Den britisk-iranske menneske- og kvinnerettsaktivisten Maryam Namazie er en kvinne som snakker rett fra levra. Namazie er talsperson for One Law for All og Rådet for eks-muslimer i Storbritannia, begge organisasjoner som har gjort seg bemerket med suksessfull motstand mot implementering av sharialover i britisk familierett.
Da det engelske Law Society la frem retningslinjer for advokater til å utforme sharia-baserte testamenter, protesterte Namazie og flere organisasjoner. Law Society måtte trekke retningslinjene tilbake og offisielt beklage sin legitimering av diskriminering.
I mars skulle den frittalende aktivisten holde et innlegg ved Trinity College Dublin om apostasi (frafall fra islam) og islamismens fremmarsj. Det ble imidlertid uttrykt bekymring for elevenes sikkerhet, at skolen ville fremstå som «ensidig» og at Namazie kunne «antagonisere» muslimske studenter. Namazie fikk derfor beskjed om at hennes innlegg måtte balanseres av en moderator og at adgangen for publikum ville bli svært begrenset. Det falt ikke i god jord, særlig ikke sett i lys av at islamisten Kamal El Mekki – som er tilhenger av og argumenterer for dødsstraff for apostasi (frafall fra islam) – hadde fått tale uten lignende restriksjoner på et arrangement i regi av det muslimske studentforbundet ved skolen måneden før.
Maryam Namazie trakk seg derfor fra arrangementet.
Samme måned holdt hun imidlertid en tale for organisasjonen North East Humanists og rettet flengende kritikk mot særlig venstresidens hang til å støtte opp under islamistenes verdenssyn og unnskylde dem og deres handlinger med alle mulige andre forklaringer enn islam og islamismen selv.
Sharialover er en like grunnleggende del av islamismen som terrorisme, skriver Namazie, som mener at å forsvare publikasjoner som Charlie Hebdo ikke er nok – man må også motarbeide sharia.
– De som fordømmer massakren i Paris men klandrer Charlie Hebdo for å «krenke muslimers følelser» har kjøpt det islamistiske narrativet om at «muslimer» er islamister som er mer fornærmet over tegninger enn massemord. Denne feilaktige sammenligningen mellom muslimer og islamister blir ofte fremmet av medier som The Guardian og den patetiske unnskyldningen av en venstreside – og det sier jeg som kommer fra venstresiden – for å rettferdiggjøre deres koselige allianse med og appeasement av «våre» fascister mot «deres», skriver hun og fortsetter:
– Det samme gjør ytre høyre for å fremme sin antiinnvandrings og antimuslimske agenda. Og selvfølgelig bruker islamistene dette til å avvise all kritikk som rasisme og angrep på et miljø eller mennesker. Det er også nyttig for den britiske regjeringen å «administrere» sine «minoriteter» på billigst mulig måte ved å overgi dem til parasittiske imamer og selvutnevnte «minoritetsledere»:
This conflation is validated by multiculturalism (not as a wonderful lived experience but as a social policy) and multi-faithism, which segregates and divides people into homogenised religious and cultural “communities” and sees people as one and the same as the religious-Right.
– Muslimer i Storbritannia blir outsourced til islamistgrupper som kan gjøre som de ønsker i «sine miljøer» – shariadomstoler, tvangsekteskap, barneekteskap, burka, islamske skoler, segregerte universitetsmøter… «De andre» er visst annerledes og fortjener ikke de samme rettigheter og friheter, freser Namazie.
But clearly no “community” or society is homogeneous. There is dissent; there is class politics at play. There are social and political movements contesting and challenging the Islamists, Sharia law and Islam day in and day out.
Denne fremgangsmåten gir islamistene og de religiøst konservative makt og lar alle andre i stikken, mener hun. De førstnevnte blir sett på som de autentiske muslimene, mens mennesker som Namazie eller sekulære muslimer blir ansett som bråkmakere og krenkere.
Amongst those “Muslims”, which Islamists feign to represent, there are atheists, socialists, secularists, women’s rights campaigners like me… And also many believing Muslims – who call themselves Muslims – but who are opposed to Islamism, the veil, and Sharia and do not murder even when they are “offended” by cartoons.
Conflating Muslim with Islamist does a disservice to the many dissenters. It places collective blame. It implies that the “authentic” Muslim is a terrorist and fascist.
And it’s wrong to equate the two. It’s like conflating the BNP with the British, the English with the English Defence League and Sharia Watch, Americans with the Tea Party or the Christian-Right and Indians with the Hindu-Right.
