Da HRS leverte det banebrytende arbeidet om norske barn i utlandet i 2004 ble vi stort sett møtt med arroganse, neglisjering og forsøk på avvisning av fakta. Ikke minst stilte daværende kommunalminister, nå statsminister, Erna Solberg (H), seg uforstående til at dette var et problem. Nå tror jeg at også Solberg har skjønt at det ikke er noen fordel at barna, typisk med innvandringsbakgrunn, har lange utenlandsopphold, typisk i foreldrenes opprinnelsesland, så lenge de samme skal ha sitt voksne liv i Norge.
I ettertid har norske forskere, ikke minst fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) med Anja Bredal i front, skodd seg på vårt arbeide, men selvsagt uten å gi oss noen anerkjennelse – heller tvert om. Samtidig har disse arbeidene vist seg å være så «på den ene siden og på den andre siden» at de blir liggende å støve i en skuff.
Ikke godt nok
Stridens kjerne, da som nå, er to forhold: I hvilken grad en anser slike opphold som et omfattende problem, og hvor mange det omfatter. I dagens VG opereres det med tall fra utdanningsbyråden i Oslo, Anniken Hauglie (H), som forteller at i skoleåret 2013/14 for Oslo hadde 180 elever langtidsfravær på over 30 dager, 70 elever over 50 dager og 12 elever over 100 dager.
Disse tallene er ikke til å stole på, som igjen forteller noe om problemets kjerne.
Da vi leverte rapporten i 2004 var det ingen rutiner for å kontrollere og/eller rapportere slikt fravær. Forklaringen var enkel: Det var opp til den enkelte rektor ved den enkelte skole å avgjøre hva som skulle gjøres i slike tilfeller. Praksisen var imidlertid slik at den enkelte rektor sjelden gjorde noe som helst med slikt fravær. Så het da rapporten vår også Ute av syne, ute av sinn. Når vi etterspurte tall for fravær av elever, så de undrende på oss alle sammen, rektorer, utdanningsetaten og departement. I ettertid ble det innført registreringsrutiner, men heller ikke disse er gode nok.
For fortsatt er det slik at det er rektor som avgjør hva som er legitimt fravær. Tropper jeg opp på mine barns skole og forteller at jeg skal være et par år i Australia, og at mine barn skal få skolegang der, kan rektor godkjenne det og trenger da ikke å melde dette fraværet noe steder. Og fortsatt har vi ikke på plass et nasjonalt elevregister. Ergo har vi fortsatt ikke konkrete tall om hvor mange barn i grunnskolealder som faktisk ikke befinner seg i norsk grunnskole, som vi rapporterte om i 2009.
Penger betyr noe, men ikke alt
Ett av resultatene av rapporten vår fra 2004 var at skolene fikk plikt om å melde fra om eventuell misbruk av barnetrygd. Daværende statsråd i BLD, Laila Dåvøy (KrF), viste seg nemlig ikke å være så veldig interessert i barnas beste, men å stoppe eventuelt pengemisbruk var interessant. Dermed ble grensen for hvor lenge en legalt kan være ute av Norge, men likevel motta barnetrygd, redusert fra 12 til 6 måneder.
Nå foreslår FrP-statsråden på feltet, Solveig Horne, akkurat det samme ifølge VG. Hun vil redusere grensen fra 6 til 3 måneder. Men det duger ikke, Horne, om du vil praksisen til livs.
HRS har snakket med mange foreldre om denne praksisen og vi har også besøkt Pakistan hvor vi har besøkt en rekke skoler hvor barn med opphold i Vesten er. Utfordringen er at i et land som Pakistan kan man kjøpe seg til det meste. Har foreldrene bestemt seg for at barnet skal opphold seg (i lengre perioder) i Pakistan, så gjør de det helt uavhengig av barnetrygden på 970 kroner måneden. Resultatet er vel heller bare at foreldrene kjøper en billigere skoleplass. Men når det er sagt, så er det mer gledelig å fortelle at praksisen med å sende barna på lange utenlandsopphold, som i 2004 var å anse som «status», ikke lengre er like attraktivt, ifølge vår informasjon. Om det nå skulle være det, så er det i alle fall for andre grupper, grupper som har kortere botid i Norge, slik som for eksempel somaliere.
Få fakta på bordet
Det regjeringen og Horne bør gjøre, er å få fakta på bordet. Det vil si få tall på hvor mange som er omfattet av praksisen og hvilke grupper dette gjelder. Det kan enkelt gjøres ved å sammenligne antallet barn i grunnskolealder med antallet elever i grunnskolen.
Få så på plass et nasjonalt elevregister der alle i grunnskolealder skal meldes inn – og ut, uansett grunnen til fraværet.
Reguler så gjerne barneloven med hensyn til legaliteten med barnetrygd og fravær fra Norge, men regn så med at EU (EØS-reglene) vil ha både en og to fingre med i spillet.
Innfør så et kontrollsystem kan avklare barnets opplæringssituasjon i utlandet, herunder en vurdering av om opplæringsplikten (i norsk lov) blir tilfredsstillende ivaretatt.
Merk så også at det enda ikke i opplæringsloven er tatt inn at barn skal lære seg norsk språk. Det bør innføres raskt.
Så kan vi jo minne at barn i Norge har sterke rettigheter når det gjelder å bli hørt, nedfelt både i FNs barnekonvensjon, barneloven og barnevernsloven. Det bør også gjelde i disse tilfeller.
Forholder så ikke foreldre/foresatte seg til disse regler, bør det ikke bare være barnetrygden som stoppes, men alle typer trygdeytelser. Da vil det nok bli fart på sakene. Men så handlekraftig er det kanskje vanskelig å være?