2 dager igjen til valget i Danmark
Pia Kjærsgaard (DF) får stadig flere stemmer fra muslimer?
Politiko har møtt frisøren Redy Aly (49) – som de fremhever er dansk statsborger, muslim og har en kone som bruker hijab. Ergo kan det synes som om journalisten mener det er tilnærmet utenkelig at en slik mann kan finne på å gå vekk fra å stemme de Radikale (R) til å omfavne Dansk Folkeparti (DF) – og på toppen av det hele uttale seg positivt om tidligere DF-leder Pia Kjærsgaaard.
Men Aly forteller at han angrer på at han ved siste valg stemte på de Radikale. Han har funnet sitt ståsted:
»Jeg er nationalist. Jeg stemmer Dansk Folkeparti. De siger tingene direkte, og som de er. De er ikke så bløde.«
Ved 2011-valget trodde Aly på de Radikales fagre løfter om satsning på forskning og utvikling. Han ønsket et Danmark som ikke bare var «verdens lykkeligste», men også «verden dyktigste». Det er et land han ønsker å overlevere til sine barn. Skuffelsen kom da han skjønte at den sittende Regjering gjerne bidro til å skape arbeidsplasser i Danmark – men først og fremst til Sør-Europeere.
»Hvorfor er det ikke – i en tid med arbejdsløshed – danske håndværkere, teknikere og ingeniører, som bygger de ting, når nu de er nogle af de dygtigste i verden?«
EU som koranen
Aly kjenner godt til EUs regelverk, men tilhører ikke dem som tror at slike avtaler er hogget i stein:
»Socialdemokraterne, de Radikale og Venstre taler om EU, som om EU var helligt. Man skulle tro, EU var deres koran. I stedet burde vi forklare EU, at vi ønsker ordentlige danske arbejdspladser.«
Aly forteller at han har tro på enkle, praktiske løsninger. Han viser til saken om den italienske turisten Antonio Curra (19) som ble knivdrept i 2003 på Nørrebro i København av to fettere med opprinnelse fra Tyrkia. Begge ble dømt for mord og etter soning, som ifølge reglene tilsier når halvparten av dommen er sonet, utvisning fra landet. Aly mener at utvisningen også burde omfatte deres foreldre og familier. Flere bør holdes ansvarlig, fremholder Aly.
Nettopp DFs EU-skepsis tiltrekker Aly.
»Først skal jeg hjælpe Polen, så Grækenland, igen og igen. Portugal kommer også i problemer. Hvorfor skal jeg betale for fejlslagne regeringer i Sydeuropa? Regeringer, som ikke engang kan finde ud af at opkræve skat hos deres egne borgere. Så rige er vi ikke. Vi er ikke en stor nation, ikke som Tyskland.«
Heller ikke DFs skepsis til hijab plager Aly noe særlig, han respekterer at det er deres mening, og det selv om «Pia Kjærsgaard taler nogle gange lidt hårdere om udlændinge og muslimer og tørklæder.» Han viser til at det gjør også alle andre høyreorienterte partier i Europa, noe han finner helt ok. For «Til gengæld taler hun også om de dybe problemer, som er på flygtninge- og indvandrerområdet. Det respekterer jeg hende virkeligt for.«
Forskjellen på DF og Socialdemokraterne (S) er at S kun behandler symptomene og tilbyr kortsiktige løsninger, mens DF har konkrete løsninger på en rekke problemer, hevder Aly.
Mange tiltrekkes av DF
Ifølge Gallup er Aly ikke alene om å gå direkte fra de Radikale til DF: En analyse for Berlingske avdekker at 12.364 velgere har gått fra R til DF fra valget 2011 til april 2015.
En stor del av Reda Alys venner stemmer også DF, bedyrer han.
»Vi har ikke råd til at hjælpe alle dem, der kommer. Alle dem, der kommer, skal kun have midlertidigt ophold. Dem der bliver dygtige og tager en uddannelse – dem skal vi beholde. Dem, der ikke kan klare sig selv – dem sender vi hjem til deres familie, når der bliver lidt fredeligere i deres hjemlande. Men EU er en del af problemet. EU tror, man kan leve af menneskerettigheder og frihed. Og pludselig er det os, der står med problemet.«
Å leve av menneskerettigheter er det dog flere og flere som gjør, det finnes nesten ikke den praksis som ikke innbefatter ett eller annet med menneskerettigheter – og som da overstyrer alt annet. Eller som Asle Toje skriver, med utgangspunkt i Harvard-professoren Samuel Moyns betraktninger:
Problemet er at de grunnleggende menneskerettighetene er blitt utvidet til å gjelde alt fra hvor det er lov å henge kors til fengsledes påståtte menneskerett til å stemme ved valg. Det har oppstått et inntrykk av at «MR» – som det heter på stammespråket – er et regime hvor regningen skrives overnasjonalt, men betales nasjonalt; et sted hvor flertallet yter og minoritetene nyter.
Vi ser også at når rettigheter utvides fra negative rettigheter – altså frihet fra overgrep – og over til positive sosiale og kulturelle rettigheter, kommer de i konflikt med hverandre. Er terroristens rett til familieliv viktigere enn statens rett til å kaste ut en uønsket gjest? Er den troendes kjærlighet til profeten viktigere enn karikaturtegnerens ytringsfrihet? Moyn mener at et stadig mer utflytende rettighetsbegrep, administrert av internasjonale organer, løsrevet fra nasjonal kontekst, kan skape flere konflikter enn de løser. Han mener vi bør være mer skeptiske til dem som svøper seg i menneskerettighetene: «Menneskerettighetene sprang ut av ønsket om å fremme ‘de maktesløses makt’ ble uomtvistelig bundet opp i de mektiges makt». Rettsliggjøring frarøver ikke makten sin beskaffenhet, den flyttes bare over til andre makthavere.
Nettopp – hva gjør vi når noe skaper mer konflikter enn de løser? Pøser på med mer av det samme?