You can see the distinction between Muslims and Islamists– if you want to. After the attack on Charlie, many “Muslims” or those labelled as such sided with Charlie.
Det som pakkes inn som «krenkelser» er i realiteten islamismens innføring av blasfemilover og teokrati forkledd som respekt for «muslimers følelser». I Europa bruker denne fascistbevegelsen «krenkelser» eller islamofobi for å kneble eller sensurere. I land der de har makten er det ikke nødvendig å være så hensynsfulle. I Saudia Arabia, Iran, Pakistan, Irak og Syria blir «krenkerne» kalt hva de er – apostater, blasfemikere, guds fiender, jordens ødeleggere, kjettere – og juridisk myrdet i fullt dagslys på samme måte som Charlie Hebdos journalister ble «henrettet», fortsetter hun.
Terrorisme og vold, inklusive via sharialovene, har vært islamismens fundament i mange tiår, og bidratt til å skape et klima av frykt og som advarsel til de som nekter å underkaste seg, mener Namazie og påpeker det absurde ved å snakke om krenkelser.
Ved å gjøre saken til et spørsmål om krenkelse impliserer man at høflighet og manerer er alt som trenges for å stanse borføringer og slakt av generasjoner fra Nigeria og Iran til Algerie. Men «krenkelser» er bare tåkelegging som tjener til å legitimere islamistisk terror og legge skylden på ofrene. Det er ikke annerledes enn å legge skylden på en kvinne som blir voldtatt for voldtekten – hvis hun bare hadde kledd på seg mer. Hvis hun bare ikke hadde drukket så mye. Hvis hun bare hadde holdt seg hjemme slik snille jenter gjør i stedet for å vandre i gatene nattetider. Hvis bare… Disse forklaringene er ikke ment å klargjøre konteksten, men å fordømme kvinnen som er blitt voldtatt, konstaterer Namazie.
Det samme gjelder for dem som forklarer terroristenes innstilling med at de var sinte for avbildningen av Muhammed, de var ikke integrert, de hadde vært utsatt for rasisme. Målet med slike rettferdiggjøringer er å plante skylden på Charlie Hebdo, på de myrdede, på de uskyldige slaktet av islamismen.
Å legge skylden på Charlie Hebdos tegninger for islamistenes terror i Paris er som å skylde på Avijit Roys bok for at han ble hakket ihjel eller Raif Badawis nettside for piskeslagene.
Når dette skrives er for øvrig nok en religionskritisk blogger i Bangladesh blitt hakket ihjel. I morgentimene gikk maskerte menn bevæpnet med macheter til angrep på Antana Bijoy, som er den tredje bloggeren som er blitt drept på denne måten i år. I Bangladesh kan blasfemi straffes med opptil ti års fengsel, men de siste årene har islamister som særlig representeres av partiet Jamaat-e-Islam – hvis ledere er tiltalt for krigsforbrytelser under uavhengighetskrigen i 1971 – krevd innføring av dødsstraff.
Namazie fortsetter: Hva hadde Malala Yousefzai gjort som gjorde henne fortjent til å bli skutt i hodet på en skolebuss? Burde hun latt være å «krenke» Taliban ved å gå på skolen, spør Namazie sarkastisk.
Hva hadde de bortførte jentene i Nigeria eller de 54 drepte i to separate selvmordsangrep, et av dem på en travel markedsplass, gjort? Var islamistene som drepte dissentere som Avijit eller Salwa Bughaighis (libysk menneskrettsaktivist, myrdet i juni 2014) – også via statsapparatet – “ikke integrert nok”, hadde de blitt utsatt for rasisme i samfunnene sine; hadde de blitt dårlig behandlet av sikkerhetstjenesten? Og hva med de mange som har blitt mishandlet av islamister eller USAs militarisme, som har har blitt utsatt for rasisme, som har blitt avskåret og marginalisert, men i stedet har tilsluttet seg protestbevegelser, fagforeninger og progressive handlinger som forsvarerer mennesker, deres rettigheter og liv og ikke halshugginger?
Namazie kommer også med skarp kritikk av Amnestys samarbeidspartner, den såkalte menneskerettsgruppen Cage, hvis talsmann beskriver den britiske islamisten Mohammad Emwazi – «Jihadi John» – for en «vakker ung mann» og hevdet at han sluttet seg til Den islamske staten der han fungerer som bøddel fordi han ble overvåket av den britiske sikkerhetstjenesten.
