Oslos befolkning har vokst svært raskt de siste årene. De ni siste årene (2006 til 2014) økte folketallet i Oslo med nesten 110.000 personer til 648.000 per 1. januar 2015. Det betyr at folketallet i Oslo vokste mer de siste ni årene enn de foregående 55 årene (!) fra 1951 til 2005 (104.000 personer). Det gjør også Oslo til den storbyen i Europa som har hatt høyest prosentvis befolkningsvekst siste tiår.
Innvandringsdrevet befolkningsvekst
Befolkningsveksten er innvandringsdrevet, samtidig som en del norske flytter ut. De siste syv årene (2008-2014) har den samlede innenlandske nettoflyttingen fra Oslo blant de med norsk bakgrunn vært på til sammen -5.200 personer. Dermed ser vi at en relativt stor del av befolkningen med norsk bakgrunn flytter ut fra Oslo, samtidig som Oslo vokser i rekordfart.
Den store befolkningsveksten fører også til at Oslo blir stadig mer delt etter innvandringsbakgrunn (bostedssegregering, som vi også har rapportert om tidligere). Veksten er spesielt stor i de bydelene med høyest innvandrerandel fra før.
At det er betydelige skjevheter blant Oslos bydeler er en kjent sak samtidig som vi vet at fortsetter den høye innvandringen vil etter all sannsynlighet skjevhetene forsterkes og derav utløse behovet for enda mer ressurser for å motvirke de samme skjevhetene. Dette er også ordfører Fabian Stang (H) opptatt av, og han hevder at «det ikke er mulig å ta imot et ubegrenset antall innvandrere.»
– Vi må være observant på at samfunnets evne til absorbere mennesker som flytter hit, avhenger at det ikke kommer altfor mange på for kort tid. Da blir det manko på gode krefter som kan hjelpe med integreringen. Det har ikke noen egenverdi i å ta imot folk hvis de ikke får et godt liv her og blir integrert, sier Stang til Aftenposten.
Finansbyråd Eirik Lae Solberg (H) uttrykker til NRK.no at det er «grunnleggende positivt at Oslo vokser», selv om han innrømmer at det også skaper noen utfordringer. For eksempel at det må bygges flere skoler og barnehager. Hvorpå han legger til:
– Men etter hvert vil de som går i skole og barnehage komme i arbeid, bidra i Oslo-samfunnet og betale skatt til kommunen. På den måten kan vi finansiere skoler, barnehager og eldreomsorg bedre enn i dag.
Men det finansbyråden utelukker å si noe om, er at befolkningsveksten i Oslo stort sett er innvandringsdrevet. Når det i tillegg ikke finnes belegg på at fremtidige Osloborgere vil ha samme skatte- og trygdeprofil som norske, er det lite troverdighet i at fremtidens skoler, barnehager og eldreomsorg kan finansieres bedre enn i dag.
Skatt bydeler Oslo
SSBs tall for median innbetalt skatt per person på 17 år og over fordelt etter bydeler i Oslo viser tendenser til at de lave skatteinnbetalingene fra spesielle grupper i innvandrerbefolkningen begynner å bli synlig på bydelsnivå i Oslo.
Vi har her valgt å bruke median utlignet skatt per innbygger (og ikke gjennomsnittlig utlignet skatt per innbygger) fordi medianmålet er mindre følsomt for ekstremverdier, for eksempel dersom en svært rik person betaler mye skatt ett år i en bydel. Samtidig er mønsteret i stor grad det samme både for gjennomsnitt og median.
Tallene (kroner) avdekker store forskjeller mellom Oslos bydeler:
Som vi ser av figuren har alle bydelene hatt vekst i median utlignet skatt, men veksten er svært forskjellig for de ulike bydelene, jamfør tabell under:
Dette forteller oss at de fem mest innvandringstette bydelene i Groruddalen (Grorud, Stovner, Alna og Bjerke) og Søndre Nordstrand har hatt den svakeste prosentvise veksten i innbetalt skatt per person blant disse angitte bydelene. I tillegg finner vi svak vekst i bydel St. Hanshaugen. Det gir at Bjerke skiller seg noe ut, da med en høyere vekst enn St. Hanshaugen. Den gjennomsnittlige veksten for hele Oslo var på 43 prosent, noe som forteller at heller ikke Frogner bydel hadde en prosentvis vekst i innbetalt skatt per person over gjennomsnittet for Oslo.
Samtidig viser også tallene i figuren over de store nivåforskjellene i skatteinnbetalinger per innbygger mellom bydelene i Oslo. Median for utlignet skatt per innbygger i de fire nevnte vestkantbydelene var på i underkant av 110.000 kroner i 2013. Dette betyr at personer i disse bydelene betalte 68 prosent mer skatt per person enn personer i bydeler i Groruddalen. I tillegg ser vi at forskjellene i innbetalt skatt per person har økt markant over tid. I 2003 betalte personer i de fire vestkantbydelene 38 prosent mer skatt per person enn personer i Groruddalen. Mens i 2013 hadde forskjellen økt med 24 prosentpoeng til 68 prosent. Dette kan tyde på at skattegrunnlaget i de mest innvandrertette bydelene i Oslo har blitt svekket over tid. Det betyr igjen at Oslos skattebyrde i stadig større grad må bæres av personer bosatt i noen av hovedstadens bydeler, nærmere bestemt de med norsk bakgrunn bosatt på vestkanten (og Nordstrand).
