Har muslimer lettere for å bli krenket og gå inn i offerrollen enn majoritetsbefolkningen? Mye kan tyde på dette. De fleste muslimer i Norge har sine røtter i kollektivistisk orienterte samfunn der man ikke er opptatt av å gi barna selvinnsikt. I slike samfunn blir det forventet at barna skal blindt adlyde de eldre, tradisjonen og religionen. Kritikk, latterliggjøring og nedverdigelse benyttes for å gjøre barna lydige. Nytter ikke det, kan de bli slått.
«Dersom man er utsatt for et kontrollsystem som i hovedsak ligger utenfor en selv, er man tilbøyelig til å lete etter ytre årsaker til at en mislykkes personlig. Man føler seg som et offer for omstendighetene.» skriver Gerd Hagen og Naushad Ali Qureshi i boka «Etnisitet i sosialt arbeid». Dette er utdypet i denne artikkelen.
Professor i sosiologi Katrine Fangen skriver om somaliere og krenkelse i Psykologitidskriftet:
Men i mange kulturer der begreper som ære og stolthet fortsatt spiller en avgjørende rolle, er det å føle seg krenket noe langt mer alvorlig, noe som må gjengjeldes, hevnes. I antropologien fremheves oftest middelhavslandene og Midt-Østen som typiske æreskulturer (Bourdieu 1977; Peristiany & Pitt-Rivers, 1965), men også somalisk kultur kan defineres som en æreskultur. Ifølge Lewis (1998, s. 6), som har forsket på Somalia siden 1950-tallet, er klanskonflikter ofte langvarige. Innenfor klanen derimot, avgjøres stridigheter ved betaling av blodpenger eller gjennom avgjørelser om gjenoppretting som blir foretatt av menn i såkalte eldreråd. I Somalia finnes ifølge Lindner (2002) et ordtak om at en mann fortjener å bli drept, heller enn å bli ydmyket. Hun mener krigen i Somalia i stor grad kan forstås ut fra en krenkelseslogikk, der forsøk på å ydmyke blir besvart med aggressiv motstand.
Er man oppdratt i en æreskultur, vil man altså ha en tendens til å reagere veldig (ekstremt) hardt når man føler seg ydmyket. Dette regnes som en rasjonell handling i en æreskultur.
Liten selvinnsikt
Psykologen Nicolai Sennels jobbet i flere år i et dansk ungdomsfengsel og hadde psykologsamtaler med ca 250 innsatte hvorav 150 var muslimer. Han skrev i 2009 boka «Blandt kriminelle muslimer». Han opplevde at muslimene var veldig opptatt av ære og skam, men det som særlig skilte muslimsk kultur fra den vestlige, var måten de forholdt seg til følelsene på. Dersom muslimene følte seg krenket og/eller ble sinte eller irriterte, skyldte de alltid på noe ytre. «Du gjør meg sint», «Du gir meg hodepine» og liknende. De danske var mer oppmerksomme på sine følelser. De undersøkte sin egen andel i sine følelsesmessige forstyrrelser, og de overveide i større grad hvordan de kunne uttrykke følelsene på en best mulig måte.
I den vestlige kultur er et plutselig sinneutbrudd den raskeste veien til å tape ansikt. I den muslimske er det omvendt. Muslimene ønsket derfor ikke å lære å mestre sitt sinne. Aggresjonen var nemlig et viktig verktøy. Uten dette, kunne de ikke gjenopprette æren hvis noen krenket dem. «De forklarer de mange slåsskampene, ødelagte vennskap og problemer med politiet med at ‘folk kan bare la være med å provosere’.»
Muslimene følte at de også som gruppe var ofre. Globalt var de ofre for vestlig imperialisme, og i Danmark var de ofre for urimelige krav fra danske myndigheter. De urimelige kravene kunne være at moren ble tvunget til å lære dansk, at de fikk for lite penger fra myndighetene og at de ble forhindret i å leve slik som de var vant til i sine opprinnelsesland.
