Sylvi Listhaug (FrP)
Landbruksminister Sylvi Listhaug (FrP), og leder av FrPs Kunnskap- og familieutvalg, er lei av den norske kvinnebevegelsen. Den vil så gjerne fremsto som radikal, sier Listhaug, men er endt opp som reaksjonær. At kvinnebevegelsen oppfattes som bakstreversk vil jeg tro mange vil si seg enig i, og kvinnebevegelsen har aldri, så vidt meg bekjent, evnet å ta til seg noe kritikk – og egenkritikk har vært totalt fraværende.
Venstresidens dag
Da det på begynnelsen av 1900-tallet ble satt på dagsorden en egen kvinnedag, var ikke norske kvinner spesielt interessert. Organiserte kvinneorganisasjoner i Norge ønsket å fremme kvinners rettigheter i samarbeid med menn, kanskje med bakgrunn i menneskerettigheter og ikke rettigheter knyttet til kjønn. Det hang antakelig sammen med at norske kvinner i disse årene (fra ca. 1880) sto på for å få stemmerett på samme vilkår som menn, et arbeid de var nær å lykkes med, og som ble oppnådd i 1913 (som ett av de første land i verden).
Under første verdenskrig (1914-1918) var mange kvinner opptatt av å få slutt på krigen. En kvinnegruppe knyttet til Det norske Arbeiderparti arrangerte i 1915 et folkemøte for fred i Oslo, et møte som fikk stor oppslutning. Dette møtet regnes gjerne som den første feiringen av «kvinnedagen» i Norge.
En av første verdenskrig store tapere var Russland, og den 8.mars 1917 gikk kvinnelige tekstilarbeidere i det som da het Petrograd (nå St. Petersburg) ut i streik. De streiket for mangelen på mat, ikke minst brødrasjoneringen. Etter et par dager var storstreik et faktum, og selv politiets og hærens menn sluttet seg til de streikende. Dette omtales som Russlands februarrevolusjon (Russland fulgte på denne tiden den julianske kalenderen og ikke den greogorianske, der februar i den førstnevnte utgjorde mars i sistnevnte) hvor tsaren ikke lenger kunne styre uten støtte fra hær og politi. Samtidig har denne dagen da opptøyene startet med de streikende kvinnelige tekstilarbeiderne, historisk blitt til at det var en kvinnedagsmarkering som førte til revolusjonen. Det tillater jeg meg å betvile. I oktober dette året ledet Lenin et væpnet kupp (oktoberrevolusjonen) og tok makten. Flere år senere, i 1922, erklærte Lenin at 8.mars skulle være en kommunistisk festdag. Men hvorvidt den samme Lenin hadde noen «kvinnedag» i tankene, tillater jeg meg vel også å betvile. Det ble vel kanskje heller en kommunistisk festdag fordi det var den dagen som banet hans vei til makten.
På denne tiden hadde Lenin stor gjennomslagskraft i det norske Arbeiderpartiet, faktisk så stor at det på begynnelsen av 1920-tallet endte i partiets splittelse. I 1921 dannes Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti og i 1923 ser Norges kommunistiske parti dagens lys. Historisk heter det at Arbeiderpartiet «tok opp igjen» 8.mars-markeringen i 1921, hvilket ikke synes å ha vært noen stor suksess da den forsvant igjen i 1929. Men utvilsomt kan 8.mars knyttes til den kommunistiske og sosialistiske bevegelsen, og da som et uttrykk for venstresidens politikk. Det betød derimot ikke at de samme bevegelsene sto for kvinners frigjøring, det var vel heller det som betegnes som «husmorkontrakten» som sto sentralt. Rundt 1970 kom derimot «rødstrømpene» som krevde en ny kontrakt – en likestillingskontrakt. Dog var en ikke sikker på hvem fienden var: mannen eller kapitalisten? Mest markant her var Kvinnefronten. For dem kunne reell kvinnefrigjøring bare realiseres i et sosialistisk samfunn.
Det er faktisk først i 1972 at det kommer et gjennomslag for 8.mars-markeringer i Norge. Initiativtaker skal ha vært nettopp Kvinnefronten. Og det var først etter FNs internasjonale kvinneår i 1975, at 8.mars i 1977 ble erklært som «den internasjonale kvinnedagen».
Paroler
Årets paraplyparole på kvinnedagen er «Stopp regjeringas angrep på kvinners rettigheter!» Problemet er altså regjeringa. Ut fra kvinnedagens historie er det forståelig, men er det formålstjenelig?
For 43 år siden, i 1972, det året da for eksempel lovene som forbød homoseksuell omgang og samboerskap ble opphevet, og vi i folkeavstemning sa nei til EF, samlet togfolket seg under paroler som for eksempel «Lik rett til arbeid, utdanning og lønn», «Nei til kvinner som salgsvare», Rett til prevensjonsveiledning og abort» og ikke minst det kvinnefrigjørende: «Nei til økte priser på dagligvarer».
