Den britiske samfunnsøkonomen Paul Ormerod mener venstresiden må bestemme seg om den vil ha åpne grenser eller rettferdige lønnsvilkår for arbeidstagere. «Masseinnvandring har gitt britisk økonomi en boost, men underminert lønnsvilkårene til de på bunnen», skriver han i en artikkel i The Guardian.
«Masseinnvandringen øker ulikheten i samfunnet. Dette er det ubestridelig faktum Storbritannias liberale venstre nekter å akseptere», fortsetter han. Det kan legges til at dette ikke bare gjelder den britiske av arten og heller ikke bare venstresiden. I Norge er de borgerlige partiene vel så store tilhengere av innvandring som venstresiden.
Argumentene som anvendes av innvandringspådriverne er de samme i nær sagt hele Vesteuropa, fakta på bakken likeså. Det som lyder fordelaktig i teorien har vist seg å medføre betydelige ulemper i praksis. I hvert fall for de som befinner seg i den nedre del av lønnsskalaen, allerede bosatte innvandrere inkl., og i all hovedsak må bære samtlige øknomiske og sosiale omkostninger. Den liberale øvre- og middelklassen, som ofte er pådrivere for den førte politikken, høster derimot alle fordelene av den pågående masseinnvandringen.
Markets are imperfect instruments. But it is not necessary to subscribe to free market economic theory to believe that large increases in supply tend to drive down the price. And the price of labour is the wage.
Last Friday, the Guardian front page carried a report from the Office for Budget Responsibility, claiming that higher net immigration increased the UK’s economic growth rate. According to the mainstream theory of economic growth, this is undoubtedly true. Higher growth can be created by sustained increases of either capital or labour.
But underlying the theory is the assumption that supply and demand balance in these markets, that the prices of the inputs are set at levels such that all available capital or labour is in fact employed and does not remain idle. So this “flourishing modern economy” with high immigration celebrated by the Guardian is based on persistent large wage inequalities.
A powerful force in the global economy is driving the increase in inequality that has been seen in western economies over the past few decades. In essence, there has been a massive increase in the effective supply of labour. Over the past three decades or so, China and India have gradually been absorbed into the network of international trade.
This puts pressure on European labour markets. Many call centres, for example, have been relocated to India. But much of the impact of this is indirect, operating via trade flows, and is only really felt by certain sectors of western economies.
Åpningen for innvandring fra Østeuropa tidlig på 90-takket har fått en sterkt effekt, særlig på naboland som Tyskland. Arbeidsgivere innså raskt at økonomier som den polske og tjekkiske hadde en utdannet arbeidsstyrke, hvis produktivitetspotensiale var blitt undertrykket av den store ineffektiviteten som preger planøkonomier. Tyske selskaper åpnet nye produksjonsenheter i de gamle Sovjet-kontrollerte østblokklandene i Europa istedet for i hjemlandet, skriver Ormerod videre.
Effekten den økte konkurransen fikk for lønnsnivået var dramatisk. Christian Dustmann ved University College London har fremlagt klare bevis på utviklingen av lønnsnivået i det tidligere Vesttyskland.
The 15th percentile of the wage distribution is the level at which only 15% of wages are lower. In West Germany, at the 15th percentile, real wages have fallen almost continuously since the mid-1990s. At the 50th percentile, where half get more and half get less, the reduction has been less sharp.
But the fall had set in by the early 2000s. At the 85th percentile, the mirror image of the 15th, real wages grew strongly, reaping the benefits of the recovery of the economy created by the increase in competitiveness.
Det er på denne bakgrunnen at New Labour åpnet Storbritannias grenser på slutten av 90-tallet. Det var et enormt svik mot de samme menneskene partiet hevdet å representere. I tillegg til den globale konkurransen fra land som Kina samt konkurransen fra Østeuropeiske økonomier, tillot New Labour direkte konkurranse å entre det britiske arbeidsmarkedet i en hittil ukjent skala i vår historie, påpeker Ormerod og fortsetter:
Distribusjonen av lønnsnivået har ikke overraskende utviklet seg svært likt som Vesttyske. Det er de relativt ufaglærte i den nederste halvdel av lønnsskalaen som har tapt på dette, ikke den liberale eliten.
