Fredagens grusomme terrorangrep har etterlatt 38 og 27 døde i hhv. Tunisia og Kuwait og en i Frankrike. Alle angrepene skal være utført av tilhengere av terrororganisasjonen Den islamske staten (IS). Tunisas myndigheter anklager 80 moskeer for å ha oppfordret til vold og varsler at disse vil bli stengt innen 14 dager etter at den 23 år gamle universitetsstudenten Seifeddine Rezgui skjøt og drepte 38 turister på fredag.
I Europa gjentar historien seg: den ene islamske terroristen – benevnt i internasjonale medier som den 30 år gamle trebarnsfaren Yassine Salhi – som angrep den franske fabrikken fredag formiddag skal ha vært kjent av landets sikkerhetstjeneste som radikalisert siden minst 2006. Han føyer seg dermed inn i en lang rekke militante/voldelige islamister som er kjent av europeiske sikkerhetstjenester fra før, men som likevel har vært frie til å myrde uskyldige i våre samfunn.
I mars 2012 skjøt og drepte den fransk-algiriske islamisten Mohamed Merah syv mennesker. Han drepte først tre franske soldater av ikke-vestlig opphav, før han angrep en jødisk skole og drepte en rabbi og tre barn i alderen tre til åtte år. Merah var i forveien kjent for den franske etterretningen. Et dokument viste at han hadde vært under overvåkning siden 2006 fordi han var medlem av den islamistiske organisasjonen Forsane Alliza, som var mistenkt for å oppfordre til vold og terrorisme og senere ble forbudt fordi de oppfordret borgere til å dra til Afghanistan for å drive jihad. Merah ble bedømt som en mann «med evne til å reise og assistere andre militante med logistikk».
I mai 2013 ble den britiske soldaten Lee Rigby drept – slaktet er kanskje en mer presis beskrivelse – på åpen gate i London av de to britisk-nigerianske konvertittene Michael Adebolajo og Michael Adebowale. De to islamistene kjørte først Rigby ned, for så å hakke ham ihjel med kniver. Også her var begge gjerningsmennene kjent for den britiske sikkerhetstjenesten fra før. Adebolajo hang sammen med den nå forbudte islamistgruppen al-Muhajiroun, ledet av Omar Bakri Muhammad and Anjem Choudary. Allerede i 2010 hadde den kenyanske anti-terrorgruppen advart britiske myndigheter om Adebolajo, som de mente planla å trene med den somaliske terrorgruppen Al-Shabaab. Adebolajo ble deportert fra Kenya til Storbritannia, som ikke gjorde noe mer med saken.
I mai 2014 angrep fransk-algiriske Mehdi Nemmouche et jødisk museum i Bryssel i Belgia, hvor han skjøt og drepte fire personer. Han hadde forbindelser med radikale islamister og var vendt tilbake til Frankrike etter å ha tilbrakt et år sammen med IS i Syria.
I oktober 2014 ble nok en ubevæpnet vestlig soldat myrdet på åpen gate av en islamist. En canadisk soldat ble drept og en skadet da de ble kjørt ned av konvertitten Martin Couture-Rouleau på en parkeringsplass i Quebec. Etter en kort jakt ble Couture-Rouleau skutt og drept av politiet.
To dager etter ble soldaten og småbarnsfaren Nathan Cirillo (24) som stod vakt ved landets offisielle krigsminnesmerke i Ottawa, skutt og drept av den 32 år gamle konvertitten Michael Zehaf-Bibeau. Kort etter tok Zehaf-Bibeau seg inn i det canadiske parlamentet, der de folkevalgte hadde partimøter. Etter å ha løsnet skudd ble han skutt ned og drept av den formelle sikkerhetsansvarlige for parlamentet, som dermed stanset det som kunne blitt et blodbad.
Både Couture-Rouleau og Zehaf-Bibeau var i forveien kjent av landets sikkerhetstjeneste, som anså dem som risikopersoner. Begge hadde fått sine pass inndratt for å hindre dem i reise til utlandet for å bedrive jihad. Det kostet to ubevæpnede canadiske soldater livet deres eget hjemland.
