HRS stiller på festen i København til TFS, der vi skal formidle tanker fra Norge til salen. Et essay jeg skrev etter at en av grunnleggerne av TFS, Lars Hedegaard, ble dratt for retten tiltalt for rasisme, blir med i en antologi TFS gir ut på jubileumsdagen. Det tør jeg innrømme at jeg er stolt over. For i samme antologi bidrar blant andre Ibn Warraq, Roger Scruton, Robert Redeker, Henrik Gade Jensen, Kai Sørlander, Ayaan Hirsi Ali og Mark Steyn. Dette er personer jeg med ydmykhet og glede «setter meg til bords med».
Siden HRS virkelig seilte opp som en instans med innflytelse politisk tidlig på 2000-tallet, har Danmark hatt en enorm betydning for å holde oppe arbeidsmoralen vår. Det er i vår gamle hovedstad København vi alltid har følt at luften er frieste og renest: her kan man stor sett si tingene lige ud. Man settes fri fra det utpregede hykleriet og narrespillet som pågår på hjemmebane, som jeg nylig skrev om i Dagbladet. Dette skyldes et ærligere politisk klima enn i Norge, men først og fremst alle de sterke og frie fagpersonene og inderlige og kunnskapsrike samfunnsdebattantene som ytrer seg spaltene, og ikke minst ildsjelen i TFS. I 10 år nå har de blant annet hentet den ene internasjonale figuren etter den andre til scenen i København, i Vartorv. Mange forfulgte, som Sabatina James, Robert Redeker, Geert Wilders, Vebjørn Selbekk, og Lars Vilks. Med den nye trusselsituasjonen etter Københavnterroren 14.februar, anses ikke sikkerheten god nok i Vartorv. Arrangementet går av stabelen i Folketinget, Christianborg, samme sted der Lars Hedegaard viste seg for første gang etter attentatet mot ham i 2013, et av de virkelig skjellsettende inntrykkene i mitt liv. Jeg skrev om denne opplevelsen i avrundingen av et bokessay i 2013, der fokuset var ytringsfrihet:
Etterskrift: Landstingssalen i Folketinget 21.februar 2013 er fullsatt. Ved inngangsdøren til salen har alle toneangivende danske presseorgan stimlet sammen. Det er Lars vi alle venter på, etter å ha gått gjennom samme sikkerhetsprosedyrer som på en flyplass.
For første gang siden attentatet får han opptre offentlig, et toppolitisk debattmøte arrangert av TFS om kampen videre for ytringsfriheten etter attentatet.
Nøyaktig kl 17 åpnes en bakdør av sikkerhetspolitiet, og der står Lars med et bredt smil i blitzregnet.
Men jeg ante noe nytt ved Lars. Ikke en resignasjon, men noe usikkert og sorgtungt. På personlige spørsmål fra pressen om hvordan livet artet seg nå, svarte han:
”Jeg savner familien min og vennene mine. De kan ikke besøke meg, og jeg kan ikke besøke dem.
Jeg savner å gå tur på stranden og i skogen.
Jeg vet ikke hvor jeg skal bo i fremtiden. Jeg får ikke tilbake et alminnelig liv.”
Et spørsmål presser seg naturlig frem: Er det verdt det?
”Jeg kan ikke kalle meg historiker og skribent hvis jeg velger å gjemme meg heller enn å uttrykke min mening. Jeg vil fortsette arbeidet med full styrke, for at våre barn og barnebarn ikke ender opp i et Europa under diktaturets fane som de ikke makter å kjempe seg ut av.”
Den personlige friheten er tapt i hverdagen. Men Lars’ motsatser har derimot tapt samvittighetslivet.
Rent bortsett fra det, har de beholdt alt.
Det er dette som er kjernen i vår tid: Samvittigheten overfor dem som kommer etter oss. Hvilket samfunn har vi tenkt å tilby dem? Dét spørsmålet skal stilles alle ansvarlige i politikk, medier og akademia her hjemme i tiden som ligger foran oss. Hver dag.
For det haster, det kan gå galt igjen. Selv tror jeg de neste fem til ti årene avgjør Europas skjebne: Kombinasjonen allerede tilstedeværende islam i ureformert drakt, den demografiske utviklingen, fremveksten av Den islamske staten, og strømmen over Middelhavet av flyktninger fra kaoset i Midtøsten og underutviklede land i Afrika. Samlet en kraft det myke Europa ledet av politikere som ikke viser tegn til å se alvoret, kan knekke under.
Et ”lite apropos” til slutt over den åndelige og rettslige tilstanden: Lars Hedegaard skal nå straffeforfølge for å ha offentliggjort navnet på mannen som prøvde å henrette han i 2013 (sic!), denne såkalte velintegrerte mannen, Basil El-Cheikh Hassan. Hassan som nyter livet hos Den islamske staten. Så, ja, man kan trygt si at Danmark heller ikke er helt i vater hele tiden…