Integrering og integreringspolitikk

Merkelappislam

Naturligvis har muslimer et spesielt ansvar for å ta avstand fra islamisme, sier Asle Toje. Vi ønsker han således velkommen til den usedvanlige vanlige merkelappdebatten om islam.

Det er som søndagsgjest i Bergens Tidende (BT) at forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt, Asle Toje, med liv og lyst, alternativt med ukjent grad av motvilje, trer inn i islamdebatten. Tojes hovedbudskap er at selvsagt har islamisme noe med islam å gjøre:

Islamisme som en form for fascisme springer ut av en forskningstradisjon hvor Hannah Arendt først så likhetstrekk mellom kommunistiske, nazistiske og fascistiske systemer. Islameksperten Mehdi Mozaddari bygger videre på dette når han hevder at islamisme er den fjerde av mellomkrigstidens totalitarismer. Harvard-historikeren Niall Ferguson slutter seg til: «Islamistisk ekstremisme er i dag, som bolsjevisme i fortiden, en væpnet doktrine».

Noen finner slikt tankegods som «islamofobi», et begrep som Toje mener er «sleipt». Islamofobi er konstruert for maksimal injurierende kraft og minimal presisjon, fastslår Toje, der ideen er at såkalte islamofober skal regnes som rasister.

Samtidig gir kombinasjonen islamofobi og trusler islam en særstatus. Så mens andre religioner kan kritiseres og harseleres med, skal islam skjermes. Vestlige ledere er «nesten komisk respektfulle» i sin iver etter å frikjenne islam for handliger utført i islams navn, hevder Toje.

Islamismen kjennetegnes ved dens manglende skille mellom religion og politikk, påker Toje, uten at jeg av den grunn finner noe klart skille mellom religion og politikk i «mainstream» islam (som det visstnok heter i disse dager). En lovreligion forblir gjerne en lovreligion, med alle dens (dagligdagse) regler og anvisninger. Mer interessant er kanskje beskrivelsen av islamisme som en form for identitetspolitikk som oppstår når innvandrede muslimers møter Vesten. Det er fremmedgjøring trigget av møtet med moderniteten, sier Toje med henvisning til sosiologen Olivier Roy. «Gapet mellom ens indre identitet som muslim og et til tider avvisende vestlig samfunn kan gjøre en kompromissløs, krigersk identitet attraktiv,» konkluderer Toje, som mener at dette også kan forklare etterkommernes «villfarelser».

Oppblomstringen av islamisme er også et problem på grunn av antallet som hengir seg til denne ideologien. Toje viser til at det bor om lag 19 millioner muslimer i Europa, der noen få prosenter islamister blir mange i antall. Han viser i denne sammenheng til Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt som opererer med at over 10 000 islamistiske fremmedkrigere fra rundt 80 land har sluttet seg til jihad. 3 000 antas å komme fra Europa, rundt 100 fra Norge.

Hva har så Norge gjort for å forhindre dette? Forbausende lite, svarer Toje, som mener tilbakevendte (han sier «hjemvendte», et begrep jeg sliter med) fremmedkrigere er «påregnelig terror». Det kan utløse en motreaksjon, spår Toje.

Problemet ved å «forene islam med vestlig modernitet» er større enn ‘islamofobi’-tenkerne erkjenner og det har mindre å gjøre med religion enn hva talsmennene for ‘islamofascisme’ tror. Løsningen synes å være å behandle islam som en vanlig norsk religion, med de plikter og rettigheter det medfører. Det vil si at moskeen har et spesielt ansvar for å luke ut islamister. Norske muslimer må slutte å late som om de står med et bein i to verdener. De står med begge bein i Norge og ventes å oppføre seg deretter.

Jeg begynner gjerne med akkurat det, akkurat nå: Dere står med begge bein i Norge og det ventes at dere oppføre dere deretter! Da skal jeg til og med godta at dere er «hjemvendte».

Les hele Tojes artikkel på hans blogg.