Helle Thorning-Schmidt (S) kjemper får å beholde makta i Danmark.
Blir det sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt (S) eller den konservative Lars Løkke Rasmussen (V) som igjen inntar statsministerstolen? Blir det sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt (S) eller den konservative Lars Løkke Rasmussen (V) som igjen inntar statsministerstolen? Blir det sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt (S) eller den konservative Lars Løkke Rasmussen (V) som igjen inntar statsministerstolen?
Det – og stort sett bare det – har den danske valgkampen handlet om. Heldigvis, vil jeg si, har valgkampen bare pågått i tre hektiske uker, da systemet er slik i Danmark at det er den sittende regjeringen/statsministeren som bestemmer når et nyvalg skal skrives ut. Valget må bare skje innen fire år etter at den inntrådte. Men hvis det er noen som ikke er lei av Helle og Lars nå, så vil det overraske meg.
Vi blokker oss mer og mer
For i underkant av fire år siden overtok Helle Thorning-Schmidt statsministerstolen fra nettopp Venstres (V) Lars Løkke Rasmussen. Da hadde V styrt sammen med de Konservative (K) siden 2007 (som for øvrig var den tredje VK-seieren på rad), med støtte fra Dansk Folkeparti (DF). Støtte fikk VK-regjeringen også fra det liberale færøyske Sambandspartiet (som jeg aldri kan erindre å ha lest noe om i danske medier). Dette gav VK-regjeringen snevrest mulig flertall på 90 mandater. Så allerede da var det danske folk relativt splittet på midten. Og da snakker vi rød eller blå blokk.
Etter valget i september 2011 dannet Socialdemokraternes (S) Thorning-Schmidt regjering sammen med Socialistisk Folkeparti (SF) og Radikale Venstre (R). S ble det nest største partiet i valget (størst var V, forskjellen var dog bare i underkant av 2 prosentpoeng), mens R var fjerde største parti (tredjeplassen tok DF) og femteplassen inntok SF. Den store taperen ved 2011-valget var K, som fikk halvert sin oppslutning fra forrige valg. Men heller ikke S/SF/R-regjeringen klarte alene å oppnå flertall i Folketinget, de måtte hente støtte hos Enhedslisten samt tre støttemandater, to fra Grønland og en fra Færøyene. Dermed var 92 mandater i boks (mot blå blokk sine 87).
Siden har den danske Regjeringen opptrådt som vår egen H/FrP-regjering med tilhørende «støttepartier», med krangling seg imellom og der den ene (S) hevder innstramninger hevder den andre (R) lempelser. Eller motsatt. Allerede under Folketingets åpningsdebatt i 2011, dagen etter at den danske Regjeringen hadde blitt offentliggjort, uttalte Enhedslisten (med 12 plasser i Folketinget) seg så kritisk til regjeringsgrunnlaget at det ble sådd tvil om flertallet. For SF endte det med at de gikk ut av Regjeringen i januar 2014, der de siden har operert som et «støtteparti» (ja, i anførselstegn, da jeg ikke lenger har politisk vett til å skjønne hva et støtteparti er).
Politisk har blokkene befestet seg. I realiteten er det bare snakk om rød eller blå blokk, og der kjøttvekta innenfor blokken «liksom» skal avgjøre maktfordelingen, slik som utviklingen også har vært for eksempel i Norge og Sverige. Med andre ord kan du, i norsk kontekst, stemme Ap og få SV på kjøpet, eller stemme FrP og ende med at det er Venstre eller KrF som får gjennomslag. Dermed vet vi også at det ikke er kjøttvekta (partiets størrelse ved siste valg) som avgjør maktfordelingen i aktuelle saker. Det er det politiske taktiske krumspring som avgjør, typisk god hjulpet av media og «allierte» organisasjoner. Men selvsagt, kjøttvekta er god å ha som unnskyldning overfor velgerne og som stemmesanking til neste valg: Stem på oss, og vi vil få mer politisk gjennomslag (jommen, sa vi smør).
Et demokratisk problem?
Nettopp blokkdannelser begynner i min vurdering å bli et demokratisk problem. Flere og flere av dem jeg diskuterer politikk med sier det samme: de er blitt partiløse. For selv om man, kanskje til og med mer eller mindre med lukkede øyne og ører, har valgt et parti, så er det gjort til tross for mange uenigheter. Men vi har valgt. Og vi har stemt.
