Mens norske medier går kollektivt over stag og konsekvent bruker ord som «båtflyktninger» om den omfattende ulovlige innvandringen over Middelhavet, er de danske mer realistiske og ser på flere sider av saken.
Menneskerettigheter og ønsket om å hjelpe folk på flukt er kjernen i det europeiske menneskesynet, men det enorme presset på Europas grenser og mottakskapasitet er i ferd med å underminere dette synet, skriver Jyllands-Posten.
Men det ellers så faste syn på rettigheder – især flygtningenes rettigheder – er lige nu så presset, at det kan ende med, at vi også i Europa begynder at sende flygtninge tilbage – uden at have vurderet deres reelle behov – sådan som Australien har haft stor succes med, frygter forsker.
Eksperter vurderer, at der lige nu venter mellem en halv og en hel million mennesker i Libyen på at sætte kurs mod Europa.
Og presset mod de europæiske grænser vil formentlig blive langt kraftigere de kommende måneder. Det kan få alvorlige konsekvenser for europæernes syn på menneskerettigheder, frygter seniorforsker Hans Lucht fra Dansk Institut for Internationale Studier, DIIS.
Er alle som forsøker å ta seg over til Europa flyktninger i ordets rette forstand? Dansk Røde Kors frykter at Europa vil ta etter Australia dersom man ikke nå får skilt mellom det man i Danmark kaller «får og bukker»: kanskje er ikke engang halvparten som kommer reelle flyktninger, men økonomisk motiverte innvandrere som benytter seg av asylinstituttet til noe det aldri har vært ment for.
»Jeg har endnu ikke set tegn på, at Europa vil ende i den situation, men jeg kan frygte, at der vil ske noget lignende, hvis det ikke lykkes at få skilt fårene fra bukkene, fordi de mennesker, der i dag kommer, er en blanding af reelle flygtninge og økonomiske migranter. Det er måske ikke engang halvdelen, der er flygtninge. Men vi ved det ikke, fordi Italien undlader at kontrollere dem. Det er vores største udfordring,« mener chefen [Anders Ladekarl] for Dansk Røde Kors.
Men hvordan skal Italia kunne kontrollere det når mottakskapasiteten deres er helt sprengt? Hvor mange land har kapasitet til å kontrollere en menneskestrøm i størrelsesorden 500.000 til en million, i tillegg til alle de som tar seg ulovlig inn i Europa via andre ruter?
Seniorforsker Hans Lucht tror at EU-kommisjonen i realiteten ønsker å gjøre Nordafrika til et europeisk grenseområde og involvere de nordafrikanske landene i grensekontrollen. Det vil imidlertid bringe Europa inn i en juridisk og menneskerettslig gråsone, vurderer han.
Lucht beskriver Flyktningekonvensjonen av 1951 som en del av Europas DNA og at det å gå på kompromiss med den vil føre til en uunngåelig europeisk selvransakelse. Men Flyktningekonvensjonen er skrevet for en annen tid og en annen verden og er ikke oppdatert med hensyn til den demografiske utviklingen.
Ingen normale personer oppfatter det som akseptabelt at mennesker som bare forsøker å skaffe seg og sine et bedre liv drukner i forsøket. Bildene og fortellingene fra redslene som utspiller Middelhavet er forferdelige.
Vi er mennesker alle og selv ville jeg også helst være blant dem som krevde umiddelbar handling for å få slutt på grusomhetene i farvannene utenfor Italia, uten tanke for de fremtidige konsekvensene. Det er jo det enkleste og derfor for mange det foretrukne i denne situasjonen.
Men Europa står overfor et reellt dilemma som ikke vi ikke kan se bort fra og det hadde vært en fordel om det gikk an å debattere det på saklig vis.
I januar 2015 advarte tre ledende europeiske demografer om at den historisk høye tilstrømningen til Europa vi ser i dag bare vil være et skvulp i forhold til hva som kan komme i fremtiden og at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet. De mener derfor at EU til å gå foran for å få endret den foreldede Flyktningkonvensjonen.
FNs egen befolkningsfremskriving viser at demografene har rett. I den heter det at dagens 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til 9,5 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100.
Mer enn halvparten av den samlede veksten vil altså skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 35 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.
Til sammenligning vil Europas befolkning falle fra nåværende 10.1 til 7.4 prosent av jordens samlede befolkning i løpet av de neste 35 årene.
Det er denne utviklingen Europas politiske ledelse må forholde seg til. Dilemmaet er påtagelig nå og vil ikke blir noe mindre, for trafikken over Middelhavet er ikke noe som er særlig for akkurat denne sommeren. Den vil fortsette – og sannsynligvis øke – neste sommer og den neste der igjen, år for år. Hva skal vi gjøre med det? Hva kan vi gjøre?
At norske medier og diverse NGO`er kaller trafikken over Middelhavet «båtflyktninger» og forsøker å gi inntrykk av at det utelukkende dreier seg om flyktninger fra krig, tortur og personlig forfølgelse, dem asylinstituttet opprinnelig er ment for, kan ikke endre fakta på bakken. Og folk er klar over det. Det er også Europas politiske ledelse, for det ville – som organisasjoner som Flyktninghjelpen, Røde Kors og Amnesty tar til orde for – vært den enkleste sak av verden for europeiske land å sende skip for å ta opp de mellom 500.000 og èn million som allerede står klare i Libya for å ta seg over til Europa i menneskesmuglernes sjøudyktige, overfylte båter. Det ville utløst ros og skulderklapp fra NGO`er og i alskens avisledere. Det er selvfølgelig fristende for enhver politiker, men Europa står overfor bare vanskelige valg og det er særdeles uansvarlig å late som noe annet.
Europas mottakskapasitet er sprengt og tålmodigheten hos befolkningen på et kontinent som allerede har høy innvandring og sliter med finanskrise, høy arbeidsledighet og få ufaglærte arbeidsplasser er begynt å bli tynnslitt. Det vet den politiske ledelsen i både i de enkelte land og i EU, for ellers hadde de reagert for lengst.
EU-kommisjonen har da også kommet med en sjelden innrømmelse: Det finnes ingen politisk oppbakning til å iverksette store eller regelmessige redningsoperasjoner. Betyr det at europeerne er blitt fullstendig avstumpet? Neppe, snarere kan det tyde på at det etterhvert har gått opp for mange at NGO`er og deres støtter ikke eier begrensninger når det gjelder krav til Europas befolkning og at vi befinner oss i et dilemma det ikke finnes noen enkle eller kortsiktige svar på.
Kanskje burde den asylvennlige og menneskerettslige falanksen også gå litt i seg selv med tanke på deres egen aktive medvirkning til dette. Kravene om stadig flere og mer utvidede rettigheter (innføring og oppfyllelse av økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter – ØSK) til alle som setter føttene på europeisk jord har kommet og kommer i en jevn strøm, uten tanke for at det alltid finnes en grense et sted – også for alt som er godt. Et sted vipper det over i noe usunt og det har konsekvenser. Det er noen som skal yte disse rettighetene og det later det til at er beleilig glemt. Europeere er faktisk også borgere, ikke en bøling skaffedyr. Men nå har det segmentet av debatten fått hva de i årevis har bedt om; viljen er blitt liten og midlene færre.
Det er på tide å snakke om politisk realistiske og langsiktige løsninger og det vil ikke skje dersom asylkomplekset, NGO`er og deres påheiere i media får sette dagsorden. Vi har en politisk ledelse og den bør snart begynne å lede, ikke la seg ta på slep av kampanjejournalister og NGO`er som ikke står til ansvar for noe eller noen.