For noen år tilbake jobbet jeg som sykepleier på et sykehjem. En av våre ekstravakter var en flink og svært arbeidsom jente som studerte sosiologi. Når vi trengte ekstravakter, ringte vi alltid henne. En natt fortalte hun meg at hun skulle til Pakistan for å gifte seg. Hun hadde fått tilsendt bilder av seks gutter som var familiens kandidater. Hun understreket med et smil at dette var et arrangert ekteskap, ikke et tvangsekteskap. Hun kunne snakke med samtlige seks gutter og velge en av dem.
En stund etter ekteskapsinngåelsen fikk ektemannen opphold i Norge. Det tok ikke lang tid før hun dukket opp på jobb med solbriller, og håret, som hun tidligere satte opp, dekket nå deler av ansiktet. Fra tid til annen sov hun på vakten sin. Jeg prøvde å snakke med henne, og hun vedgikk at ektemannen ikke var den snille personen hun hadde trodde. Da jeg oppfordret henne til å skille seg, svarte hun: Vet du ikke at dette er en livstidsdom?
Jeg kjente også en ung kvinne fra Afghanistan med sterke meninger. Hun studerte psykologi og jobbet på en bensinstasjon på kveldstid. I hjemmet tiltok presset. Hun ble isolert og møtt med kulde av de andre familiemedlemmene. Faren truet med å ta livet sitt. Familien vant. Den unge kvinnen forlot studiene og giftet seg med en fetter fra Afghanistan.
Denne kvinnens far var ikke religiøs, men han igjen ble presset av brødre og venner.
Disse to historiene er små dråper i havet i dagenes Norge, et land der den personlige friheten er satt i høysetet.
Jeg og mange andre mødre har vært gjennom denne ekteskapskverna fordi vi ble født i en muslimsk familie. Vi arvet religionen enten vi ville det eller ei, og å forlate den kan medføre døden. I henhold til lovverket skal man la seg styre i alle gjøremål av islamsk lov, og man skal også dø som muslim.
Lily Bandehy, selv giftet bort i ung alder i Iran.
Jeg og millioner av mine medsøstere ble ikke tvangsgiftet. Det var ikke fysisk vold i bildet. Vi ble formet av familiene våre gjennom begrensinger i livet. Det var forbud mot forelskelse og påfølgende giftermål. Vi ble behandlet som umyndige, annenrangs individer. Våre fedre, brødre og onkler hadde rett til å bestemme over våre hjerter og våre kropper. De viste bedre fordi de var menn. De skulle beskytte oss fordi vi ikke kunne beskytte oss selv. Vi var objekter som gjennom ekteskap skulle skape sterk bånd mellom to familie eller to klaner, eller vi skulle bringe mer rikdom til kollektivetr. Hva vi følte betød ingen ting. Vi kunne si nei til en eller to kandidater. Så var det stopp.
Vi ble giftet bort, vi ble voldtatt og slått. Vi vendte oss til denne tilstanden, og med årene var det nesten som vi likte det: det var en normaltilstand, en kjent tilstand. Gjennom mødrene våre hadde vi lært å ikke forvente annet. For å bli ansett som en god muslim, skal du som kvinne underkaster deg blindt ektemannen. Det er hans rett og vilje som gjelder i ett og alt. Dette budskapet er spikret i koranen.
Når man giftes gjennom arrangert ekteskap, er det ingen utgang før døden. To familier har signert en kontrakt for livet. Den minste opposisjon straffes med æresdrap. De heldige klarer å legge på flukt og skjule seg resten av livet.
Slik har systemet fungert i 1 400 år i den muslimske verden. Systemet ble helliggjort gjennom familielovverket i islam, sharia, som gjennom historien er brutalt voktet av de lærde i islam. I dag er det for meg forbausende at noen tenkende mennesker likestiller arrangert ekteskap med å gifte seg av kjærlighet. Det er ikke forbausende at kona til generalsekretæren i Islamsk Råd Norge, Nazish Khan, skriver bok og forsvarer arrangert ekteskap. Hvis hun hadde skrevet det motsatte hadde jeg blitt meget forbauset. Khan ser ut til har fullt og helt å ha underlagt seg sharialovene. For henne er det således viktig å forsvare arrangementet. Begrepet forelskelse er en synd i islams verden. For en fisk som er født og vokst opp i et lite akvarium er havet et ukjent begrep.
Det er dog forbausende at Aps nestleder Hadia Tajik, og mange med henne, som vet hva forelskelse er, ikke ser ut til å forstå det avgjørende i et menneskes liv: retten til å bestemme over sin skjebne, sin kropp – uten noen som helst innblanding fra kollektivet. Denne retten finnes nemlig ikke i tradisjonen arrangert ekteskap.
Arrangert ekteskap er basert på sharialoven og tradisjoner. Skal vi fortsett med denne urettferdigheten til verdens ende? Skal vi tro at jorda er flat fordi det står i koranen?
Det tenkende menneske skal forsvare likestilling som er grunnfestet i norsk lov og ikke forsvare kjønnsundertrykking. Når vi aksepterer religion så må vi også akseptere frihet fra religion. Islam og arrangert ekteskap bryter med menneskerettigheter og humanisme:
1.I FNs menneskerettserklæring, artikkel 16, står det eksempelvis at alle voksne myndige mennesker kan gifte seg med hvem de vil, uavhengig av rase, religion eller nasjonalitet.
2.I sharialoven er alle lover underordnet Allah, og muslimske kvinner nektes å gifte seg med ikke-muslimer.
Dette er to lover som er i strid med hverandre. Vi kan ikke forsvare begge to. Som voksne mennesker må vi ta et valg. Jeg er meget imponert over Hadia som stå frem og forsvarer sitt valg basert på kjærlighet. For meg som forfatter og Hadia som politiker, er det viktig å være lojal mot Norges lover.
Vi lever i Europa og vi kjenner begrepet havet. Det viktig at vi stille krav til moskeene om ny tolkning av islams tekster. Det står ikke noe om arrangert ekteskap i koranen. Når Lena Larsen sier til Aftenposten at muslimer kan praktisere islam som de vil, kan hennes ektemann i Rabitamoskeen som skal ha vigselsrett, forstanderen Basim Ghozlan, bekrefte dette synet i media?
Jeg forventer at sentrale moskeer og Islamsk Råd nå kommer på banen og tar en Tajik: Muslimske jenter og kvinner settes fri til å ekte akkurat den de vil etter sitt eget hjerte.