Selv har Namazie også vært utsatt for litt av hvert som følge av deltagelse i antikrigsprotester.
Cage Prisoners, a “human rights organisation” (which Amnesty International was working with despite criticism from Gita Sahgal, their head of gender unit and supported by the likes of the Socialist Workers Party and John Rees) recently described Mohammad Emwazi or Jihadi John as a “beautiful young man” and blamed the beheadings he had carried out on his being beaten and threatened by the security services.
But I have been badly beaten by NYPD (when protesting against the 1991 Gulf war parade) and have been threatened with beheading by Islamists. I have faced racism. I am also outraged at US intervention in Iran. I am particularly incensed at how the powers that be decided at the Guadaloupe Conference that they preferred an Islamic state to the left-leaning revolution in Iran during the Cold War and still I do not, would not, behead for anything.
Imagine all the people in Iran or Saudi Arabia languishing in prison or the many who have lost their loved ones to this killing machine? If they all resorted to beheadings – no one would be left.
Namazie tar til orde for en utvetydig fordømmelse av terrorisme og forsvar for de terroristerte – ingen hvis eller men – er det eneste prinsippielle og menneskelige svaret, mener hun, men legger til at det ikke er nok.
Det er også viktig å stå fast mot islamisme og dens politiske arm som har gjennomtrengt det britiske samfunnet med hva leder Pragna Patel i organisasjonen Southall Black Sisters kaller skjult shariafisering, som inkluderer shariadomstoler, burka og kjønnssegregering ved universitetene – hvilket er et angrep på kvinner – så vel som islamske skoler som nekter barn rettigheter fordi de er født inn i muslimske familier. Her går enda flere galt, inklusive det britiske Humanistforbundet.
In a debate with me a few years ago, the then Head of Public Affairs Naomi Phillips (now a BHA trustee) called Sharia courts “people’s right to religion”. Andrew Copson, its Chief Executive, has stated on Facebook on 8 December 2014 that he had visited a Beth Din and the Islamic Sharia Council with three of his fellow commissioners on the Commission on Religion and Belief in Public Life and was “left without a single secularist reason to say that they should not be allowed to operate as they do”.
In the Law Society debacle where the Society had endorsed discriminatory practices by issuing Sharia-compliant guidance on wills, the current BHA Head of Public Affairs, Pavan Dhaliwal, wrote: “The issue has been totally blown out of proportion… It’s just advice so that solicitors can provide a service to (Sunni) Muslim clients who want a will that fits with their beliefs. It does not claim to do any more than that.”
Many women’s rights groups, including Southall Black Sisters, Centre for Secular Space, Nari Diganta, Iranian Kurdish Women’s Rights Organisation and One Law for All disagreed and campaigned against the guidance, which was eventually withdrawn. The Law Society made a very public apology for endorsing discrimination.
De som forsvarer shariadomstoler eller shariabaserte testament som menneskers «rett til religion» kan eller vil ikke se at sharialover er et av islamistenes fundament, på samme måte som terrorisme, påpeker Namazie. I realiteten er det en form for terrorisme mot befolkningen som helhet. Overnevnte synspunkt vil riktignok fordømme at Avijit Roy ble hakket ihjel eller piskingen av Raif Badawi, men vil også fortelle de som går med T-skjorter med Jesus og Mo-tegninger eller høylytt proklamerer sin apostasi at de er ute etter å «krenke» og dermed implisere at det er måten vi kritiserer eller spotter islam som fører til truslene. De sammenstiller også ofte kritikk av islam med et angrep på muslimer, og impliserer dermed at måten vi kritiserer på gjøder rasisme og «islamofobi», fortsetter hun.
Alom Shaha, a trustee of the BHA, said in a debate on Islam at the 2014 World Humanist Congress: “You can express whatever views you like but as people have pointed out the expression of your views has consequences, and if one of the consequences of your views, the expression of your views, is that there is hatred and intolerance of other human beings, I’m just simply suggesting that you consider how you express your views. I think the term Islamophobia is indeed problematic; perhaps I should have used the term anti-Muslim bigotry…”
Whilst groups like the BHA rightly condemn the Sharia court sentence of stoning to death for Sakineh Mohammadi Ashtiani in Iran, they cannot find “a single secularist reason to say that they should not be allowed to operate as they do” when it comes to Britain.
But the two are linked.
The Law Society practice note quoted extensively from an Islamist who defends death by stoning. You have Sharia court “judges” in Britain defending stoning. Suhaib Hassan, a judge with the Islamic Sharia Council, says:
“If Sharia law is implemented, then you can turn this country into a haven of peace because once a thief’s hand is cut off nobody is going to steal.
