Når det diskuteres hvor «økonomisk lønnsomme» borgerne av Norge er, handler det først og fremst i hvilken grad vi betaler inntektsskatt. Kronargumentet til noen er gjerne at vi «alle er ulønnsomme», som igjen handler om at staten bruker mer penger (avkastning fra Olje/Pensjonsfondet) enn den tar inn i skatter og avgifter. Det er ikke en situasjon vi kan forvente varer evig, allerede nå er oljeinntektene på vei nedover og vi må sikre oss fremtidige inntekter for staten. I tillegg har staten påtatt seg fremtidige forpliktelser, som alders- og utførepensjoner, som langt på vei spiser opp det meste av dagens Pensjonsfond. Derfor prøver den ene etter den andre finansministeren å fortelle oss at det ikke er oljen som er Norges gull, men arbeid. I alle fall hvis vi har intensjon om å forbli en velferdsnasjon.
Sysselsettingsgrad vil ha en direkte effekt på skatteinntekter. Noen innvandrergruppers lave sysselsetting tilsier at de i liten grad kan være med på å delfinansiere offentlige velferdsordninger via skatteseddelen. HRS har tidligere vist at det er stor forskjell i skatte- og trygderegnskapet, både for vestlige og ikke-vestlige innvandrerhusholdningers bidrag til velferdsstaten sammenlignet med norske husholdninger og mellom vestlige og ikke-vestlige innvandrerhusholdninger. Kort fortalt er det slik at noen innvandrergrupper betaler mindre skatt og forbruker hovedsakelig mer trygd enn norske. Men merk så at forskjellene mellom ulike innvandrergrupper er stor. Utfordringen er at de gruppene som bidrar minst til samfunnsøkonomien også er de gruppene i Norge som vokser raskest og er de største.
Befolkningsgrupper 25-62 år
I den perioden av livet da vi forventes å være mest arbeidsdyktig, det vil si i alderen 25-62 år, og slik sett bør være de beste skatteyterne, ser vi at vi i perioden 2000-2013 er blitt over 21.000 færre norske, mens det ble over 295.000 flere innvandrere i samme periode.
Innvandrergruppene utvikler seg svært forskjellig. Flest innvandrere i denne aldersgruppen har vi fra Asia (inkludert Tyrkia), som i 2000 var på 59.500 og i 2013 på 134.378. Det utgjør en økning i perioden på 126 prosent. Men den største økningen har vi i innvandrere fra EU-land i Øst-Europa. Denne gruppen ble innført i SSBs statistikk fra 2004, i tråd med at stadig flere av de øst-europeiske landene blir EU-medlem. Fra 2004 til og med 2013 har denne gruppen økt fra 9.600 til 125.000, en økning på ni år på 1.196 prosent.
Den gruppen med svakest vekst, er innvandrere fra Nord-Amerika og Oseania. I 2000 var det 5.410 og i 2013 var den vokst til i overkant av 8.000. Denne gruppen er imidlertid den økonomiske sterkeste innvandrergruppen i Norge, som også betaler mer skatt enn norske. Jamfør de ulike gruppenes (i alderen 25-62 år) utvikling 2000-2013 (EU-land i Øst-Europa fra 2004) i figuren under (kilde: SSB).
Utlignet skatt
Utlignet skatt fordelt på de ulike befolkningsgruppene avdekker at norske betaler langt mer skatt enn innvandrerbefolkningen, jamfør figuren under (kilde: SSB).
Ser vi nærmere på 2013 og fordelingene på de ulike gruppene, kommer forskjellene klart frem.
Innvandrere fra Nord-Amerika og Oseania (som er en liten gruppe) betalte mest skatt med 159.900 kroner i gjennomsnitt per husholdning. Deretter følger befolkningen uten innvandrerbakgrunn (norske) med 139.000 kroner, tett fulgt av innvandrerhusholdninger med bakgrunn fra Vest-Europa (utenom Norden og Tyrkia) med 138.700 kroner og Norden med 132.000 kroner.
Deretter er det et betydelig gap ned til de neste innvandrergruppene. Dette gjelder de fire tallrike innvandrergruppene fra ikke-EU-land fra Øst-Europa, EU-land fra Øst-Europa, Asia og Afrika. Innvandrere fra disse fire regionene utgjorde 615.000 personer i 2015, det vil si at de utgjorde mer enn ¾-deler av Norges innvandrerbefolkning (som i alt utgjorde 805.000 personer per 1. januar 2015, her er ikke norskfødte med innvandrerforeldre inkludert).
Det kanskje mest overraskende med disse skattetallene er de lave skatteinntektene fra husholdninger med landbakgrunn EU-land i Øst-Europa. Disse betalte i 2013 i gjennomsnitt i underkant av 66.000 kroner i skatt per husholdning, noe som tilsvarer under halvparten av det befolkningen uten innvandrerbakgrunn betalte i skatt (139.000 kroner).
I løpet av de siste årene har denne innvandrergruppen mangedoblet seg i størrelse, fra 13.000 personer i alderen 25-62 år i 2004 til 125.000 i samme aldersgruppe i 2013. Gruppen har siden fortsatt å vokse. Når de som gruppe betaler bare halvparten så mye skatt som befolkningen uten innvandrerbakgrunn, vil dette få økonomiske konsekvenser for de offentlige regnskaper.
Samtidig ser vi at innvandrere med bakgrunn fra Asia og Afrika også betaler lite skatt. Innvandrerhusholdninger fra Asia betalte i 2013 i underkant av 70.000 kroner i året i skatt, som altså likevel er litt mer enn østeuropeere fra EU-land, men halvparten så mye som befolkningen uten innvandrerbakgrunn.
Innvandrere fra Afrika betalte klart minst skatt per husholdning med i overkant av 50.000 kroner i 2013, en drøy tredjedel av det befolkningen uten innvandrerbakgrunn betalte.
Bærekraft?
Det sier seg selv at når Norge endrer befolkningsgrunnlaget, og de gruppene som øker raskest og som er de største, betaler minst til felleskassen, vil ikke dette være økonomisk bærekraftig på sikt. Når oljeinntektene samtidig faller og arbeidsledigheten øker (nå har vi krysset den magiske 4-grensen), må en stille seg spørsmålet om hvordan inntektsgapet skal kompenseres.
Mange har tro på at våre nye borgere på sikt vil ha samme skatte- og trygdeatferd som nordmenn. Men det finnes ikke noe statistisk belegg for en slik utvikling. Tvert om øker aktuelle innvandrergrupper raskt og heller ikke deres barn synes å oppnå samme atferd som norske, selv om den liggere nærmere enn deres foreldre.
I et slikt perspektiv virker det heller ikke mye fornuftig å hente inn 10.000 ekstra syriske flyktninger til Norge, uansett om det skjer fordelt over to eller flere år. Finansavisen har beregnet de 10.000 ekstra til å utgjøre mellom 44 og 70 milliarder kroner i fremtidig netto kostnadsforpliktelse for staten. For vi kommer ikke utenom at Norge er et høykostnadsland, der «våre» penger vil kunne utgjøre enorme forskjeller i flyktningers nærområder heller at noen utløser milliardkostnader her. Så da nytter det ikke bare å være «snill», vi må også vite hvordan Norge skal finansieres i fremtiden. Det er våre barn og barnebarn som kan bli sittende med den virkelige begredelige regningen.