I Danmark tar folketingsmedlem for Venstre, Søren Pind, til orde for assimilering for å motarbeide en utvikling han mener var og er uforutsett og uønsket. Se artikkelen Uforutsett utvikling.
Hvorfor var dette uforutsett? Var det fordi vi trodde at forskjellene på for eksempel dansker og flyktninger/innvandrere fra Midt-Østen og Afrika var ubetydelige? Var det fordi man trodde at forskjellen bare besto i ulikt språk, mimikk, klesdrakt pluss noen tradisjoner og skikker? Man innså kanskje ikke at selve verdigrunnlaget og mange av de holdningene nykommerne brakte med seg var uforenelige med de danske?
Det er kanskje mangel på kunnskap som gjør at mange fremdeles har stor tro på det flerkulturelle samfunn? Når vi virkelig innser hvor forskjellig vi tenker og handler, forstår vi bedre hvorfor dette ikke fungerer.
Når vi selv var så ubevisste, kunne vi heller ikke formidle realitetene videre. Vi fortalte nykommerne at det var mulig å beholde egen kultur og samtidig fungere godt i et vestlig samfunn. Mange har trodd oss og mye har gått galt. Når foreldre etter beste evne prøver å videreføre sine egne verdier og holdninger, blir barna skadelidende. Mange føler at de lever på utsiden av det norske samfunnet, og de fungerer verken på skole eller i arbeidsliv.
Gamle verdier må forkastes
Gjennom barneoppdragelsen formidles verdier og holdninger, ofte ubevisst. Vi oppdrar gjerne barna slik vi selv ble oppdratt med noen små justeringer. For nykommerne er det vanskelig å forstå at barn som vokser opp i en kjernefamilie i en blokkleilighet kan bli understimulert både språklig, motorisk og sosialt hvis man ikke aktivt samspiller med dem. I opprinnelseslandet utviklet barna seg «av seg selv». Se også artikkelen om kollektivistiske kulturer og språkinnlæring.
Mange foreldre er ikke bevisst på at barn aktivt må stimuleres for å kunne fungere i et høyteknologisk, demokratisk samfunn. Fra å være bundet i forpliktelsene til familien, bør barna nå oppdras til selvstendighet, og deres lojalitet må rettes mer mot samfunnet. At ikke dette går så bra, er lett å forstå.
Verdier i Somalia/Pakistan
Tenk om du bodde i et land der alle offentlige tjenestemenn var korrupte? Du hadde ikke noe sikkerhetsnett. Noe tilsvarende det norske NAV eksisterte ikke. Dersom familien skulle være ditt sikkerhetsnett – hvordan ville du da organisere familien din? Hvordan ville du oppdra barna dine?
Du ville kanskje organisere livet i forhold til en utvidet familie der nære slektninger også var betydningsfulle? Et såkalt kollektivistisk orientert samfunn.
Ordensmakt
Når landet ikke har en godt fungerende ordensmakt, må familien ivareta denne oppgaven. Da er det viktig at familien framstår som sterk. For å opprettholde den nødvendige respekten, må man ha kontroll på kvinnene i husholdningen. Mister man kontrollen, mister man æren.
Godtroenhet vil være en ødeleggende egenskap, så guttene måtte oppdras til å være mistroiske – både over for det offentlige, men også overfor de som man oppfatter som fremmede. Familien må fremme gutters aggressivitet og lære barna problemløsing via vold og slåssing. Uten slike egenskaper vil ikke familien overleve.
Økonomi
Verdiene må i størst mulig utstrekning holdes i storfamilien. Dette sikres best ved at slektninger gifter seg (Pakistan), siden medgiften ellers ville ha tappet storfamilien for verdier. I Somalia giftes kvinnen gjerne bort til menn i andre klaner for å bilegge strider eller skape allianser. Kvinnen må holdes under streng oppsikt, slik at hun ikke kan bli gravid med andre enn den foreldrene har valgt. Hun må bare omgås menn hun teoretisk sett ikke kan gifte seg med, slik som for eksempel brødre og far.
Eldreomsorg
Ett av barna (den eldste sønn) får oppgaven ta seg av sine foreldre på deres gamle dager. Dermed så må han gifte seg med en kvinne som uten å protestere tar på seg disse pliktene. Jentene måtte oppdras med dette for øyet – å stelle for mennene i familien og for svigerforeldrene. Lydighet er en viktig egenskap.
Kollektivistisk orientert samfunn
I et kollektivistisk orientert samfunn tar man mer hensyn til familien enn til den enkelte. Alle er avhengige av hverandre for overlevelse. Individet må rette seg etter gruppen. Selvstendighet blir slått hardt ned på. Barna har en rolle å fylle helt fra det blir født. Samfunnet er patriarkalsk og hierarkisk oppbygd. Barna skal respektere de eldre, og ytre sanksjoner blir brukt for å oppnå dette. Barna blir ikke selvregulerende.
I motsetning til dette, står det norske samfunnet. Der legges det vekt på individet og dets potensiale. Selvstendighet og egne meninger blir framelsket. Barna skal ikke fylle noen rolle – det oppmuntres til å finne sin egen vei. Respekt skal gå begge veier.
Verdikollisjoner
Hvordan vil egenskaper og verdier/holdninger som aggresjon, mistro, kontroll over kvinnene osv. fungere i et vestlig samfunn? Hvordan vil barn som ikke er oppdratt til å være selvregulerende fungere på en skole som forutsetter denne egenskapen? Hvordan vil de som har størst lojalitet til storfamilien, fungere i stillinger som krever størst lojalitet til det offentlige? Vil de ha vilje og ønske om å bidra til samfunnet når det går på bekostning av storfamilien (betale skatt o.l.) ? Svaret gir seg selv.
Kan vi disse kulturene leve side om side i Norge, eller må én part tilpasse seg den andre? Har vi noe å lære av muslimske innvandrere? Har majoritetsbefolkningen fått verdifulle kulturelle impulser gjennom innvandring fra muslimske land? Vil innvandrerne ønske å forkaste en del av sin kulturelle bakgrunn og sine verdier til fordel for de norske verdiene? Disse spørsmålene bør vi tenke gjennom.
Barnehageloven viser hvilke verdier vi setter høyt i vårt samfunn. Mange av disse verdiene er en forutsetning for et velfungerende demokratisk samfunn. Dersom ikke disse verdiene deles av majoriteten i det norske samfunnet, kan vi få et problem med å opprettholde demokratiet.
Det skulle være unødvendig å si det, men selvfølgelig er ikke alle nordmenn, alle somaliere og alle pakistanere slik. At vi er forskjellige, må vi aldri glemme. Det kan likevel være nyttig å male med bred pensel for å oppnå en bedre forståelse av hverandre.
Avslutning
Når vi ser på de store utfordringene vestlige flerkulturelle samfunn nå står overfor, innser vi at integreringstankegangen har spilt fallitt. Skal muslimske ikke-vestlige innvandrere fungere godt i her i landet, må de gi slipp på store deler av sin kultur. Mange klarer det, for mange er det altfor vanskelig mens andre igjen har ingen interesse av å tilpasse seg det norske samfunnet.
Men er dette for mye å forlange? Vi som setter oss nyttårsforsetter hvert år, kan iallfall skrive under på at vaner er vonde å vende. Men om dette er så vanskelig – kan vi da fortsette med den store innvandringen?