«Mossekråka» viser vei?
At norsk språk, kultur og tradisjon ligger til grunn for vårt virke i Norge tar kanskje mange for gitt. Men slik er det ikke. Moss kommune er, så langt meg bekjent, den første kommunen i Norge som faktisk har politisk uttalt – og vedtatt – at både det norske språket, vår kultur og vår tradisjon, skal ligge til grunn for integreringsarbeidet. Forslaget ble fremmet av Moss Høyre og bifalt av FrP, Venstre og KrF. Men vedtaket fikk ikke Ap, SV og Rødts stemmer, melder Moss Avis.
Selvfølgelighet
Fred-Jørgen Evensen (Ap) tok til orde for at det er en selvfølgelighet at det snakkes norsk i Norge og ville derfor ikke ha det med i integreringsplanen. Men her tar Evensen feil. For langt de fleste av oss tror en rekke ting er «selvfølgelig», men som kan vise seg slett ikke å være det – og som kan bli et problem. For eksempel da HRS på begynnelsen av 2000-tallet så på problematikken med at barn sendes på lengeværende opphold i familiens opprinnelsesland, hadde vi blant annet møter med den norske ambassaden i Pakistan (et land vi besøkte og hvor vi traff mange norskpakistanske barn på ulike skoler). På ambassaden fikk vi en diskusjon om hvorvidt det er en forpliktelse å lære barna (som er norske statsborgere) norsk. Ambassaden fortalte at de ikke kjente til at det foreligger en slik forpliktelse. Vi tok derimot dette som en «selvfølgelighet», ikke minst antok vi at det er nedfelt i opplæringsloven for grunnskolen.
Etter tilbakekomst til Norge tok vi kontakt med (daværende, vi er i 2004) Utdanningsdepartementet (Opplæringsavdelingen) med spørsmål om det er en plikt å lære barn med norsk statsborgerskap norsk. Vedkommende, som selv påpekte å være ny i departementet, var usikker og vi ble bedt om å ta kontakt med skoleetaten i kommunen (som ansvarlig instans for grunnskolen). Vi valgte imidlertid å kontakte Læringssenteret, og den vi snakket med mente bestemt at dette var en forpliktelse. På spørsmål om eventuell referanse, ønsket vedkommende at vi skulle ta kontakt med aktuell jurist på senteret. Den aktuelle juristen presiserte at spørsmålet ikke var enkelt, og henviste til sammenhengen mellom de retter og plikter som er gitt i henhold til grunnskoleopplæring. Men vedkommende kunne ikke svare konkret, og da hun selv ikke hadde kapasitet til å undersøke saken nærmere, ble vi bedt om å ta kontakt med en jurist i departementet. Tilbake i Utdanningsdepartementet, der ingen jurister var tilgjengelig, fikk vi svar av annen i Opplæringsavdelingen, som bestemt mente at dette er en plikt og at det er nedfelt i lærerplanen. På spørsmål om hvordan dette henger sammen med norske statsborgere som går på skole i utlandet, som har helt andre læreplaner, mente vedkommende likevel at det er en plikt. Imidlertid ba hun oss henvende oss til Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Hos Fylkesmannen (Utdanningsavdelingen) fikk vi først til svar at norskopplæring er en plikt, med henvisning til læreplaner og de ekstraordinære tilbud som gis tospråklige elever. Etter noe frem og tilbake, sjekket vedkommende med andre i avdelingen, og kom så tilbake med følgende beskjed: det er kun er et tilbud, og ikke er påbud. Hun presiserte: «Loven sier ingenting om dette. Kommunene kan heller ikke forfølge barnas utdanning i utlandet.» Videre påpekte hun at norske statsborgere i utlandet kan søke om komplimenterende undervisning – hvis de kan dokumentere at de går på nasjonal eller internasjonal skole, og i tillegg dokumentere at det er lærekrefter som faktisk kan undervise i disse fag. Fagene det kan søkes komplimenterende undervisning i er norsk, samfunnsfag og KRL/livssyn.
Ingen plikt for norske barn å lære seg norsk.
Bilde: barn
Hun avsluttet for øvrig samtalen med: «Dette tror jeg ikke norske politikere vet – dere bør få dette fram, og det må gjøres noe med. Norske borgere må da pliktes å lære norsk!»
Denne historien forteller hvor lite selvfølgelig det vi tror er selvfølgeligheter kan være.
For øvrig har vi siden prøvd å få endret opplæringsloven, da ved at det tas inn at det er en plikt å lære seg norsk, uten hell. Hvorfor det skal være så vanskelig, fremstår fortsatt som uforståelig for oss.
Norsk kultur og tradisjon
Langt vanskeligere er det når vi kommer til «norsk kultur og tradisjon».
På gårsdagens kommunestyremøte i Moss mente SVs Øivind Tandberg-Hanssen at å ta inn i integreringsplanen ord som «norsk tradisjon, språk og kultur» åpner for «mørke krefter»:
– Mørke krefter bruker ofte slike ord i debatten på nettaviser, og det er ganske stygt å lese, sa Tandberg-Hanssen.
