Norge har noe å lære av Indonesias religiøse grupper, som tross enkelte uroligheter lever i fred med hverandre, mener statsminister Erna Solberg.
Fru statsministeren er på besøk i Indonesia og sender dette budskapet til det norske folk:
– Landets religiøse ledere ser at dette landet er avhengig av at man ikke spiller på religion mellom etniske grupper, men tvert imot bygger broen over, sier hun til NTB etter å ha besøkt Sørøst-Asias største moské, Istiqlal, i Indonesias hovedstad Jakarta onsdag.
Solberg mener Norge kan lære av Indonesia, som er verdens største muslimske land. Kristne utgjør om lag 10 prosent av befolkningen, mens et fåtall er hinduer og buddhister.
Vi får håpe at det for Solbergs vedkommende bare dreier seg om en lalleglad og høflig skåltale til vertskapet, for ifølge fagfolk og menneskerettighetsorganisasjoner er den broen omtrent i samme forfatning som Bentsrudbroa på E18.
Indonesia-kjenner Clea Desiree Johnsen skriver hos Fritanke.no:
Religionsministeriet synes også å være en del av problemet. Ministeriet har et budsjett som er større enn landets helsebudsjett og går for å være det mest korrupte. Formelt sett er ministeriets viktigste oppgaver å jobbe for religiøs harmoni i det mangfoldige landet, men det får ofte kjeft i media for å nøre opp under konflikt. Religionsministeren, som hevder at landet er det mest religiøst tolerante i verden, legger seg stadig opp i hva som er riktige og gale tolkninger av islam og oppfordrer folk til å fungere som vaktbikkjer overfor religiøse avvik. Når det gjelder Ahmadiyya har religionsministeren uttalt at bevegelsen er kjettersk og at han ønsker den totalt forbudt.
Ateisme er også helt uønsket i den religiøse sameksistensen. I 2012 ble f.eks. Alexander Aan angrepet av en rasende folkemengde etter å ha erklært seg som ateist og hva verre er: kritisert islam på Facebook. Deretter ble han arrestert. Noen av Indonesias elskverdige religiøse brobyggere krevde at han skulle dømmes til døden, men han slapp billig unna med bare to og et halvt år i fengsel. Heldiggrisen.
I tillegg øker diskrimineringen og volden mot religiøse grupper – ikke bare begått av organiserte lynsjemobber, men av staten selv.
Johnsen fortsetter:
I Indonesia er staten sekulær og religionsfriheten er grunnlovsfestet. Likevel er det ikke snakk om noen reell religionsfrihet for indonesiere. I følge nasjonens ideologiske grunnpilarer fra nasjonsbyggingsprosessen i etterkrigstiden må nemlig alle indonesiere tilhøre en religion. Dessuten er det bare seks religioner som er godkjent: hinduisme, islam, protestantisme og katolisisme, konfusianisme og buddhisme. På identitetskortet er alle borgere pliktige til å oppgi en av disse religionene.
Amnesty International og andre menneskerettighetsorganisasjoner uttrykker da også regelmessig bekymring over den stadig økende religiøse intoleransen i det angivelig tolerante landet. Blant annet har Amnesty skarpt kritisert indonesiske myndigheter for å opprettholde en blasfemilov, som de mener oppmuntrer og gir ryggdekning til forfølgelse, trakassering og vold mot religiøse minoriteter.
Skal vi begynne å praktisere de religiøse lederne i Indonesias form for toleranse og sameksistens er det ikke bare islamkritikere som vil gå en usikker fremtid i møte, så her er det bare å rekke opp hånden:
Fritt for å ikke være ahmadiyya-muslim eller ateist!