Norge ”er en sammensveiset kultur”, fortsetter hun. ”Da må det være rom for å finne partnere på ulike vis,” sies det videre. Vel, med hijaben signaliserer hun sharia. Islamsk lov forbyr muslimske kvinner å gifte seg med andre enn muslimske menn. Så mye for frihet i norsk kultur og «å finne partnere på ulike vis».
Hva skal vi gjøre med denne verdiimperialismen?
Kvinnen det handler om fikk gratis reklame i Dagsrevyen i går for sin bok om angivelig frihet i arrangerte ekteskap. Ikke mange forfattere er så heldige.
Sosionomen Nazish Khan
Nazish Khan er gift arrangert med leder i Islamsk Råd Metab Afsar, begge vokst opp i Oslo. Det er en ”legitim” måte å gifte seg på, sier hun, akkurat det samme som Aps Hadia Tajik har sagt, noe som bryter fundamentalt med Aps verdigrunnlag (likestilling, likeverd, religiøs frihet). Tajik er dog selv gift etter eget kjærlighetsvalg med en antatt ikke-muslim, Stefan Heggelund. Tajik har altså snudd ryggen til sharia, hvis da ikke ektemannen har konvertert i det stille for at hustruen ikke skal komme i klammeri med eventuell islamtro familie og omgivelser.
Khan har åpenbart ikke snudd ryggen til sharia. Sosionomen flagger islamsk lov. Det er umulig å tolke henne annerledes enn at hun støtter fascismen i sharia som sier at muslimske kvinner ikke kan gifte seg med andre enn muslimske menn. ”Finne partnere på ulike vis”, sier hun, og viser blant annet til ”nettdating”. Ja, vi vet hvordan det foregår. Nettsider for muslimer, der de kan finne hverandre, og der alle ikke-muslimer er uaktuelle som partnere. Dessuten: foreldrene avgjør om en slik søk etter partner kan godkjennes. Vi er ikke kulturelle noviser, vi lar oss ikke lure så lett lenger, eller?
Å søke partnere på nettet, er dog noe helt annet for voksne uten islam på tastaturet: det er en frivillig, aktiv handling uten foreldre og familie som styrer i bakgrunnen, ei heller religion.
Kunne Khan ”valgt” å gifte seg ut av islam?
Hvorfor spurte ikke reporter Marianne Rustad Carlsen henne om dette? Det er jo hele essensen: Muslimer som har sine egne ”ekteskapsmarkeder”, der man vurderer hverandre ut fra utseende, utdannelse, kaste, klan og stammebakgrunn. Det anses nemlig som frafall dersom en muslimsk kvinne gifter seg med en ikke-muslim, og alle sunnilovskoler krever dødsstraff for frafall, med ett unntak: I Hanafi-skolen skal en frafallen kvinne ”bare” stenges inne resten av livet. Ser ikke Carlsen verdifascismen? Ville Carlsen latt en kristen slippe unna kritiske spørsmål? Det tviler jeg sterkt på.
Vi skal altså akseptere arrangert ekteskap i Norge i 2015 som en utmerket skikk. Det skal normaliseres.
Slik ekteskap ”hindrer ikke integrering”, påstår Khan. Jo, det er nettopp det som skjer: Det skaper segregering, noe vi ser Europa over: Gettoer som vokser, og der islam dominerer. Man skaper ummaer, det islamske fellesskapet, der ikke minst kvinners underordning settes i system. Det blir nye Midtøsten i Europas storbyer. Dessuten; i et flerreligiøst samfunn er det knapt noe som vitner mer om tillit og samhandling på tvers av gruppene enn at man nettopp gifter seg på tvers av gruppene.
Ikke-muslimske menn vet dessuten meget godt at når de møter en muslimsk kvinne i hijab, er det bare å ligge unna. Menn i Norge er ikke uopplyste. Så, jo da, arrangert ekteskap er et av de desidert største hindrene for integrering.
Khan er høyt utdannet og fremstår som selvbevisst. Gift med leder av Islamsk Råd, som har islamfascisten Tahir ul-Qadri som sin ideologiske leder. Da ligger det i kortene at hun er tro mot bokstavene fra Medina-tiden, der Muhammed først opererte som karavanerøver, dernest militær leder, så politisk og juridisk leder, etter at han mislykkes veritabelt som misjonær i Mekka (samlet der kun 150 personer etter 13 års fredelig misjonering). Det er denne islam Khan og ektemannen etter all sannsynlighet omfavner. Derfor mener hun ”arrangert ekteskap” er legitimt. Selvsagt, for da forholder man seg til verdiene i islams grunntekster, som krever kjønnssegregering, som krever underordning av kvinnen rettighetsmessig, som fordømmer kjæresteri og kvinners frie bevegelse i det offentlige rommet.
Camilla Collett, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, og Amalie Skram, hadde alle gått rett i koma hadde de gjenoppstått i Norge i 2015. Alle fire banet vei for kvinners (og dermed også menns) frihet i kjærlighetslivet. Utviklingen går i stikk motsatt retning, i det man skulle tro var et verdibevisst Norge.
Hvis man ikke vet hva som er et helt avgjørende grunnlag for Norges frihet og velferd – likestilling, og likeverd mellom alle mennesker – vet man heller ikke hva vi kan tape.