Det handler om mange mennesker med behov for en forbedret hverdag. Om folk som vil bort fra sosial misære, fattigdom, utrygghet, rettighetsløshet, krig og konflikt. De legger ut på en farefull ferd til et eller annet forjettet land. Ideen er blitt plantet av medlemmer av en voksende diaspora i Europa. Den er blitt plantet blant – i hovedsak – unge mennesker som regnes som sterke nok til å klare ferden gjennom Nord-Afrika, til Libya, Tunisia og Egypt for å finne en båt og ta turen. Hvor mange tusener dette dreier seg om er nesten umulig å fastslå. Men antallet øker. Konflikter i Afrika og Midtøsten har sendt millioner av mennesker ut i uvisshet og nød. Noen tjener seg rike på den håpløsheten som får folk til å velge denne risikable turen, og de går – bokstavelig talt – over lik for å sikre marginene sine. Mens overlastede rustholker setter ut fra en eller annen libysk havn med kurs mot Europa, teller disse kynikerne sine penger. Om debitor ender opp på bunnen av Middelhavet, er penga vel i havn. Det synes å være fakta.
Vuvuzelakonserten er så høylytt på lederplass i avisene at man blir matt. Refrenget er stort sett det samme: «Norge har skyld i dette! Vi er en sjøfartsnasjon! Vi er Nansens hjemland! Vi må hjelpe folk fra den visse død! Vi må ta imot flere for ikke å skamme oss!» Basert på disse forutsetningene er det fremmet forslag om at Norge burde ta imot flere. Nå. Men først en viktig avstikker.
Lederskap?
Arbeiderpartiet, SV, Venstre og – sannsynligvis KrF, kan skape flertall for å ta imot 10.000 syriske flyktninger. Da er har vi «utvist lederskap», Nansens arv er blitt bevart og vi kan kose oss med vår «humanisme». Hva da så med båtmigrantene? Dette politiske flertallet påtar seg ikke ytterligere «politisk lederskap» ved å tallfeste hvor mange av disse man vil skaffe husrom til, men det lar neppe vente på seg hvis de får flertall for følgende forslag:
De som eventuelt reddes av denne innsatsen må jo også ha et sted å være. Dette politiske flertallet har ingen tydelig formening om hva innsatsen vil koste. Den overlater de til regjeringen å vurdere, og sannsynligvis i forbindelse med fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett (RNB) om noen få uker. Hvor Ap, SV, V, KrF og MDG vil hente pengene fra innenfor budsjettet, RNB skal være en omprioritering av ressursene som ligger innen i saldert budsjett, blir spennende. Selv om dette er detaljer disse partiene formodentlig gjør i disse dager, er retningen bestemt. På en eller annen måte. Flyktningene må jo ha et sted å være.
Hvor skal de være?
Den sentrum-venstrealliansen som nå søker å få flertall for å ta imot 10.000 syriske flyktninger har en felles tanke: folk må være et eller annet sted. En illustrasjon på hvordan dette skal se ut, legger Flyktninghjelpen for dagen i denne reportasjen på TV2. Beskyttelse og ikke norsk boligstandard må være viktigst, er deres resonnement: – Hvis Libanon på størrelse med Rogaland og en befolkning som er mindre enn vår kan ta imot 1,2 millioner mennesker, burde vi klare 10.000, sier seniorrådgiver Pål Nesse i Flyktninghjelpen til TV 2.
Argumentet om Rogaland har dukket opp i flere sammenhenger, blant annet i innlegget som AUF-leder Mani Hussaini holdt på Aps landsmøte og i en kronikk av lederen i tankesmien Skaperkraft, Filip Rygg, hadde i VG for en tid tilbake.
Tre forhold
Det er tre forhold som her ikke tas opp til diskusjon: det første er at hvis det er beskyttelse og ikke norsk boligstandard som er viktig, er det virkelig hensiktsmessig å opprette flyktningleirer med boligkonteinere og brakkerigger i Norge? Disse må uansett være lokalisert i en kommune. Dette utløser en plikt for disse kommunene å tilby tjenester de etter en lang rekke lover er forpliktet av. Dette bryr ikke Flyktninghjelpen seg om. De vil ha akutte løsninger. Sannsynligvis med Flyktninghjelpen selv som organisator eller på andre måter involvert. Er det ikke bedre å sikre akutte hjelpetiltak der flyktningene faktisk befinner seg og dermed hjelpe langt flere?
