Det danske valget endte som det har gjort de siste valgene – flertall med knappest mulig margin, denne gangen med 90 mandater til blå blokk. Det gir 89 mandater (inkludert fire støttemandater fra Grønland og Færøyene) til rød blokk – og dermed takket statsminister Helle Thorning-Schmidt for seg og gikk også av som partileder for Socialdemokraterne (S). Neste gang vi hører fra Thorning-Schmidt er det nok fra en toppjobb i EU-systemet eller lignende.
Pia Kjærsgaard (DF) mener gårsdagen var en «fantastisk og meget stor aften» (FB)
Valgets ubestridte vinner ble Dansk Folkeparti (DF), partiet som i år har 20-årsjubileum og som i flere år ble ledet av en fryktløs Pia Kjærsgaard. Hun er en av de få i nordisk politikk som har hatt sine meningers mot til tross for en harang av karakteristikker. Men den som ler sist, ler best. I natt lo hun sammen med DFs relativt ferske leder (Kjærsgaard valgte å gå av i 2012) Kristian Thulesen Dahl, en mann som på kort tid har vist seg å ha oppnådd mye popularitet.
DF endte på 21,1 prosent, en økning på 8,8 prosentpoeng fra forrige valg og således med 37 mandater i Folketinget, 15 flere enn inneværende periode. Resultatet for DF omtales som «overraskende», ikke minst fordi ingen meningsmålinger hadde fanget opp den store fremgangen, men det kan like godt være et utslag av at velgerne ikke alltid sier sannheten. DF er omstridt, eller kanskje riktigere: gjort omstridt, hvilket selvsagt henger sammen med at partiet er innvandringskritisk. Noe som, i kjent stil, i «Journalistisk Venstreparti» i de fleste europeiske land, omtales som «innvandrerfiendtlig».
Presset, ikke minst fra medier, på dem som ønsker innstramninger i innvandringspolitikken er det ikke alle, verken politikere eller partier, som klarer å stå imot. For eksempel har Fremskrittspartiet (FrP) avvist noen som helst fellesskap med DF. For FrP mener deres søsterparti i Danmark er Venstre (V), sist gjentatt på dagens Politisk Kvarter (NRK P2). For noen år tilbake møtte jeg Kjærsgaard og lot ikke sjansen gå fra meg til å spørre hva hun mente om FrP-leder Siv Jensen. «Hun er feig», var det kontante svaret fra Kjærsgaard.
Vel kan det være at Siv Jensen er «feig», men det handler igjen om hvor en vil politisk. Som kjent ikler Jensen i dag den høyeste politiske maktposisjonen, etter statsministeren, som er mulig å oppnå i landet. Og hun sitter fortsatt som partileder. Spørsmålet er om Jensen valgte finansministerposten i 2013 heller enn statsministerposten i 2017.
For mens innvandringskritiske partier som DF har stor politisk fremgang, ikke minst Sverigedemokraterna (SD) som i siste meningsmåling gjør en rekordmåling på 22,1 prosent, så sliter FrP (de vaker rundt 10-12 prosent).
Men det sniker seg inn et spørsmål: er det bra å være passe liten eller passe stor i det politiske landskapet?
Liten eller stor nok
DF-leder Kristian Thulesen Dahl må finne balansen mellom makt og ansvar
DF ble Danmarks nest største parti i går. Socialdemokraterne ble størst med 26,3 prosent av stemmene, en oppgang på beskjedne 1,5 prosentpoeng (og det fra tidligere dårlige valg). Venstre, som etter all sannsynlighet skal danne regjering, endte på 19,5 prosent, en nedgang på hele 7,2 prosentpoeng. De Konservative (K), som Venstre tidligere har hatt som regjeringspartner gjorde et elendig valg i 2011 og tapte ytterligere i dette valget (de endte på 3,4 prosent).
Så nå er dagen derpå kommet både for Venstre og DF. Ubalansen i maktforholdet gjør det neppe bare fristende for Venstre å danne regjering, mens DF er klar på at det er Ventres Lars Løkke Rasmussen som er statsministerkanditat. DF har også i hele valgkampen vært klar på at de ikke, i alle fall ikke for enhver pris, søker makttaburetter i en regjering – bare for maktas skyld.
Men hvor legitimt er det overfor velgerne at et parti, det største i blå blokk, ikke tar regjeringsansvar? Velgerne har forhåpentligvis gitt sin stemme til det partiet de ønsker skal ta landet i angitt retning. Svarer DF med å stille en rekke krav, som de allerede har gjort, men ikke selv ta ansvar, kan det plassere Venstre i en håpløs situasjon.
Slik sett kan DF ha blitt «litt for stor», alternativt Venstre «for lite». Det kan i det politiske løp ende med at begge taper, selvsagt avhengig av hvordan de eventuelt blir enige om å posisjonere seg.
I norsk kontekst tviler jeg for eksempel på at Høyre hadde inngått regjeringssamarbeid med FrP hvis sistnevnte hadde vært større enn dem. Slik sett antar jeg at FrP tjener på å være «liten nok» i regjering, det sikrer makttaburetter, men er det på sikt meningsbærende for et parti?
FrP er nok oppmerksom på SV-fella, men som syriaflyktning-saken viser er de likevel villig til å bli sittende og styre vedtak som ligger langt utenfor egen politikk. I alle fall tilsynelatende. Det endelige svaret ligger kanskje i 2016-budsjettet, da regningen for syriaflykningene skal begynne å gjøres opp. Da har partiet vist seg styringsdyktig i tre år samtidig med at de kan markere seg på en sak som etter eget partiprogram bør være noe av det viktigste for dem. Da først er det vesentlig for FrP igjen å vokse seg (mye) større (og da tenker jeg ikke kommunevalget). Det eneste som kan «forstyrre» et slikt fremtidsscenario er om det dannes et nytt politisk parti i Norge, med FrPs hjertesaker, og som oppnår samme politiske suksess som det nystartede partiet Alernativet i Danmark. De fikk 4,8 prosent og dermed ni mandater i Folketinget. Hadde rød blokk vunnet, kunne de inntatt en vippeposisjon.
Men der er ikke DF lenger. Så når festen i Snapstinget (Folketingets restaurant) nå er over, er det tilbake til de politiske realiteter. Jeg tror ikke DF i praksis har noe valg, de skjønner at de bør ta regjeringsansvar sammen med Venstre og antakelig noen til (Liberal Alliance og de Konservative). Og for å være ærlig: det tror jeg også DF vil. Men litt kostbar må en da få gjøre seg etter 20 år i utlendighet.
Hva de politiske kostnadene for det eventuelt vil bli, det får tiden vise.
Faksimile fra TV2.dk