“Once, just only once, if an adulterer is stoned nobody is going to commit this crime at all.
“We want to offer it to the British society. If they accept it, it is for their good and if they don’t accept it they’ll need more and more prisons.”
Haitham Haddad, another Sharia judge teaches that “fornication” and “adultery” should be punished by death and specifically by stoning.
Another judge of the Islamic Sharia Council, Sheikh Maulana Abu Sayeed, is a war criminal wanted in Bangladesh. He has said “there cannot be any rape within the marriage.”
Dette viser at man ikke kan få i pose og sekk, skriver Namazie og lister opp:
– Du kan ikke fordømme steining når det skjer i Iran, men forsvare de som anbefaler steining og vil ha shariadomstoler her i Storbritiannia.
– Du kan ikke vært motstander av blasfemilover i Saudia Arabia men fortelle meg og andre som meg at vi ikke må «krenke».
– Ikke fortell meg at jeg går for langt ved å ta offentlig avstand fra islam eller å gå naken. Så lenge folk blir drept for å forlate islam, vil jeg ta avstand offentlig og organisere andre til å gjøre det samme. Så lenge islamister ønsker å viske ut kvinnekroppen, vil jeg bruke min som en offentlig protest for å støtte kvinners rettigheter.
– Jeg er ikke den som «går for langt»; det er islamistene med deres drap og vold.
– Og hva mer er: ikke fortell meg at vår kritikk fører til rasisme. Å kritisere en idè har ingenting med rasisme mot mennesker å gjøre. Å hevde dette hjelper islamistene som bruker antirasistisk og menneskerettslig språk til å fornekte rettigheter.
I know of course that no one is being stoned to death in Britain – but that is because Hudud laws are only implemented under an Islamic state. Here in Britain, it is Sharia’s civil code that is being implemented. And as Gita Sahgal says, “there is active support for Sharia laws precisely because it is limited to denying women rights in the family. No hands are being cut off, so there can’t be a problem …”
Under Sharia’s civil code, a woman’s testimony is worth half of a man’s. A man can divorce his wife by repudiation, whereas a woman must give justifications, some of which are difficult to prove. Child custody reverts to the father at a preset age; women who remarry lose custody of their children even before then; and sons inherit twice the share of daughters. Domestic violence is seen to be the prerogative of the husband. And there is no such thing as marital rape. In Islington alone in 2010, there were at least three 11-year-old girls and two nine-year-olds who had been forced into marriage with older men. The oldest girls involved were 16.
The fight against Sharia’s civil code is one of the main areas of fight-back in the Middle East, North Africa and Asia. A song by the campaign “20 years is enough” shows Algerian women and men signing:
“I am telling you a story
Of what the powerful have done
Of rules, a code of despair
A code obsessed with women…
This law must be undone…!”
Men her i Storbritannia er det «folks rett til religion» som blir fremmet av apologeter som Maleiha Malik, Aina Khan og Andrew Copson som ikke finner en «eneste sekularistisk grunn til å si at de [shariadomstolene] ikke bør tillates å opererere»!
Bak synspunktet ligger det rasisme. Dette kulturrelativistiske perspektivet impliserer at sekularisme, rettigheter og frihet bare er for dem som er «hvite» og «vestlige» (og det i UIKPs begrensede mening); resten av oss tillates bare å ha frihet innenfor islams kulturelle og religiøse grenser. Takk, men nei takk, sier Namazie.
Hun mener den samme holdningen gjør seg gjeldene i spørsmålet om slør og burka. «Feminister» har levert et robust forsvar for burka som kvinners «rett» til å kle seg, skriver Namazie sint. Deres standpunkt er det samme som å si at kvinner har en «rett til» eller et «valg om» kjønnslemlestelse, enkebrenning eller fotbinding. Å, så fint det er at kvinner har «rett» til å «kle seg» i likposer og tvangstrøyer påtvunget av religion og det religiøse høyre. Å ikke bli sett eller hørt og kjenne sin plass, avslutter hun syrlig.
Å forsvare burka er å forsvare islamismens rett til å undertrykke kvinner. Det er deres flagg. Det er det første de gjør når de får mulighet og innflytelse. På samme vis er det å forsvare shariadomstoler å forsvare islamismens rett til å begrense og kontrollere, fortsetter hun og minner om rettigheter er for mennesker – ikke for fascistiske politiske bevegelser til å gjøre som det passer dem.