Tvert i mot tjener de på det, fordi mange av de tjenestene de forbruker blir tilbudt til lavere priser enn de ville ha vært uten masseinnvandring. Av og til argumenteres det for at innvandrere gjør de jobbene innfødte britiske arbeidstagere er uvillige til å gjøre. Vel, uten masseinnvandring ville arbeidsgivere blitt nødt til å heve lønnsnivået for å gi disse menneskene et incentiv til å ta slike jobber.
The effects of this extend to benefit levels. With at least half the population facing at best stagnant and often falling real wages, basic political economy requires benefits to be squeezed as well. Hostility to benefits is strongest precisely in the bottom part of the wage distribution. It is political suicide to increase real benefits in this context, regardless of who is in power.
In the so-called neoclassical growth theory of economics, whether of the pre- or post-endogenous variety, by far the most important source of sustained growth is innovation. The age structure of immigration means that it does make a change to per capita economic growth, but one that is barely perceptible. Moreover, immigrants themselves age eventually, so eventually even this tiny benefit disappears.
A truly modern economy does not rely on more and more capital and labour being fuelled into the machinery of production. That was the old Soviet model.
A modern economy relies instead on innovation. This should be the focus of policy. The potential gains are huge, not marginal and ephemeral.
Utviklingen Ormerod peker på har for øvrig gjort seg gjeldende i Norge også. Arbeidsinnvandring fortrenger grupper av norske arbeidstagere i den nedre lønnsskala. Det finnes ingen tilsvarende effekt for dem med høy utdanning – som ikke sjelden utmerker seg med å være positive til den pågående innvandringen. Den nåværende innvandringspolitikken Norge fører, er i realiteten en politikk for økende klasseforskjeller:
Neste spørsmål er derfor hvem som virvles inn i denne underskuddsspiralen. Seniorforsker i SSB, Erling Holmøy, uttalte i forbindelse med Finansavisens beregninger at «kostnaden bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen». Og det arter seg for gjennomsnittsnordmannen som en «lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud over tid, som blant annet helse og utdanning». SSB-forskeren peker på den klassedimensjonen som mange er så blinde for.
For det er en gjennomgående tendens i denne debatten at den føres av politikere, bedriftseiere og den øvre middelklassen, som heier på arbeidsinnvandringen. Særlig Høyre er pådriver for at «næringslivets behov skal være fokus i innvandringsprosessen». Ikke rart, ettersom disse gruppene har store fordeler av den. Mange forskere derimot, som har som jobb å formidle de reelle saksforholdene, er mer bekymret. Sammen med dem som må bære de økonomiske og sosiale omkostningene i hverdagen.
Det er et faktum at arbeidsinnvandring fortrenger enkelte grupper av norske arbeidstagere. Norsk ungdom blir for eksempel fortrengt av arbeidsinnvandrere fra Sverige, og det rammer, ifølge NHO, «hovedsakelig de med lav kompetanse”. Det finnes ingen tilsvarende effekt for dem med høy utdanning. Grupper som gjennomgående er positive til arbeidsinnvandring, men som heller ikke risikerer å miste jobben på grunn av den.
Innvandringsdebatten er på mange måter en debatt om klasse. Den handler om en norsk underklasse, de som er ufaglærte og uutdannet og bor i de billige delene av byene hvor hovedkontigenten av innvandrerne bor. De opplever at fattigdommen brer seg i nabolagene (for fattigdom er også mest utbredt blant innvandrere) og det blir økt konkurranse om et begrenset antall arbeidsplasser, boliger, offentlige tjenester og velferd. De vil bli igjen etter middelklassens «hvite flukt», og de kommer aldri til å flytte sine barn til Montesorri. Den innvandringspolitikken Norge har ført – og fremdeles fører – er blitt kalt mye rart, for eksempel «Det nye vi». Egentlig er det en politikk for økende klasse- og inntektsforskjeller.
The Guardian: Open borders or fair wages: the left needs to make up its mind