– Vi lar oss ikke skremme, sa statsminister Stephen Harper etter angrepet på parlamentet i Canada. Men befolkningene de respektive regjeringer har ansvaret for burde kanskje det? For alt tyder på at den politiske ledelsen ikke gjør jobben sin.
I januar 2015 gikk brødrene brødrene Said og Cherif Kouachi til angrep på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. De etterlot seg 12 drepte og 11 sårede. Deres nære venn Ahmedy Coulibaly drepte fem og såret 11 i et jødisk supermarked. Alle tre var kjent av fransk sikkerhetpoliti som militante islamister fra før. Cherif Kouachi hadde tidligere blitt dømt til tre års fengsel for terrorrelatert kriminalitet i 2008, men sonet bare 18 måneder. Både Said og Cherif ble arrestert i 2005, mistenkt for medlemsskap i gruppen Buttes Chaumont som sendte terrorister til Irak.
I februar 2015 angrep islamisten Omar El-Hussein debattmøtet på Krudttønden og forsøkte å trenge inn på en Bat Mitzva hvor det oppholdt seg over 80 mennesker i København. El-Hussein etterlot seg to drepte sivile og såret seks politibetjenter. Han var riktignok ikke kjent av etterretningstjenesten, men under avsoning av en dom ble fengselsledelsen oppmerksom på at han ga uttrykk for ekstreme islamistiske holdninger og ble stadig mer radikalisert. Tre ganger varslet de Kriminalomsorgen, som på sin side ikke tok seg bryet – nokså spesielt med tanke hans trosfellers angrep i Paris noen uker før – med å varsle hverken København kommune eller Politiets etterretningstjeneste (PET) om saken, heller ikke da han ble løslatt bare 14 dager før terrorangrepet.
34 døde og titalls skadede av 11 islamister, alle kjent av myndighetene som militante/radikaliserte fra før.
Dette er på ingen måte europeiske sikkerhetstjenesters eller politiets skyld. Ansvaret ligger utelukkende på den politiske ledelsen. Europas sikkerhetstjenester er dyktige og har så langt klart å holde god nok oversikt i en situasjon som blir verre og verre til at de har lykkes med å avverge utallige terrorangrep. De har imidlertid varslet om at antallet islamister begynner å bli så høyt – senest ute var Sveriges Säpo – at de ikke lenger har mannskap eller ressurser til å holde følge med utviklingen og ikke minst: overvåke alle som bør overvåkes. I følge fransk sikkerhetspoliti kreves det 30 personer for å ha full kontroll på èn mistenkt, hvilket forteller noe om hvor ressurskrevende – både menneskelig og materielt – jobben deres er.
Hvor lenge kan denne situasjonen vedvare? Den har vært under oppseiling i årevis og det har ikke manglet på forsvarsler og advarsler underveis. Likevel er lite eller ingen ting blitt gjort fra vestlige myndigheters side. Selv liberale demokratier har faktisk lov til å forsvare seg og svare på trusler, ytre såvel som indre, og kunne det – hvis der fantes politisk vilje til det. Istedet snakker lederne av den frie verden tøft, mens de selv har bidratt til å vingstekke lovverket, politiet og sikkerhetstjenestene så kraftig at de ikke engang kan få kjente islamister med voldspotensiale vekk fra gaten eller utvist fra det landet de hater og ønsker å påføre skade.
Dette kan skyldes ett av to: Enten forstår europeiske politikere rett og slett ikke problematikken eller de ignorerer den fordi den er så innmari ubehagelig.