Offerrollen kan gi stor uttelling
Å inneha offerrollen kan gi stor uttelling her i Norge der vi er oppdratt til å ha medfølelse med «de undertrykte». Når vi hjelper og støtter, føler vi oss gode. Har noen det vondt, bør vi hjelpe. Disse dydene har blant annet blitt formidlet til oss gjennom kristendommen.
Vi er også blitt påvirket av marxismen der man fokuserer på den strukturelle undertrykkingen.Tidligere var det arbeiderklassen som skulle hjelpes. Nå er det innvandrerne som fyller den undertryktes rolle. Sennels påpeker at innvandrerkriminaliteten ofte forklares med uheldige ytre omstendigheter. Disse forklaringene forsterker muslimenes tendens til å skylde på andre. De får bekreftet følelsen av å være urettferdig behandlet.
Sennels ønsket derfor å hjelpe de innsatte til å innse at «de selv hadde et problem når de var sinte, voldelige, likeglade med loven og ikke ønsket å integrere seg på det danske samfunnets premisser. Og at de derfor var i konstant konflikt med sine omgivelser. Det var vanskelig, men nødvendig.»
Sennels skriver videre:
Følelsen av å være urettferdig behandlet, fører også til at man føler at man har «fortjent mer». Man føler at andre skylder en noe, at man har fortjent mer støtte, mer penger, mer forståelse, flere rettigheter etc. Denne kravmentalitet er ikke bare forbeholdt mennesker med muslimsk oppdragelse, men deres måte å forholde seg til følelser på, gjør at de i langt større grad har en tendens til å føle seg forsmådde og derfor har krav på noe.
Når forventningene er store og ikke blir innfridd, er veien kort til å føle seg krenket. Fangen forteller om en somalier som følte at at han blir sett ned på eller dårlig behandlet av offentlig ansatte:
Jeg har opplevd det som veldig ubehagelig å møte alle de offentlig ansatte. Jeg hadde forventet mye høyere levestandard enn hva jeg har fått, og jeg opplevde det krenkende måten de møtte meg på da jeg forsøkte å få mer penger i etableringsstøtte til å kjøpe møbler osv. da familien min skulle komme hit. (Mann i 40-årene)
Sosialpolitikken styrker offermentaliten
Sennels skriver også om at muslimenes tendens til å føle seg som offer passer som hånd i hanske med dansk sosialpolitikk.
Den sikter på å gi støtte og penger til folk som er i nød. Det naturlige formål med støtten er å gi folk styrke til å ta ansvar for seg selv og igjen bli uavhengige. Men hvis de menneskene som mottar støtten føler at støtten er fortjent, fordi de føler at de som gir støtten har behandlet dem dårlig, så styrker man denne tendensen. Den danske sosialpolitikk styrker innvandrernes offermentalitet.
Eva Dønnestad skriver generelt om offerrollen i en fredagskommentar:
Offerrollen viker unna for ansvarligheten og likeverdet. Når du inntar offerrollen, kan du skylde på andre. Når ansvarligheten og selvinnsikten er borte, danser offerrollen på bordet. For å bli god i den tillærte offerrollen som inntas for å få oppmerksomhet, er det lurt å lære seg de selvutnevnte ofrenes selvskrevne manus og tips til overlevelse i rollen: Skyv kjapt ansvar over på andre. Lag gjerne et stort fiendebilde av de som du mener har krenket deg. Fremstå som urettferdig behandlet. Snakk gjerne på vegne av alle som er selvutnevnte ofre for det samme som deg. Bruk gjerne setninger som: Det er ingen som forstår oss. De prøver å ta knekken på oss. De er ute etter oss.
Et offer lager et fiendebilde
I fengselet ble mange ungdommer radikaliserte. De falt raskt for retorikken til de mest religiøse muslimene.
