Hva var budskapet i gårsdagens artikkel jeg skrev om avtalen om å hente 8 000 syrere (pluss familiegjenforeninger) i løpet av de tre neste årene? At det ikke foreligger en eneste verdimessig konsekvensanalyse på Stortinget av innvandringen fra land i Midtøsten, et område i dagens verden som lider under ideologisk utarming. Det som dog foreligger er flere undersøkelser i Europa som alle peker i negativ retning, særlig i et kvinneperspektiv. Derfor fremstår det politiske lederskapet som korttenkt og kun opptatt av å overby hverandre i tilsynelatende godhet. Og de slipper unna å utvise ansvar, fordi de kan kjøre i tospann med mediene.
Kunne jeg skrudd klokken tilbake 24 timer, og tenkt meg om, så hadde jeg ikke vinklet artikkelen som jeg gjorde. Den ble skrevet mens siste forhandlinger pågikk, der Stortingets krav om 10 000 syrere neste to år lå på bordet.
Resultatet ble altså 8 000 syrere over tre år. Pluss et ukjent antall familiegjenforeninger.
Nei, vi får ikke det gamle Norge tilbake, men hva gjør vi for å skape et godt liv for Norges innbyggere i tiden som kommer?
Undersøkelsen jeg vinklet tittel og ingress på, er en online-undersøkelse, altså der folk selv aktivt går inn og gir beskjed om meningene sine. Undersøkelsen viste at 81 prosent av al-Jazeeras respondenter (hvor som helst i verden) uttrykker støtte til Den islamske staten. Selvsagt betyr ikke det at 81 prosent av syrere støtter IS. Der skulle jeg vært tydelig, og jeg beklager at jeg ikke var nettopp det.
Poenget mitt, og som kommer tydelig frem i PEW-undersøkelsen jeg også pekte på i går, er at det er en voldsom støtte i arabiske land til shariastyrte samfunn, hele 90 prosent i eksempelvis Syrias naboland Irak. (Grunnet krigssituasjonen i Syria foreligger ikke tall siste årene fra dette landet, men at holdningen skulle være dramatisk annerledes i Syria, ville vært meget oppsiktsvekkende.)
Så tror politikerne at å hente tusener på tusener fra dette området ikke får verdimessige konsekvenser for Norge?
Dette bør også anmerkes: De siste dagene har jeg vært tett på jihadist- og moskémiljø i Norge og ofre for deres metoder. Å vitne på nært hold råskapen og viljen til å ofre livet til svært sårbare unge sjeler i blant annet kampen for Den islamske statens fremmarsj, har rett og slett vært sjokkerende. Til og med for meg som har vært ute en vinternatt innen innvandringens negative konsekvenser mang en gang siste over 20 årene. Opplevelsen som har dominert disse dagene har vært, kort summert, slik: Det har raknet. Myndighetene klarer ikke å ha oversikt og kontroll lenger, for det er blitt så mange som jobber mot demokratiets verdier og menneskerettighetene, og som er villige til bruke de mest kyniske metodene man kan forestille seg.
Akkurat den tilstanden jeg var i også i går, skulle fortalt meg at uansett hvor berettiget kritikk av politikernes mangel på forståelse for alvoret er, så burde jeg enten tidd stille og latt den verditomme humla suse videre, eller hvis jeg absolutt måtte si fra, så skulle artikkelen i alle fall vært gjennomgått av mine kollegaer. Så jeg har ingen problem med å ta selvkritikk på dette, tvert om.
Men vil politikere, medier og de med sterke meninger, uten at meningene følges av dokumentasjon og velfunderte analyser, ta selvkritikk? For hvor er analysene og dokumentasjonen på at det har gått så greit i Norge med innvandring fra kulturer der menneskerettigheter langt på vei er et ukjent begrep, mens sharia er det motsatte? Kan vi spørre politikerne og mediene hvorfor de ikke er interessert i denne debatten, ikke minst i et perspektiv på et tiår eller to frem i tid? Hvor er vi da? Hvilke tegn tyder på at dette går bra? At vi får til å skape et samfunn med høy sosial integrasjon på tvers av nasjonal opprinnelse, og der islam blir reformert og mister makten over individet?
Nina Hjerpset-Østlies siste artikler fra forsteder i Sverige (her er en av dem), der muslimske kvinner på innsiden forteller at de lever i en ufrihet i det offentlige rommet som er verre enn landene de flyttet fra, forteller oss tydelig hva som skjer når innvandringen fra mislykkede stater er høyere enn muligheten for å få til en reell verdimessig integrering. Artiklene burde vært spikret opp på Stortingets oppslagstavler og i alle medieredaksjoner i landet vårt.
Selvsagt foregår den samme sosialreligiøse kontrollen og tvangen i Norge, endog på mindre steder, men ikke i samme omfang som i Sverige. Det er nettopp det som er så urovekkende: Fra alle sentrale land i Europa kommer samme budskap om at integreringen går dårlig av grupper (generelt) fra den islamdominerte verden, men dette skal ikke tas på alvor? Er det fordi denne sosialreligiøse kontrollen rammer jenter, kvinner og homoseksuelle – ingen av dem maktfaktorer i samfunnene våre?
Mange ser ikke ut til å forstå at det å støtte sharialovverk, særlig straffelovene (om frafall, blasfemi, sex utenfor ekteskap, tyveri), er tvillingen til Den islamske staten. Ikke enegget tvilling, men tvilling. Forskjellen kan summeres opp ved å se på to kjente grupper i Norge: Profetens Ummah (IS), og Islam Net (drømmen om en islamsk stat som er shariastyrt stat på alle nivå).
I den britiske undersøkelsen «Living Apart Together» fra 2007, ser vi alvoret, og dette er altså for åtte år siden, i et Storbritannia som er blitt ytterligere radikalisert siden den gang.
- 28 prosent foretrekker sharia-lov fremfor britisk lov, mens i alderen 16 – 24 år er andelen 37 prosent
- 51 prosent mener muslimske kvinner ikke skal gifte seg med ikke-muslimer
- 43 prosent mener muslimske kvinner ikke skal gifte seg uten tillatelse fra sin mannlige verge
- 31 prosent mener apostasi (frafall fra religionen) er kriminelt og bør straffes med døden
- 61 prosent mener homoseksualitet skal være ulovlig;
- 13 prosent i aldersgruppen 16–24 år beundrer al-Qaida.
I undersøkelsen Muslimer i Danmark, mener 17 prosent at sharia bør integreres i dansk lov, og eksempelvis vil 56 prosent ha forbud mot religionskritikk. For å nevne noe.
Politisk islam er Norge og Europas største utfordring i årene foran oss. Kampen om Europas sjel vil pågå i minst et par generasjoner. Utfallet vet ingen. Vi har hatt denne ideologien på innsiden i moskeer og bevegelser gjennom flere tiår og ideologien har bredt om seg. Nå forsterkes den ytterligere av ikke minst etableringen av Den islamske staten, med tusener av krigere fra Europa og en ikke ubetydelig støtte på kontinentet, som eksempelvis denne analysen viser.
En politikk som mangler saklig og faktuell begrunnelse, må nødvendigvis forvente å bli møtt med kritikk som også går over grensen. Det bør ikke minst grenseløse politikere, i dobbel forstand, forvente seg. Så kan jeg jo håpe at jeg selv har lært noe mer om å holde fast ved det HRS alltid har gjort: å møte opp i debatten skodd med fakta og saklighet.