Hege Storhaug arresterer Marie Simonsen for å presentere «lureforskning» i artikkelen «Er det fem fisker i havet, Marie Simonsen?» Storhaug skriver «Simonsen bør svare på hvorfor hun fortsetter å misbruke politisert forskning, som dertil har gått utover vergeløse spedbarn.».
Her forutsettes det at Simonsen vet at hun misbruker politisert forskning, men er det så sikkert? Tenk om Simonsen rett og slett ikke ser det Storhaug og vi andre mener at hun burde se? Er det mulig å overse fakta?
At man kan bli så blind for fakta, er ikke lett å forstå. Jeg vil derfor utfordre deg til en tellekonkurranse. Det er uhyre viktig at du ikke leser videre før du har telt hvor mange pasninger som foretas av det hvite laget. Oppgaven tar bare 1 ½ minutt.
Var du blant den halvparten som ikke så gorillaen, er du ikke alene. Når man er sterkt fokusert på én ting, overser man gjerne mye annet. Man ser ikke elefanten (gorillaen) i rommet.
Hva er det som egentlig skjer? Daniel Kahneman beskriver dette i boka «Tenk fort – eller langsomt». For de som er spesielt interessert, finner de en omtale av boka i Psykologisk.no der jeg har hentet stoff til denne artikkelen.
Vi har to tankesystemer
Kahneman beskriver to tankesystemer, der system 1 er automatisk og ikke viljestyrt, mens system 2 tar seg av tenkning som er mer krevende.
Mye av vår tenkning og handlinger skjer automatisk. Vi stopper for eksempel ikke opp og tenker før vi snur oss mot en uventet lyd. Det er en medfødt ferdighet. Å forstå mer komplekse sosiale situasjoner krever «en bred kunnskap om språket og kulturen, som de fleste av oss innehar. Kunnskapen er lagret i hukommelsen og hentes ut uten at man trenger å ville det eller anstrenge seg.»
Reaksjonene fra system 1 skjer altså automatisk. Dersom noe uventet skulle skje, noe system 1 ikke har noe fullgodt svar på, mobiliseres system 2.
System 1 kjører automatisk, og system 2 er vanligvis i behagelig hvilemodus der bare en brøkdel av kapasiteten er koblet inn. System 1 genererer fortløpende forslag til system 2: inntrykk, intuisjoner, intensjoner og følelser. Hvis system 2 godkjenner dem, blir inntrykk og intuisjoner til overbevisninger, og impulser blir til viljeshandlinger. Når alt går bra, det vil si mesteparten av tiden, overtar system 2 forslagene fra system 1 med få eller ingen endringer. Generelt tror du på inntrykkene dine og handler etter ønskene dine, og det er bra – vanligvis.
[…]
«System 2 aktiveres når det oppdages en hendelse som bryter med den modellen av verden system 1 opprettholder.» (min utheving)
Men dessverre – det er ikke alltid vi oppdager denne hendelsen, vi ser rett og slett ikke «gorillaen i rommet». Dermed aktiveres ikke system 2–tenkningen, og vi fortsetter å tenke og handle slik som før.
Godtroenhet – en illusjon?
Ditt system 1 sier deg at de vannrette linjene har forskjellig lengde. Når du måler, kobler du inn system 2 og innser at de er like lange. Du får en ny overbevisning. Du vet at linjene er like lange.
Kahneman skriver: (min utheving)
Ikke alle illusjoner er visuelle. Det finnes tankeillusjoner, som vi kaller kognitive illusjoner. Da jeg var student, fulgte jeg noen forelesningsrekker om psykoterapiens kunst og vitenskap. På en av disse forelesningene ga læreren oss et lite stykke klinisk visdom. Dette var rådet han ga: «av og til vil dere støte på en pasient som forteller om flere foruroligende feil som ble begått i den forrige behandlingen hans. Han har gått til flere terapeuter, og alle har kommet til kort.
Pasienten kan beskrive klart og tydelig hvordan de har misforstått ham, men han har raskt merket at du er annerledes. Du har den samme følelsen, du er overbevist om at du forstår ham og at du kan hjelpe ham.» På dette punktet i fortellingen hevet læreren stemmen og sa: «Dere må ikke engang vurdere å ta imot denne pasienten! Kast ham ut av kontoret! Han er høyst sannsynlig psykopat, og dere vil aldri kunne hjelpe ham.»
Mange år senere fant jeg ut at læreren hadde advart oss mot psykopatisk sjarm, og den ledende autoriteten på forskning om psykopati bekreftet at rådet til læreren hadde vært godt. Analogien til Müller-Lyer-illusjonen er nærliggende. Det vi lærte, var ikke hva vi skulle føle for pasienten.
Læreren tok for gitt at vi ikke ville kunne kontrollere sympatien vi følte for pasienten – den ville stamme fra system 1. (min utheving) Vi lærte heller ikke å være generelt mistenksomme mot følelsene vi hadde for pasienter. Vi ble fortalt at en sterk tiltrekning til en pasient med en historie av mislykkede behandlinger er et faretegn – akkurat som finner på parallelle linjer. Det er en illusjon, en kognitiv illusjon, og jeg (system 2) ble lært opp til å kjenne den igjen og til ikke å tro på den eller handle på grunnlag av den.
Denne sympatien som han beskriver, kjenner de fleste til. Når det gjelder returnektere med barn, står gjerne støttegrupper opp for familien uten å se lengre enn til den sympatien de føler. De kopler ikke inn system 2 som ville kunne fortelle dem at barn ofte flytter over landegrensene uten at vi reagerer. Vi hadde heller ikke reagert om familien dro frivillig.
De som tenker langt og altså kopler inn system 2, forstår ikke syriafarererne. Vi forstår sympatien de kan føle, men forstår ikke at de løper linjen helt ut. Men kanskje de heller ikke klarer å kople inn system 2? Kanskje de rett og slett ikke har tenkt gjennom det som kommer til å skje? De er så fokusert på sympatien at de ikke ser «gorillaen»?
Avslutning
Det å kunne tenke logisk og foreta lange tankerekker, ser ut til å være en mangelvare i dagens samfunn. Vi handler og tenker ofte på impuls når vi i stedet burde foretatt en skikkelig vurdering. Det som er skremmende, er at vi tror at vi har foretatt en vurdering når vi egentlig bare har fulgt våre impulser.
Det er anstrengende å bruke system 2, derfor har vi en tendens til å kjøre på automatikk gjennom system 1. Vi leter etter de trygge, gamle synspunktene våre siden det er minst krevende. Sinnet siler informasjonen slik at vi kun ser det velkjente, for da slipper vi å kople inn system 2.
Å lytte
Å lytte er vanskelig – sinnet vil gjerne
vurdere og sile det som øret når.
Alt som «ikke passer» – det ønsker å fjerne
slik at du forblir den som du var i går.
Hver gang du får kjennskap til det andre mener,
så skanner du hjernen febrilsk for å se
om du finner meninger som deg forstener –
som gjør at du får ha ditt synspunkt i fred.
Er dette det livet som du helst vil leve,
med tanker fra fortiden – helt antikvert?
Når du monopolet på vettet vil kreve,
blir livet på fordums oppfatning fundert.