Eller det kan være en blanding, for noe forstår de tydeligvis: Nær sagt alt som kan krype og gå av terroreksperter og annet sikkerhetspersonell har de siste årene advart om at vi kan vente oss en bølge av angrep i Europa. Og Europas politiske ledelse tror dem, for man høyner stadig trusselnivået i de forskjellige land. Likevel får kjente islamister og til og med jihadrekrutterere operere fritt, til tross for at de er tilhengere av en totalitær og menneskefiendtlig ideologi som har erklært våre samfunn og alle som lever i dem krig. Hvilke midler de er villige til å bruke kan man lese om daglig i enhver avis. Deres modus operandi er den samme i alle verdens hjørner. Det er ikke noen forskjell på islamismen hva enten den brer seg her eller i Midtøsten, Asia og Afrika, bare på om de har kommet så langt som til å ta opp våpen og/eller hvor mye makt de har terrorisert seg til. Og der islamismen brer seg, får alle andre svi; fra annerledestenkende, enhver etnisk, religiøs eller seksuell minoritet, til ateister, kristne og vanlige muslimer.
Så burde ikke en sakeløs sivilbefolkning snart forlange at europeiske myndigheter bekvemmer seg til å handle? At det hos makelige og konfliktsky politikere snart ringer – og da mener jeg ikke lyden av Ervin Kohn og Antirasistisk senters vaffeljern som varsler om at det er varmt nok til at de kan begynne å steke integreringsvafler – en bjelle et sted?
For samtidig som vår politiske ledelse ikke en gang greier å få utvist eller fengslet kjente islamister som enten begår eller oppfordrer til vold og har erklært hele samfunnet krig, sitter islamister og jihadister i terrororganisasjoner som IS og oppfordrer sine europeiske trosfeller til å begå såkalte «ensom ulv-angrep». Jeg skriver såkalte fordi «ensom ulv» betyr nettopp det: ensom ulv. Èn. Den kontinuerlig voksende islamistiske flokken er imidlertid alt annet og man skal vel helst være karrierepolitiker for ikke å se det. De oppfordrer også til å angripe mykere og mer tilgjengelige mål enn sikrede institusjoner som f.eks. parlamentsbygninger, militærinstallasjoner, EU-bygninger eller bygget hvor den politiserte europeiske menneskerettsdomstolen holder hus.
Kort sagt: Angrepene vil ikke rettes mot Europas godt bevoktede politikere og byråkrater, men i stadig større grad mot deg og meg. Skolene eller barnehagene hvor barna våre går, arbeidsplassene vi er nødt til å gå på hver dag, debattmøter, konserter, travle julegater; alle steder der det sivile livet foregår. De siste terrorangrepene i Europa har da også hovedsakelig vært av denne arten.
Har den europeiske ledelsen bundet seg på hender og føtter som følge av internasjonale avtaler, får de se til å avbinde seg igjen. Selv har de ressurser til å beskytte seg og sine mot resultatene av den politikken de fører. Både de og deres medspillere i mediene hever alltid sikkerhetstiltakene rundt seg selv når terroralarmen går, for de er så heldige at de har ressurser og midler til det. Hvilke vanlige, skattebetalende borgere har det?
– Denne ukens hendelser er en stygg påminnelse om at Canada ikke er immune mot denne typen terrorangrep som vi har sett andre steder, sa statsminister Harper etter terrorangrepet på det canadiske parlamentet i 2014.
Det burde ikke lenger være nødvendig for vestlige politikere med påminnelser av denne sorten. Særlig ikke når de tilsynelatende ikke lærer noe av det de ser.
Når et Europa som på svært blodig vis har kjempet seg vekk fra barbariske grusomheter igjen blir åsted for avhuggede hoder på staker, er det på høy tid å revurdere politikken man fører overfor en kjent og voksende trussel. Det er fristende å si det med tidligere islamisten Maajid Nawaz: «Islam today needs reform. But Islamism must be intellectually terminated».
Han har rett. Islamister som begår terrorangrep er ikke ensomme ulver, de er tilhengere av en politiskreligiøs ideologi som er på fremmarsj verden over og den spres idag fritt fra enkelte moskeer, organisasjoner og talspersoner i hele Europa. Hvis våre politiske ledere tror at den nåværende situasjonen kan vedvare, tar de feil.