Analysen fra Dansk Arbejdsgiverforening (DA) som viser at bare en av fire asylsøkere er i arbeid etter ti år i Danmark har blitt mottatt med sjokk og brokk av den danske regjeringen.
Generelt er europeiske regjeringer overbevist om at arbeid er nøkkelen til integrering, og både den danske regjeringen og opposisjonen kaller DAs tall for katastrofale mht til integreringen og samfunnsøkonomien. Ifølge en rapport fra Rockwool Fondens Forskningsenhet gir ikke-vestlig innvandring generelt et underskudd på 16,6 milliarder i året og økonomi- og innenriksminister Morten Østergaard mener de nye tallene er en «falliterklæring». Administrerende direktør i DA, Jørn Neergaard Larsen, mener på sin side at de lukrative danske velferdsytelsene er en av årsakene til den lave arbeidsdeltagelsen.
For i dag mottar en gjennomsnittlig asylsøkerfamilie i Danmark rundt 450.000 kroner i året i statlige overførsler. Problemet med svært lav arbeidsdeltagelse og betydelig overrepresentasjon både av første og andre generasjon hva gjelder forbruk av sosiale ytelser er imidlertid ikke spesielt for Danmark; alle europeiske land med stor ikke-vestlig innvandring og/eller ditto tilstrømning av asylsøkere sliter med det samme. Så også Norge. I juni 2014 viste en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) at sysselsettingen for innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land er hhv. 55,2 og 41,9 prosent.
Men nå vil Danmarks sosialdemokratiske regjeringen styrke kommunene med 44 millioner kroner ekstra for å sikre at flere går over fra et liv på offentlige stønader til arbeid eller utdannelse.
Til dette formålet skal den danske stat opprette hele 30.000 nye, statsstøttede arbeidsplasser.
Hvordan 30.000 statsstøttede arbeidsplasser er tenkt å være økonomisk lønnsomt for vertssamfunnet – når det allerede er varslet å koste skattebetalerne 44 millioner før de engang er opprettet – og ikke minst fra hvilke gjemmer man skal trekke dem: Ja, det svaret svever nok fortsatt i det blå.
Lederen for Dansk Flyktningehjelp Andreas Kamm roser uansett tiltaket og opplyser om at det ikke er noe asylsøkerne heller vil enn å komme i arbeid:
– Flygtninge har ingen forestilling om, at der findes lande i verden, hvor man kan få penge, selv om man ingenting laver, siger Andreas Kamm til Ritzau.
Men Kamms påstand rimer ualminnelig dårlig med det faktum at asylsøkere gjør det de kan for ikke å bli registrert i søreuropeiske land fordi deres mål er Nordeuropa. Årsaken? De høye sosiale ytelsene og andre gunstige regler.
På forrige ukes konferanse om asyltilstrømningen til Europa gjorde Røde Kors` asylsjef i Bulgaria, Mariana Stoyanova, oppmerksom på at asylsøkere er fullt klar over hvilke land som tilbyr hva. Ikke minst er kunnskapen stor om hvilke sosiale velferdsytelser de enkelte land kan tilby:
»Det er forbløffende, hvor meget asylansøgere ved om sociale ydelser, om modtagelsesforhold, sagsbehandlingstid, chancerne for at få opholdstilladelse og mulighederne for at få familiesammenføring hurtigt. Spredningen af informationer er meget effektiv via blandt andet Facebook-grupper og hjemmesider,« siger hun.
I en rekke artikler har Jyllands-Posten dokumentert at menneskesmuglere og asylsøkere kan de forskjellige lands regelverk på fingrene. Asylsøkere – som tydeligvis har penger nok til det – velger aktivt og fritt mellom menneskesmuglerne i Istanbul og Italias forskjellige asylpakketilbud. Jyllands-Postens opplysninger ble bekreftet av blant andre integrasjonskonsulent Fahmy Al-Majid, leder for Røde Kors asylsenter i Jelling Solveig Vestergaard og talsperson for FNs høykommisær for flyktningers Europa-kontor Ana White.
Det bekreftes også av fakta på bakken: Høsten og vinteren 2014 var Danmark særdeles attraktivt blant asylsøkere på grunn av høye sosiale ytelser, men også fordi saksbehandlingstiden for familiegjenforening var mye kortere enn i f.eks. Sverige og Norge (2 måneder mot hhv. 7 og 9-15 måneder). Antallet asylsøknader gikk følgelig dramatisk opp. Da innførte den danske regjeringen en ordning med ettårig, midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening og tilstrømmingen av asylsøkere falt nærmest umiddelbart.
At asylsøkere har detaljert kunnskap om slikt har til og med blitt lagt merke til her hjemme:
– De aller fleste asylsøkere har et klart ønske om å søke asyl lenger nord i Europa, og gjør derfor alt de kan for ikke å bli registrert med fingeravtrykk i f.eks. Italia. Det skyldes ikke frykt for avslag, for har man beskyttelsesbehov, er sjansene like store der som lenger nord i Europa, skrev direktør i Utlendingsdirektoratet Frode Forfang i september 2014 og la til:
Det er altså andre forhold som gjør at noen land er mer attraktive, uten at jeg skal gjøre nærmere rede for det her.
Hva de «andre forhold» er ble ikke utdypet, men på grunnlag av hva vi faktisk vet er det jo meget enkelt å tenke seg svaret.
