Selv om forfølgelsen av kristne og andre minoriteter i Midtøsten er prekær, vil jeg anta at KrF vil anse det som inhumant å vedta at de 10 000 syrerne som de ønsker til Norge for å pleie sine humanistiske gener, skal tilhøre minoritetsreligioner, altså ikke islam. Et slikt vedtak ville nok delegatene selv anse som ren ondskap, og mediene hadde samlet opptrådt som det reneste hylekoret i bestyrtelse over nettopp ren ondskap.
Nå er det slik at jeg mener vi ikke skal hente en eneste en av disse 10 000 tilfeldige ”lotto-menneskene”. Det handler om min motstand mot egoisme. Egoisme i den forstand at å hente dem hit påfører samfunnet titalls milliarder kroner i statsfinansielle forpliktelser som blant annet lempes over på de som i dag er unge og deres etterkommere. Det betyr igjen et nytt jafs av velferdsstaten, mens vi for langt mindre penger kan hjelpe langt flere mennesker der de har sine røtter og tilhørighetsfølelse.
Men viktigere enn dette: den reverserte ytringsfriheten. Katrine Winkel Holm, leder av Trykkefrihedsselskabet i Danmark, sa det så tindrende klart på 10-årsdagen for selskapet: I 2005 var det ingen bombehunder som gjennomsøkte lokalene til generalforsamlingen før møtet. Det var ingen politibetjenter med pistoler under møtet. I det hele tatt var det ingen bekymringer for sikkerheten.
I dag i 2015 er alt snudd opp ned.
Ytringsfrihet med maskinpistoler
Terroren nådde Danmark 14.februar og Paris 7.januar. Den nådde også oss. Jeg skrev nylig om krigssonen i Sandvika 4.mai på Israels nasjonaldag, et grufullt skue og en sjokkerende opplevelse. I mars hadde Oslo Redaktørforening landsmøte med væpnet politis tilstedeværelse på Hotell Bristol. Journalistlaget hadde nylig et arrangement, samme oppbud der. For å nevne noen begivenheter.
Dette er den nye tilstanden. Det bør ikke være tvil hos noen av dere lesere: Vi står ikke i en kamp for ytringsfriheten. Vi er i en tilstand der deler av den allerede er tapt. Kampen nå er kampen for å vinne den fulle, frie ytringsfriheten tilbake fra de som har tilranet seg den, de som følger Muhammeds ideologi: Han som sørget for at de som spottet han ble drept.
Å være islamkritiker i dag, er ikke det samme som i går. Vi kan ”høre skuddene”, vi kan ”se for oss strupeskjæringer”. Klart man blir engstelig i den nye tilstanden. Det er ikke kriminelt å kjenne på redsel, redselen er forståelig. Men derfra til å vike, er en helt annen skål. Som Winkel Holm sier det: Chamberlain hadde valget mellom vanæren og krigen. Churchill kommenterte det slik: Chamberlain valgte vanæren, og han fikk krigen.
Til tross for at enhver ærlig sjel kan se at deler av masseinnvandringen og de demografiske endringene i Norge og Europa har tæret på frihetsverdiene våre, fortsetter våre politikere prosjektet. Det er like uforsvarlig som å fortsette på kjøreturen med en kræsjet bil.
I tillegg til at vi må åpne folks øyner for den pågående tæringen på ytringsfriheten, og insistere på at islams grunntekster ikke skal gis makt, må vi også insistere på at bilen taues til verksted for reparasjon: masseinnvandringen fra islamdominerte stater må opphøre.
Denne innvandringen spiser opp ytringsfriheten.
Kun frihetsbevisste personer fra islamdominerte land, med faglige kvalifikasjoner, kan tildeles bordsetting. De andre hjelper vi der de er, både ved nødhjelp og stimulerende initiativ for økonomisk vekst.
Hvis det ikke er humanisme å videreføre velfungerende velferdsstater med høy grad av frihet for borgerne, og samtidig hjelpe andre stater inn på samme banehalvdel, hva er da humanisme?