Når så uenighetene begynner å bli så stor som ytterpunktene i en blokk, tårner problemene seg opp. Både for velgere og politikerne selv. Det beviser for eksempel «støttepartienes» atferd om. Den politiske avstanden er rett og slett for stor. Men mens politikerne gjør det meste for å beholde makt (mantraet: vi får tross alt mer til innenfor enn utenfor), så blir velgerne mer og mer maktesløse. Det kan ende med én ting: vi slutter å velge mellom partiene, vi avgir ikke stemme eller vi stemmer blankt.
Da har vi et demokratisk problem.
Det klare valg
Lars Løkke Rasmussen (V) er igjen klar for statsministerstolen.
Jeg måtte smile til dagens leder i Jyllands-Posten (JP). Den har nettopp tittelen «Det klare valg» med adressat til dagens Folketingsvalg i Danmark. For det klare med dette valget er ifølge JP at den overordnede kurs (mellom blokkene) er så forskjellig. Og det på noe så overordnet som «troen på fremtiden». Verken mer eller mindre.
«Rød blok fremstår defensiv, tilbageskuende og lettere fremtidsforskrækket; tydeliggjort i Socialdemokraternes slogan: ”Det Danmark, du kender” (Nej, det er ikke Dansk Folkepartis). Blå blok tager lige så meget afsæt i velfærdsstaten, men har også overskuddet til at beskæftige sig med, hvordan det danske samfund fremover skal klare sig i en globaliseret verden, og ser fremtiden som ikke kun noget truende, men som en mulighed.»
Dette avdekker i det minste at Danmark, i motsetning til Norge, har medier som ligger godt innenfor blå blokk. For videre heter det at Thorning-Schmidt vet at hennes oppgave vil bli vanskelig om hun gjenvelges, da hun skal holde styr på den røde blokken som er blitt mer og mer uenig. Jeg betviler at vår egen statsminister Erna Solberg (H) vil få det så annerledes ved neste stortingsvalg. Ei heller statsministerkandidat Jonas Gahr-Støre (Ap) om han skal holde styr på sine maktbeilere.
Men så «klart» ser JP det at de avslutter slik:
Valget i dag er vitterligt meget klart. Det bør vælgerne kvittere for med en høj valgdeltagelse. God valgdag!
Velgerne
De danske velgerne tviler derimot. Ifølge prognosene har hele 2 av 10 enda ikke bestemt seg. Det er for så vidt ikke noe nytt, samme tendens så vi ved 2011-valget. Noen av disse valgte ikke å stemme, andre stemte av og på «gammel vane».
Men i årets valgkamp i Danmark har jeg registrert at flere og flere av velgerne uttrykker stor oppgitthet av blokkdannelsen. Flere opplever seg frarøvet velgermakt. Med andre ord opplever en seg nederst på rangstigen – samtidig som det er en selv som skal avgjøre det hele.
De som sier at de har bestemt seg er like splittet som før. Den siste meningsmålingen viser 86 mandater til rød blokk og 89 til blå blokk. Ingen har flertall (grensen er som nevnt 90). Om det er rød eller blå blokk som står igjen som vinneren etter dagens valg er således fortsatt et åpent spørsmål, men vel så interessant blir valgdeltakelsen.
Mest interessant i så måte vil være fordelingen mellom sofavelgerne og blanke stemmer. Å velge sofaen ser jeg på som det farligste et demokrati som vårt kan rammes av. Som ph.d. på Institut for statskundskab på Aalborg Universitet Jonas Hedegaard Hansen sier til videnskab.dk:
»Er man utilfreds med selve det demokratiske system, så er det nok bedst at lade være med at stemme. Men for de fleste er ikke selve demokratiet, man er utilfreds med. Det bedste er at prøve at finde nogen at stemme på eller stemme blankt. Derved fortæller du, at du går ind for systemet, men at intet af udvalget på stemmesedlen tiltaler dig.«
Professor Jørgen Goul Andersen, også Aalborg Universitet, påpeker:
»I Danmark er der en meget stærk norm om, at man bør gå hen og stemme. Det, vi normalt ser, når der er stor utilfredshed, er, at der faktisk også er høj valgdeltagelse. Men så stemmer folk i højere grad på de ikke-regeringsbærende partier, for eksempel Enhedslisten, Dansk Folkeparti eller nu Alternativet.«
Politikernes blokkdannelser gjør det ikke enkelt for oss. Men som velger skal vi vite å svare.
Godt valg!