Sennels skriver om unge som lyttet fascinert til det de religiøse fortalte. Jo mer religiøse de var, jo sterkere argumenterte de for at den muslimske verden og muslimene selv er uten skyld i problemene. Det kunne gjelde
– Krigen i Irak og Afghanistan
– Sult og krig i det muslimske Nord-Afrika
– Muhammedtegningene
– 11 september
– Muslimers dårlige rykte i resten av verden
– Vestens manglende respekt for muslimers religiøse tradisjoner
De framhevet at muslimer er drevet til terror og krig av den vestlige verden. Dette er det eneste rettferdige svar på vestens overgrep på den muslimske kulturen. Banale konspirasjonsteorier om hvordan jøder og amerikanere har styrt hele verden på forskjellige hemmelige måter gjennom historien, florerte også.
Dialog er fånyttes
Radikalisering og offerrollen henger nøye sammen. Føler man at alt er andres skyld, vil man ønske å bekjempe fienden. Sennels så viktigheten av at de unge fikk selvinnsikt, slik at de forsto at de selv skaper sitt liv. De var ikke offer for omstendighetene. Uten en slik forståelse, ville de forbli i offerrollen.
Sennels skriver:
Når man derimot kan se at man selv skaper sitt liv, blir man fortrøstningsfull og man føler at man har gjenvunnet kontrollen. Det kalles empowerment på psykologispråk. Selverkjennelse er en nødvendig start når man vil endre sitt liv, men vaner og omgivelsenenes forventninger er sterke motstandere.
Han innså etter hvert at muslimene responderte dårlig på «danske» behandlingsmetoder.
Det som er blitt innprentet i vår psyke allerede da vi var små barn, kan verken pedagoger, psykologer, politikere eller politiet ta fra oss. Dette er grunnen til at integrering er så ekstremt vanskelig.
[..]
Vi blir nødt til å forstå at våre idealer om samtale, anerkjennelse og respekt i meget høy grad blir misforstått og preller av på mennesker fra den muslimske kulturen, fordi de ganske enkelt er oppdratt med en annen oppfatning av hvordan man håndterer mellommenneskelige uoverensstemmelser.
Muslimer er oppdratt med konsekvens og kan derfor mye lettere forstå konsekvensenes språk. Det der med å snakke sammen og komme til en felles løsning, oppleves som fremmed, svakt og uten – ja- konsekvens. […] De muslimske ungdommene gjorde narr av danskene fordi vi alltid skulle snakke om det. Det virket kunstig for dem, og de følte seg utilpass ved dette.
Hva kan løsningen være?
Siden kulturene fra Midt-Østen og Somalia er gjennomsyret av en æreskultur der en følelse av ydmykelse kan bli besvart med aggressiv motstand, er det uhyre viktig å bekjempe disse holdningene.
Når vi møter personer som framstår som et offer, er vår første innskytelse å hjelpe. Media og støtteorganisasjoner utnytter gjerne dette. Skulle noen våge å påpeke at offeret selv har et ansvar og mye å være takknemlig for, blir vedkommende gjerne satt i bås med «de uanstendige», de som ikke er på parti med «de gode». Ansvarliggjøring blir synonymt med «urimelige krav», og vi sitter igjen med «de lave forventningers rasisme».
I artikkelen Jeg, et offer siterer Aage Borchgrevink den danske filosofen Henrik Jensen:
Velferdsstaten og menneskerettighetsindustrien bidrar til at folk velger «offerets strategi», hevder Jensen. «Stadig flere inntar offerrollen (selv om) strategien er i strid med det tradisjonelle verdigrunnlag der «skikkelige folk», en «rettskaffen mann» og «ansvarlig politiker» var nøkkelord.
Siden offerrollen låser personen fast i et uheldig mønster, bør vi i stedet praktisere «tøff kjærlighet». Vi bør ansvarliggjøre vedkommende og påpeke det urimelige i en del krav som framsettes. Vi må ikke oppføre oss som medavhengige til alkoholikere som tenker at bare de elsker den andre nok, bare de gir den andre omsorg nok, så vil den andre klare seg. Det skjer ikke, tvert i mot. Ettergivenhet vil bare bekrefte vedkommendes følelse av å være urettferdig behandlet.