Det andre forholdet er at de gjenværende 1,19 millioner mennesker som ikke blir plukket ut av Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken, Trine Skei Grande, Rasmus Hansson og – sannsynligvis – Knut Arild Hareide fortsatt vil måtte oppholde seg i et Libanon der offentlige tjenester er under et så monumentalt press at det allerede har skapt utrygghet nok for både libanesere og syrere. Elektrisitetsforsyningen i landet er så elendig at folk kun har tilgang 4-5 timer daglig – i beste fall, og det er stedvis mangel på sanitærfasiliteter. Det norske «lederskapet» strekker seg ikke så langt. Med mindre det politiske flertallet bestemmer seg for å utøve enda mer «lederskap» og tar imot ytterligere 10.000. Vil det komme forslag om det? Det er ikke usannsynlig om en annen på venstresiden, leder i Manifest Analyse, Cathrine Sandnes, får svenske tilstander i Norge.
Dette «lederskapet» som da består av nødvendige tiltak i en «akutt situasjon» vil også føre til ytterligere ankomster til Norge. En eksplosiv økning i antallet familieinnvandringssøknader. De som kommer til Norge har familiemedlemmer spredt utover hele Midtøsten og Nord-Afrika. Vil «lederskapet» omfatte ytterligere titusener av ankomster til Norge?
Skal man følge dette resonnementet, er svaret at det ikke er relevant. For vi fikk jo hjelp av svenskene under krigen og mange nordmenn dro til Amerika. Vi må regne at det parlamentariske flertallet vil servere denne også ved neste krise. Og den neste. Så lenge folk har et sted å være – i Norge, vel og merke, lar visst alt det andre seg løse.
Orden erstatter kaos
Man klarer ikke helt å fri seg fra tanken om at det parlamentariske flertallet også vil komme med ytterlige utspill om båtmigrantene og den store risiko det medfører å dra over Middelhavet fra Libya og andre steder. Det politiske flertallet vil at Norge skal ha et skip eller flere (les forslagsteksten ovenfor).
Å redde folk fra drukningsdøden er riktig og viktig. Men at folk dør på denne måten i Middelhavet nå – og i store skarer tidligere, har et bakteppe debattdeltakerne ikke evner å ta innover seg. Du har reddet en person fra å drukne. Hva gjør man siden? Man yter førstehjelp, gir varme klær og tepper, et måltid mat og siden… Ja, siden går ferden, for manges del, via det italienske hjelpeapparatet.
De som har tatt risken og overlevd har vunnet i lotto. Fra å komme over muren – enten denne er Mare Nostrum, som romerne kalte Middelhavet (Vårt hav), eller piggtrådgjerdene som omkranser de spanske eksklavene Ceuta og Melilla i Marokko, eller til Malta, Lampedusa eller de andre stedene som ligger nærmest smuglerrutene – har man med ett fått rettigheter man ikke før hadde. Orden har erstattet kaos, ordensmakten er til for å hjelpe og støtte, man får lommepenger, kanskje kontakt med andre familiemedlemmer som har flyktet. Man har kanskje fått snakke med innvandringsmyndighetene og fått en advokat. Man har tilgang til alle fornødenheter. Plutselig var det hele verdt det!
Under 30
Nyheten flyr i rask fart tilbake til opprinnelseslandet. Man har klart det! Det nyttet! Smuglerne var noen bedritne svin som tok alle pengene og verdisakene mine. Men jeg er her! Et nytt frø er sådd. Smuglerne får nye passasjerer.
Pågangen øker i takt med at demografien i flere afrikanske land er diametralt ulikt den europeiske. Der vi europeere eldes, forynges de afrikanske og asiatiske, har FN sagt. I noen land er andelen av befolkningen som er under 30 år særdeles høy, noe man kan se ved å gå inn på nettsiden Indexmundi.
Land som Nigeria, Elfenbenskysten, Jemen, Etiopia, Sudan, Mali, Den sentralafrikanske republikken, Den demokratiske republikken Kongo (DRC) og Niger er ment som illustrasjon. Situasjonen i disse landene ligger i området mellom labilitet til åpen krig og konflikt. Fattigdommen er stor. Mulighetene til arbeid og utdannelse er få. Menneskesmuglerne vet at de har gode tider.