Med mindre man er politiker valgt av folket for å ta ansvar for nasjonens – ikke resten av verdens – ve og vel eller jobber i asylindustrien da, selvsagt.
For normal logikk later ikke til å være det som skal forestille politisk ledelses sterkeste side. Som f.eks rettsordfører Trine Bramsen i det danske regjeringspartiet Socialdemokraterne, som overhodet ikke kunne forestille seg muligheten av at asylsøkere er beregnende nok til å søke seg dit velferdsytelsene og andre goder er størst og best.
Å være like ruvende som uvitende i medielandskapet er en lykke – selv i solnedgang.
Det kan tydeligvis ikke Dansk Flyktningehjelps Andreas Kamm heller, ettersom han stadig svever i troen på at asylsøkere ikke har den fjerneste anelse:
Trods færre asylansøgere de senere uger kan det samlede antal asylansøgere stadig nå 20.000 i år. Det mener Andreas Kamm, generalsekretær i Dansk Flygtningehjælp. Han vurderer, at politiske diskussioner og initiativer kun har marginal betydning for flygtningestrømmen:
»De vigtigste parametre som flygtning er chancerne for at opnå asyl og dernæst muligheden at få sin familie med efterfølgende. Det er ikke det samme, som at en meget stærkt kommunikeret indsats omkring lovgivningen i et givent land ikke kan have en vis betydning. Men jeg tillægger det normalt marginal betydning,« siger Andreas Kamm.
Javisst, men i så fall er han blant de utpreget marginale som tillegger dette marginal betydning. Asylsøkere gjør det nemlig ikke.
Sannsynligheten taler for at Kamms påstand om at flyktninger «ikke kan forestille seg at det finnes land i verden hvor man kan få penger uten å gjøre noe for det» er fremsatt mot bedre vitende.
Men for all del, han er del av asylindustrien og tjener til livets opphold som leder for en interessegruppe for asylsøkere.
Så er han da også den samme Andreas Kamm som ble fullstendig tatt på sengen av det alle andre visste – og noen, i full offentlighet, tjente gode penger på. Der han og hans like stadig hevdet at det ikke gikk an å sende asylsøkere tilbake til Irak, dro nemlig de samme asylsøkerne på besøk til Irak rett som det var. Så ofte at det støtt gikk fulle rutefly dit, slik at flere ruter måtte opprettes.
Siden begnnelsen av 2009 hadde det svenske reisebyrået Viking Airlines åpnet flere flyruter mellom København og Irak. Hundrevis av irakere bosatt i Danmark hadde kunnet ta direktefly fra København til hhv. Bagdad, Sulaymaniyah og Erbil. Hvert fly tar rundt 150 personer, og da juni nærmet seg slutten hadde mer enn 50 avganger gått fra København.
Kamm og Dansk Flykningehjelp hadde tilsynelatende aldri hørt om dette før:
Hos Dansk Flygtningehjælp har de ikke hørt om ruteflyvningerne til Bagdad.
– Det er nyt for mig, at irakere tager på ferie i Irak. Jeg ved ikke, om det hænger sammen, og jeg har selvfølgelig lidt svært ved at forstå det, siger generalsekretær Andreas Kamm.
Han er forbløffet over, at irakere er begyndt at tage på ferie i deres tidligere hjemland.
Vil stadig ikke hjem
Generalsekretæren har på det seneste været fremme med kritik overfor tvangshjemsendelse af de afviste asylansøgere. Ifølge Dansk Flygtningehjælp er det nemlig alt for farligt. Derfor kommer Ekstra Bladets afsløring lidt på tværs af argumentationen.
Og det var bare Danmark. Fra Sverige hadde flytrafikken til Irak blitt oppsiktsvekkende stor. Man hadde ukentlige flyavganger fra både Stockholm og Göteborg til Bagdad, Erbil og Suleymania. I mai 2009 fortalte selskapet MCA Travel Group at samtlige ukentlige avganger fra Stockholm var fullbooket frem til slutten av oktober. Passasjerene var primært kurdere og irakere. MCA informerte også om at det ikke var noen ledige plasser å oppdrive på de nyopprettede flyavgangene fra Sturup i Malmø til Erbil før i midten av juni. Selskapet åpnet følgelig enda en direkte flyrute mellom Sverige og Irak, denne gangen til Basra.
Alt var regulære nyheter som ethvert lesende menneske hadde mulighet til å få med seg. Men i pressgruppen Flyktningehjelpen – som jo jobber med disse tingene og derfor angivelig har massevis av kunnskap – visste ikke generalsekretæren noen verdens ting. Likevel fremheves Kamm, organisasjonen han leder og deres europeiske søsterorganisasjoner som objektive aktører og rene sannhetsvitner av Europas politiske og mediale klasse.
I realiteten står vi med ett av to mulige svar: enten er folk som Kamm – og deres villige støtter i den politiske ledelsen og media – virkelig så utdaterte og ignorante som de forsøker å fremstå som eller så er de fullt klar over hva som foregår og dermed bevisst fremsetter uriktige påstander.
Hva som er verst er ikke godt å si, men i samfunnsdebatten bør ikke asyllobbyen lenger ansees som vektige stemmer som bør lyttes til. De – og deres meningsfeller – har med sine egenpåførte skylapper eller bevisste feilfremstillinger for lengst diskvalifisert seg ved å føre offentligheten bak lyset i det viktige samfunnsspørsmålet asylpolitikk faktisk er.