Shoaib Sultan ved Antirasistisk senter, skriver følgende i Dagens spalter:
Taqiyya er et begrep innenfor sjia-islam som ofte var en undertrykt minoritet blant muslimene. Sjia lærde mente at om man ble spurt om trostilhørighet kunne man si at man var sunnimuslim (majoriteten av muslimene) for å redde livet. Blant islamofobe har det imidlertid blitt til et begrep om noe de tror alle muslimer driver med og som handler om at muslimer ikke trenger snakke sant til ikke-muslimer. Dette har ingen basis i islam.
Nå er det slik at vi nok er mange som blant annet har notert oss mordet på Kab ibn al-Ashraf i 624, etter slaget ved Badr mot stammen Banu Quraish, et slag som ses som et avgjørende vendepunkt i islams historie og Muhammeds kamp mot denne maktfulle stammen i Mekka. Tross at Quraish-hæren hadde tre ganger større militær kapasitet enn Muhammeds tropper, vant Muhammed slaget, ikke minst ved hjelp av ”1 000 engler”, heter det, og han drepte et halvt hundre mann og tok like mange til fange. Slaget ble et vendepunkt fordi det viste at Muhammed hadde kapasitet til å erobre Mekka, samtidig som han fra nå av satte i gang systematiske mord på dem som hadde talt ham imot.
Det var i kjølvannet av dette slaget i 624 at Muhammed med tyngde hevdet at han representerte den eneste sanne religionen, en Abrahams religion, som alle skulle underkaste seg. Året 624 ses derfor av mange islameksperter som år null for jihad.
Muhammed var med andre ord i støtet etter seieren ved Badr, og han sendte ut folk til alle deler av befolkningen i Medina som navnga hver og en av de drepte under og etter kampene. Halvor Tjønn forteller videre i biografien sin om Muhammed:
En mann ved navn Kab ibn al-Ashraf, hvis mor var fra den jødiske stammen al-Nadir, reagerte med skrekk da han hørte nyheten som Muhammeds utsendinger brakte med seg. Han skal ha uttalt følgende: ”Er det virkelig slik at Muhammed har drept disse menneskene? Dette er adelen blant araberne. Hvis det er slik at Muhammed har drept dem, er det bedre å være død enn å være levende.”
Historien forteller videre at Kab dro så til bekjente i Mekka, og i deres hjem deklamerte han vers som priset mennene Muhammed hadde drept. ”På veien tilbake til Medina deklamerte han også et vers som roste skjønnheten til Umm al-Fadl, hustruen til Muhammeds onkel al-Abbas, som var blitt tatt til fange ved Badr.”
Historien videre er slik:
Kab skrev også amorøse vers om noen av muslimenes kvinner, noe som fornærmet muslimene, skriver historiefortellerne. Da Kabs bedrifter kom Muhammed for øre, spurte han sine menn: «Hvem av dere vil sørge for at jeg blir kvitt Kab?» En mann ved navn Muhammad ibn Maslama sa da at han ville drepe ham. Muhammed svarte: «Så gjør det!”
Det kan neppe ha vært så lett å ta livet av Kab, for Muhammad ibn Maslama rørte ikke mat og drikke i tre dager etter at han hadde avgitt løftet. Muhammed kalte da mannen til seg og spurte hva som var i veien. Ibn Maslama svarte at han hadde tatt på seg et oppdrag som han ikke var sikker på at han kunne fullføre. «Det eneste jeg ber deg om, er at du prøver,» svarte Muhammed ham. Ibn Maslama sa da at det ville bli nødvendig å framsette løgner (min utheving). Muhammed svarte ham at han kunne si det han måtte ønske, for han stod helt fritt til å gjøre det som var nødvendig.
Ibn Maslama samlet en gruppe menn, blant andre Kabs fosterbror Silkan abu Naila. Sammen la de en plan om hvordan de skulle drepe Kab. Fosterbroren Silkan ble nøkkelen. Han skulle skaffe seg tillit hos Kab ved å late som om han og medsvorne var motstandere av Muhammed.
Silkan ba Kab om at han måtte selge dem mat, og som betaling for maten lovet han fosterbroren en samling med våpen. «Silkans hensikt med dette var at Kab ikke skulle bli redd når han så at de kom mot ham med våpen,» skriver Ibn Ishaq.
Etter dette gikk Silkan tilbake til sine medsammensvorne, og han gav dem ordre om at de skulle hente sine våpen og deretter møte ham igjen. De sammensvorne møttes væpnet i Muhammeds hus, forteller al-Tabari. Da mennene la i vei mot Kabs hus, fulgte Muhammed dem et stykke på veien. Da han skiltes fra dem, sa han: «Gå av sted i Allahs navn. Måtte Allah hjelpe dere!”
Kab var nygift og lå i sengen med kona si da Silkan og de bevæpnede mennene kom til det befestede huset hans. Da Silkan ropte på Kab, ble kona mistenksom, men Kab avviste hennes bekymring. Det var jo fosterbroren som kalte på ham.
Da skjedde følgende:
Kab gikk nå ned på gårdsplassen og snakket med dem han trodde var venner. De sammensvorne foreslo at de skulle gå bort fra huset så de kunne prate sammen. Kab fryktet ingen fare, og begav seg av sted sammen med mennene. På veien strøk Silkan hånden gjennom Kabs hår, førte den mot sin egen nese og uttrykte beundring for hvor godt det luktet av parfymen hans. Nok en gang førte Silkan hånden gjennom fosterbrorens hår for at Kab ikke skulle fatte noen mistanke, skriver al-Tabari.
Da Silkan for tredje gang strøk begge hendene mot Kabs hode, skrek Silkan: «Hogg ned Allahs fiende!» Sverdene til de sammensvorne hogg mot Kab i rask rekkefølge, men av en eller annen årsak gjorde ikke sverdhoggene det av med ham.
En av mennene fant så frem en dolk, som ble kjørt ”med full kraft inn i Kabs bryst”, og videre ”skar den nedover magen hans slik at dolken nådde helt til kjønnsorganene.
En poet på denne tiden formulerte seg slik om dette drapet: ”Med kraftige sverd gikk vi på Muhammeds befaling mot ham. På Muhammeds befaling ble Kabs bror sendt mot ham. Han narret ham og lokket ham med list (min utheving).»
En annen muslimsk historiker beskriver at de kappet hodet av Kab, gikk så til Muhammed og kastet ”jødens hode for Muhammeds føtter».
Tjønn forteller at drapet på Kab ”er gjengitt usedvanlig detaljert hos Muhammeds klassiske biografer. Takket være de to dikterne som er gjengitt ovenfor, bekreftes det med det som vanligvis regnes som pålitelig kildemateriale, at Muhammed selv var den som gav ordre til at Kab skulle myrdes på en fordekt (min utheving) måte om natten. Det framgår at muslimene i Medina tydeligvis så mordet på Kab som en seier for Muhammeds lære».
Lærdommen er ikke minst at for de som fikk gehør for intellektuell og teologisk kritikk av Muhammed, fantes det ingen nåde. Og løgn er et legitimt middel.
Les mer om taqiyya og såkalt kitman her