Så langt er vi altså kommet. I det hele tatt å snakke om noe som er «norsk» kan føre til at en oppfattes til å være mørkemannen selv.
At det eksisterer uuttalte normene og overenskomster i et samfunn, og som til alt overmål tas som en slik selvfølge at man knapt nok er klar over dem, fikk vi et godt bevis på ved årskiftet 2013-2014.
Det startet med at stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (FrP) i desember 2013 stilte spørsmål til daværende (og nyutnevnte) kulturminister Hadia Tajik (Ap) og daværende inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV) hva de anser som det særegne med norsk kultur. (Spørsmål og svar kan leses i sin helhet her).
Spørsmålet ble ikke like godt mottatt av alle, og et stort sett samlet mediekorps var enige om at det hele var å betrakte som et personlig angrep på kulturministeren (hun har som kjent innvandringsbakgrunn og er muslim) fra en «innvandringskritiker». Men så kom forfatter og journalist Jon Hustad rett over nyåret med en kronikk i Aftenposten der han forsvarte kulturspørsmålet. For Hustad var ikke fornøyd med Tajiks svar, han konkluderte som følgende: «Kva skal vi seia om ein kulturminister som ikkje ein gong er villig til å prøva å definera norsk kultur? At det ikkje er bra nok.»
Da tok «kulturdebatten» virkelig av.[1] Men den endte med «ingenting»: det var enten for vanskelig å forklare hva som er norsk kultur eller så har vi (etablert?) en sperre mot å definere norsk kultur. Uansett ble det ikke noe «samarbeidsprosjekt» mellom ulike befolkningsgrupper i Norge – tvert om beviste vel kulturdebatten at den ble behandlet som (at noen) ville dra opp et (ytterligere) skille mellom «dem og oss».
At vi har en slik (offisiell) holdning til norsk kultur og tradisjon er slett ikke uproblematisk. For hvis et samfunn deler seg mellom den opprinnelige befolkningen og en rekke diasporasamfunn, vil samarbeidet svekkes. Og det er vel nettopp det motsatte vi ønsker?
Slik sett har Moss bystyre gjort et vedtak som kan vise seg å være banebrytende. Det kan gi andre politikere, også nasjonalt, selvtillit til å våge og være stolt av norsk kultur og tradisjon – uten at det skal oppfattes negativt eller som om vi ønsker å konservere norsk kultur og tradisjon på et Norgesglass.
Forbud mot ansiktstildekking
Moss bystyre vedtok også å innføre forbud mot heldekkende ansiktsplagg for ansatte mens de er på jobben og møter brukere. Her stemte SV og Rødt imot.
De borgerlige forklarte at hensikten med forslaget er at brukerne skal kunne se ansiktet på den kommuneansatte som utfører tjenester for dem, for eksempel på sykehjemmet, på skolen eller på rådhuset.
– Å pålegge folk hvordan de skal kle seg er noe som gjøres i enkelte andre land. Vi må vise raushet og ikke blande oss opp i hvordan ansatte går kledt når de er på jobben, mente Eirik Tveiten (Rødt).
Er det slik vi vil at hjemmehjelpen skal ankomme?
SVs Tandberg-Hanssen hevdet på sin side at bruk av heldekkende ansiktsplagg ikke er et problem, og at man dessuten «kan se et menneske selv om det har et heldekkende plagg på seg.» Tandberg-Hanssen kunne jo spurt noen av av de eldre i kommunen om hvordan de ville reagert om det kom en heltildekket og ringte på med beskjed om at hjemmehjelpen var kommet. For alt man vet kunne jo vedkommende være en kjeltring med helt andre hensikter. At vi viser ansikt til hverandre er ikke bare med på å skape tillit, det er også en sikkerhetsfaktor. Det bør ikke koke bort i kulturrelativistkålen.
_________________
[1] Se for eksempel (alle 2014): Christian Tybring-Gjedde: «Kulturarven sikres ikke over statsbudsjettet» (Aftenposten 03.01), kommentar av Astrid Meland i VG: «Av og til er norsk kultur best» (03.01), Aftenpostens nyhetsartikkel: «Tybring-Gjedde ikke beroliget av at Tajik hyllet mors pinnekjøtt» (04.01), intervju med professor Knut Kjeldstadli:« Nå tar vi debatten igjen» (Klassekampen 04.01), Ulrik Imtiaz Rolfsen: «Kulturuttrykk som speiler samfunnet» (Dagbladet 04.01). Også svenskene la seg inn i debatten, kanskje særlig Martin Aagård (kommentator i Aftonbladet) som 18.januar under tittelen «Danskjävlar» hevdet at den eventuelle kulturen vi har i Norge, har vi svært liten grunn til å være stolt av. Det utløste igjen en del reaksjoner fra norske mediakommentatorer, for eksempel kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik: «Svensk kulturimperialisme» (25.01) og Aslak Nore i VG: «Svensk kunnskapsløshet» (25.01).