Sammenlignet med storbyer
Utviklingen i median utlignet skatt per innbygger fra 2003-2013 i de fire største byene i Norge (Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim), samt utviklingen for landet, tilsier at Oslo sakker akterut. I perioden 2003-2013 hadde Oslo den svakeste utviklingen av samtlige storbyer i Norge med en prosentvis vekst i median utlignet skatt per person på 43 prosent. Til sammenlikning var veksten i Trondheim på 49 prosent, i Bergen 51 prosent og i Stavanger hele 68 prosent. På landsbasis var veksten i denne perioden på 50 prosent, 7 prosentpoeng mer enn Oslo.
Sammenlignet med norske kommuner
Siden bydelene i Oslo alle er større i folketall enn de aller fleste norske kommuner er det også relevant å sammenligne med kommuner. I en fordelingen av Norges 428 ulike kommuner, fordelt på de med høyest og svakest vekst i median utlignet skatt, fremkommer at samtlige av bydelene Stovner, Søndre Nordstrand, Alna og Grorud plasserer seg blant de åtte kommunene i Norge som har hatt den svakeste veksten i utlignet skatt.
Det betyr at disse bydelene plasserer seg inn blant de 2 prosentene av kommune-Norge som har hatt svakest utvikling i utlignet skatt per innbygger i perioden 2003-2013.
Bydel Stovner plasserte seg nest nederst. Bare en av Norges kommuner, Nesna, hadde svakere vekst i utlignet skatt enn bydel Stovner.
Det vi etter all sannsynlighet ser er klare indikasjoner på at den raske endringen i Oslos demografi, med en stadig større andel av befolkningen med innvandrerbakgrunn, og da spesielt ikke-vestlig landbakgrunn, ser ut til å ha en direkte effekt på Oslos skattegrunnlag.
Samtidig vet vi at den innvandringsdrevne befolkningsveksten i Oslo medfører store ekstrautgifter både til integrering og investeringer som igjen fører til sterk gjeldsvekst. Det kan synes som om vi trygt kan slå fast at denne utviklingen ikke er økonomisk bærekraftig.
Hva er Oslos plan?
En rekke studier peker i samme retning: i teorien ønsker man seg et flerkulturelt samfunn, men i praksis ønsker man dette fortrinnsvis «for andre». Selv velger en gjerne et område som består av personer mest mulig lik en selv, og da uavhengig av om en er innvandrer eller ikke. Hvis dette ikke er ønsket utvikling, blir spørsmålet hva en kan gjøre med det.
I Oslos Kommuneplan for 2015 Oslo mot 2030 er det tre satsingsområder (smart, trygg og grønn), hvor det for hvert av områdene er formulert tre mål med påfølgende satsinger. Under «trygg» heter det for mål 3: «Alle skal ha muligheter for et godt og aktivt liv», som igjen består av fem satsinger:
- Oslo skal være en by uten diskriminering
- Oslo kommune skal bidra til sosial mobilitet og reduksjon av dårlige levekår
- Oslo kommune skal legge til rette for at flere blir selvhjulpne
- Alle barn sikres gode oppvekstvilkår, omsorg og muligheter for fysisk utfoldelse
- Innbyggere i alle aldre skal kunne delta i byens utvikling
I introduksjonen til mål 3 fremkommer at Byrådet er oppmerksomme på en del av de utfordringer kommunen står overfor. For eksempel heter det:
I følge SSB vil en stor andel av veksten i befolkningen mot 2030 komme som følge av innvandring fra andre land. Statistisk sett har innvandrerbefolkningen en større andel med en vanskelig levekårssituasjon enn den øvrige befolkningen.
( … )
Det er betydelige levekårsvariasjoner både mellom og innen bydelene.
Videre heter det for eksempel at vestkantbydelene skiller seg ut med særlige gode levekår, hvor det legges til at mange av de østlige bydelene også skårer godt i nasjonal statistikk om inntekt, utdanning og andre levekårsmål. Det fremkommer deretter at Groruddalen og Søndre Nordstrand skårer lavest på levekårsindikatorene, men hvor det legges til at «også i disse bydelene er det mange delområder med høye positive score.» I denne sammenheng påpekes hvor viktig det er å unngå fremveksten av en segregert by.
Men Oslo er på god vei til å utvikle seg i det som må kunne betegnes som en uønsket retning, nemlig skillelinjer som går på etnisitet (bostedssegregering), samt økonomiske og sosiale forskjeller, som både overlapper og forsterker hverandre.
Gitt de fem satsninger (en by uten diskriminering, sosial mobilitet og reduksjon av dårlige levekår, flere selvhjulpne, sikre barn gode oppvekstvilkår, omsorg og muligheter for fysisk utfoldelse og at innbyggere i alle aldre skal kunne delta i byens utvikling) må det utvilsomt settes inn betydelige ressurser for å motvirke de faktuelle negative utviklingstrekk. Spørsmålet er hvordan det kan la seg gjøre i fortsettelsen, med økt lånebyrde og lavere skatteinntekter.