Organisasjonen Women Under Muslim Laws sier det slik:
Fundamentalistisk terror er på ingen måte de fattiges verktøy mot de rike, Den tredje verdens mot Vesten, menneskers mot kapitalisme. Det er ikke en legitim respons som kan støttes av verdens progressive krefter. Dens primære mål er den interne demokratiske motstanden mot deres teokratiske prosjekt og deres prosjekt for å kontrollere alle aspekter av samfunnet i religionens navn, hvilket inkluderer utdannelse, rettssystemet, ungdomsarbeid, etc. Når fundamentalister kommer til makten, knebler de folket, de fysisk eliminererer dissidenter, forfattere, journalister, poeter, musikere, kunstnere – som fascister gjør. Som fascister fysisk eliminerer de «untermensch» – undermennesker – blant dem «underlegne raser», homofile, mentalt eller fysisk handicappede mennesker. Og de låser kvinner på «deres plass», hvilket vi av erfaring vet at ender i en tvangstrøye.
Namazie leverer også et annet poeng: muslimer blir ofte feilaktig likestilt med islam. Muslimer er folk som alle andre, skriver hun og legger til at hvis noe skal anses som hellig, så bør det være mennesker – ikke religioner eller personlig tro. Islam er en tro og må som alle andre være åpen for kritikk og hån. Å sidestille kritikk av islam med fordommer mot mennesker er et annet islamistisk verktøy for å kneble dissent. Selvfølgelig eksisterer fordommer og det må vi stå opp mot, men rasisme blir ikke bekjempet ved å begrense ytringsfriheten eller ved å unnskylde islamismen og dens shariadomstoler, fortsetter hun.
Etter Namazies mening er islamofobi et politisk begrep som blir brukt til å skremme folk til taushet. Anklagen om islamofobi er ikke designet fordi antimuslimske fordommer er disse apologetenes hovedbekymring, men for å beskytte islam og islamisme. Hvis de var så bekymret for muslimer eller dem som blir kalt det, ville de gjort motstand, ikke støttet sharia og islamisme og sluttet å rettferdiggjøre islamistisk terror som dreper flere «muslimer» enn noen andre.
US suffragette and abolitionist Elizabeth Cady Stanton once said “The Bible and the Church have been the greatest stumbling blocks in the way of woman’s emancipation”. This is true in particular with regards Islam and Islamism today.
Of course when speaking of Islam or any religion, I am not referring to religion as a personal belief. Everyone has a right to religion and atheism but Islam today is not a personal matter; it’s the banner of a political movement, an industry, a mafia, a killing machine. Marx called religion the opium of the masses; today we must call it their genocidaire.
Når det kommer til religion i staten, retts- og utdanningssystemet, blir det et spørsmål om politisk makt og kontroll, ikke folks rett til religion. Islam i staten eller med politisk makt er enden for fritenking og ytringsfriheten. Det er enden for demokratisk politikk. Det er enden for kvinners rettigheter og homofiles rettigheter og minoriteters rettigheter. Det er enden på «retten til religion og tro» og alt annet som er verdifullt i livet i det 21. århundret. Det er en retur til middelalderen, fortsetter Namazie og avslutter:
Den humanistiske responsen må være å stå utvetydig opp mot islamisme, sharialov og burka ikke bare over der – og kun når det oppfattes som passende – men akkurat her.
Dette handler ikke om «folks rett til religion». Det handler om å stoppe islamismens rett til å drepe, slakte og diskriminere.
En humanistisk respons må stå utvetydig opp for ytringsfriheten, inklusive retten til å krenke, og likhet (mellom mennesker – ikke religioner og tro), universelle rettigheter og for sekularisme og et fullstendig skille av religion og stat.
Dette handler ikke om et sivilisasjonenes sammenstøt. Det er et sammenstøt mellom teokrater og fascister og resten av oss – muslimer, ateister, eks-muslimer, ikke-muslimer.
As the late Marxist Mansoor Hekmat said: “In Islam … the individual has no rights or dignity. In Islam, the woman is a slave. In Islam, the child is on par with animals. In Islam, freethinking is a sin deserving of punishment. Music is corrupt. Sex without permission and religious certification, is the greatest of sins. This is the religion of death. In reality, all religions are such but most religions have been restrained by freethinking and freedom-loving humanity over hundreds of years. This one was never restrained or controlled.”
Restraining it – controlling it – in this day and age – that is our task.
Defending Charlie and Opposing Terrorism is not enough; You need to stand up to Sharia Courts