I VG 26.03 har kommunikasjonssjef Filip Rygg en kronikk som bærer tittelen «Våre barnebarn vil skamme seg». Kronikken baserer seg på at Rygg har tatt turen innom noen flyktninger fra Syria, snakket med lokale myndigheter og «studert hvordan Norge tidligere har klart å ta imot mange flyktninger». Summa summarum må Norge, ifølge Rygg, ta imot 10 000 flyktninger.
Tenk på et tall
Hvorfor Rygg lander på det pene, runde tallet 10 000 skriver han ikke. Han gjør ikke engang et forsøk på å forklare dette. Hans egen lek med tall har ikke noe grunnlag i virkeligheten annet enn at det i Syrias nærområde befinner seg 4 millioner syriske flyktninger, i tillegg til 8 millioner internt fordrevne mennesker (internflyktninger). Tallene er å finne på Flyktninghjelpens hjemmeside.
Selv om han nevner disse tallstørrelsene, forklarer han ikke hvordan våre barnebarns skam skal bli mindre ved at 13,1 millioner flyktninger reduseres til 13,09 millioner.
Libanon
Rygg peker på at lille Libanon har tatt imot 1,3 millioner syriske flyktninger. Han setter opp følgende retoriske poeng: «Prøv å fortelle dem (altså libaneserne, min anm.) at Norge ikke kan hjelpe 10 000 flyktninger.» Her kan det jo også være på sin plass å minne om at syrerne i Libanon er i flyktningleire, de har ikke fått varig opphold i landet.
Dessuten, spør man libanesere flest vil nok Rygg bli overrasket. Der rettes ikke sinnet mot norske myndigheter, men mot landets egne myndigheter som ikke klarer å levere det mest basale en territorialstat forventes å levere sine innbyggere, for eksempel trygghet for liv og eiendom.
Libanesere flest ønsker å returnere syrerne, men avfinner seg med at situasjonen i nabolaget er som det er. Pussig nok er det få demonstrasjoner utenfor den norske ambassaden i Beirut som krever at Norge (eller andre europeiske land) skal ta imot flere syrere. Mitt inntrykk er at libaneserne håper at situasjonen i øst skal roe seg, slik at syrerne som er blant dem faktisk drar hjem.
Konfliktene mellom lokalbefolkningen, de nyankomne syriske flyktningene og de lenge nærværende flyktningene med røtter i det tidligere britiske mandatområdet Palestina om tjenester og ressurser, har skapt apati og avmakt. Sakte, men sikkert, forflytter den syriske borgerkrigen seg over grensen.
Hvordan Rygg har tenkt at 10 000 utplukkede syrere i leire på libanesisk side av grensen skal forhindre armod og krig, fremkommer ikke i kronikken.
Regionalt konfliktbilde
Men det får en til å tenke: Syriakrigen er en del av et regionalt konfliktbilde som er alt annet enn vakkert. De massive humanitære utfordringene knyttet til borgerkrigen i Syria, i tillegg til spillovereffekten i nabolandene og opprettelsen av IS-kalifatet, er regionale utfordringer, som medfører at regionale størrelser faktisk bør ta et ansvar.
Det er ikke rimelig å forvente at Tyrkia, Jordan, Irak og Libanon skal kunne løse alle utfordringene som konflikten medfører. Landene sør på Den arabiske halvøya og Gulfstatene ligger i le av Syriakonflikten fordi de ikke har en grense med landet. Behagelig nok for Saudi Arabia, Qatar, Kuwait, Bahrain, De forente arabiske Emirater og Oman.
Disse landene utviser en kulde overfor den syriske krisen som Filip Rygg kanskje bør rette sin tendens til bannbulleutstedelse mot. Undertegnede vil i så måte være mer en behjelpelig til å komme med tallmateriale til Rygg hvis han måtte ønske det. For lesernes del kan det uansett være interessant å opplyse om noen tall.
Skjeve tall
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) dokumenterer at det for 2014 ble donert om lag 3,2 mrd. USD (om lag 19,6 mrd. kroner) til organisasjonen fra stater og private donorer. Det norske bidraget til denne kaka var 90,9 mill. USD (557,2 mill. kroner). Donasjonene fra Norge tilsvarer omtrent 17,60 USD eller 108 kroner per innbygger av Norge. Dette låter kanskje ikke overdådig, men tallene for gulfstatene burde kanskje få Rygg til å løfte pekefingeren og dele ut skam – på vegne av deres barnebarn:
Som det fremgår av denne enkle oversikten er det bare Kuwait, Gulfens svar på Beverly Hills, som overgår Norge når det gjelder å donere penger til UNHCR.
Dette fikk meg til å tenke på: hvor mye husrom og hjerterom styrtrike gulfstater har for sine syriske medmennesker på flukt? Ikke mye om vi skal tro UNHCR eller Reliefweb. UNHCRs «Mid-Year Trends 2014» viser at Gulfstatenes flyktningpopulasjon ikke var overveldende sammenlignet med folketallet.
Flyktningpopulasjonene i disse landene er av UNHCR definert som personer som både oppfyller kravene i FNs flyktningkonvensjon eller som er i flyktninglignende situasjoner. På samme tid forteller den samme statistikken at Norge hadde en flyktningpopulasjon på 46 106 personer. Norges BNP per capita var for øvrig 67 619 USD. Dette omfatter ikke asylsøkere. Fordelingen av asylsøkere som avventer behandling av sine saker er som følger:
Til sammenligning hadde Norge 6436 saker til behandling, eller fire ganger flere enn gulfstatene til sammen.
Så kan man spørre undertegnede eller andre som er skeptiske til at vår «skam» vaskes bort av å motta 10 000 syriske flyktninger om hvorfor man ikke har hjertelag for syriske flyktninger. Til det er i alle fall mitt svar: dette handler ikke om at 10 000 syriske innreisende flyktninger til Norge og deres behov for trygghet i hverdagen. Jeg unner både disse og deres landsmenn, enten de er internt fordrevne i Syria eller befinner seg i mer eller mindre provisoriske leire i nabolandene, alt vel og et trygt liv. Men en krangel om tallstørrelser som skal forflyttes over landegrenser til et land de ikke har noe forhold til, hjelper ingen av de 13,1 millioner mennesker noe som helst. Hjelpen må skje i nærområdet.
Landene rundt må få hjelp av Norge og andre land, i særdeleshet Gulfstatene som hittil har vært mer enn bare avmålt interessert i å hjelpe. Politiske løsninger som virker og gir våre medmennesker i Syria hjelp til å bygge opp det som er ødelagt, gjennom konkrete små og store tiltak, er bedre enn å appellere til våre barnebarns skamfølelse.