I år lyder noen av hovedparolene «Kvinner rammes hardest! Forsvar Arbeidsmiljøloven», «Ja til 6 timers dag!», «Øk fedrekvoten, nei til salg av barnehager!»og, ikke minst denne: «Styrk kvinnekampen. Øk støtten til kvinneorganisasjonene!» (jeg tar for gitt at det er penger det snakkes om). Det heter videre at også «internasjonale forhold» er ivaretatt med paroler som: «Stopp vold mot kvinner», «Nei til skjønnhetstyrraniet, merk retusjert reklame», «Råderett over egen kropp. Stopp tvungen kastrering av transpersoner».
Med andre ord: Leser man historien til kvinnedagen ut fra parolene er vi ikke kommet særlig langt.
Kuppet av radikale aktivister på venstresiden?
Så tilbake til Sylvi Listhaug, FrP-dama som er så frekk at hun tillater seg å mene noe om kvinnedagen. Hun skriver i kronikk i VG:
Kvinnekamp handlet tidligere om kvinners kamp for å få de samme rettighetene som menn hadde. I dag kan det se ut om kvinnekampen er kuppet av radikale aktivister på venstresiden som mener alt, og da mener jeg alt, skal forstås ut ifra et såkalt kjønnsperspektiv. De tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv. Til og med eierskapet til barnehager om man ser på årets utvalg av kampparoler til kvinnedagen, der kampen mot privatisering av barnehager er løftet fram som en av hovedparolene.
Tja, kuppet og kuppet – 8.mars har først og fremst tilhørt den politiske venstresiden, men jeg sliter mer med å forstå hvorfor venstresiden fortsatt ønsker å fastholde på en slik praksis. Vil vi kjønnslikestilling må vi vel også innse at det kan være ulike (politiske) veier til målet. Dog er Listhaugs fremste budskap at kvinnedagen ikke benyttes til å markere det som er de mest prekære kvinneundertrykkende elementene i dagens samfunn, slik som kjønnslemlestelse og ufrivillige ekteskap. På Listhaugs plakater skulle det – i solidaritet – stått:
«Forsvar kvinnekroppen – Nei til kjønnslemlestelse», «Mitt liv, min kjærlighet – Nei til tvangsekteskap», og «Arrangerte ekteskap er skjult tvang». Dagens kvinnekamp bør dreie seg om vår solidaritet med våre medsøstre.
Men hvorfor slike plakater uteblir, svarer hun på selv:
I Norge har aldri kvinneaktivister vært redde for å brøle mot kirken og kristelige miljøer. Hvorfor brøler man ikke med samme styrke mot moskeer og muslimske miljøer?
Hvor er engasjementet?
Hvor ble det av engasjementet til dem som brølte mot kirken når man diskuterte hvorvidt kvinner kunne være prester? Hvorfor står de ikke utenfor moskeene og demonstrerer mot praksisen med at kvinner er forvist til å sitte bak et forheng bakerst i lokalet? Hvor ble det av det engasjementet som gjorde at norske kvinner kastet bh-ene sine på bålet? Hvor er de når deres medsøstre pakkes inn av sine menn slik at bare øynene vises? Eller hvor er engasjementet for de jentene som må bade med hijab og heldekkende klær når deres brødre løper rundt i kortbukse i vannet? Hvor er engasjementet for de kvinnene i og utenfor Norges grenser som nektes adgang til å ta egne valg, til å bevege seg fritt på egen hånd, til å utdanne seg, til å delta i organisasjons- og idrettslivet, og til selv å velge religion eller livssyn, så vel som ektefelle?
Bunnlinjen til Listhaug er klar:
Dagens kvinnebevegelse fremstår som egoistisk snarere enn solidarisk, og som veik snarere enn modig når det kommer til kvinneundertrykkende tradisjoner og praksis som ikke har sin rot i kristne, men i muslimske miljøer. Dersom man ikke forstår at det er en større samfunnsutfordring at unge jenter med norsk pass sendes ut av landet for å bli tvangsgiftet, eller bli lemlestet med kniv i underlivet, enn at «50 Shades of Grey» settes opp på norske kinoer eller at Fotballfrue jukser på bloggen sin, da har man ingenting i kvinnekampen å gjøre.
Bang! Og jeg innrømmer at jeg øyeblikkelig fikk lyst å illustrere Listhaugs poeng nettopp med «noen nyanser av grått», men det passer kanskje bedre å henvise til noe Mia Gundersen sa for en del år tilbake: Likestillingskampen kan også føres med glidelåsen litt lenger ned. For Mia har neppe tenkt å brenne BH-en, men heller vise den litt mer frem. Det gjør henne ikke til en antifeminist. Men hun ville nok fått samme merkelapper som Listhaugs utspill: Arrogant! Ansvarsløst! Kunnskapsløst!
Og nei, jeg orker heller ikke mer å gå i 8.marstog. Dessverre.