”Enten europeiseres islam, eller Europa islamiseres.” Denne spådommen har kommet fra mange sentrale eksperter de siste årene, som amerikaneren Bernard Lewis, den tyske syriskfødte Bassam Tibbi, og franske Gilles Kepel. Unektelig et ubehagelig og sensitivt tema, som er konstant høyaktuelt i dagens Norge og Europa.
Islam har fosset frem i Europa særlig det siste tiåret. Det er så man kan se det med det blotte øyet fra år til år, enten det er hijabens utbredelse i det offentlige rommet, menn med skjegg og posebukser i ankelhøyde, eller nye og prangende moskeer som reises. Jeg registrerer stadig mer usikkerhet og uro blant ”vanlige” folk som føler seg fremmedgjort i eget land. Folk undrer seg: Hva er målet med dette prosjektet? Har vi som nasjon ikke lov til å videreføre vår kulturarv, våre tradisjoner og verdier, til våre barn og barnebarn? Skal vi i toleransens navn vike unna for ”de andres” krav og voksende innflytelse tallmessig og uttrykksmessig?
Hvor er endestasjonen for det politiske prosjektet?
De siste reportasjene fra vårt mer og mer skakkjørte naboland, Sverige, der jenter og kvinner tvinges inn i klørne på samme mørke krefter som de forlot i sine islamske opprinnelsesland, burde skape nasjonal alarm – også i Norge.
Men det gjør ikke det. Og det er kanskje ikke så underlig, all den tid det finnes krefter som vil ty til de verste stemplinger og fordreininger av faktiske forhold – dertil i tospann med nestekjærlighetens fremste avis i Norge. Hvem orker vel å nazifiseres, dertil av kristenfolket?
Ingen kan benekte at islams makt over enkeltindivid og i det offentlige rommet øker år for år. Så skal jeg si det selvfølgelige: Heldigvis finnes det mang en velfungerende muslim i Norge, som får like ubehagelige frysninger nedover ryggen som den gjengse norske borger med tanke på sharia og den ufriheten klassisk islam bringer med seg. Dette har HRS og jeg understreket på inn- og utpust i alle år.
Men vi vet hvem som er sterkest i det offentlige rommet, hvem som har makten ”på innsiden” over den ”vanlige muslimen”, hvem som er best organisert og som har klart å bygge eksepsjonelt sterke og tette bånd inn i de offentlige maktapparatene. Det er ikke de sekulære muslimene, de som ønsker et europeisert islam, altså et privatisert islam avsondret fra politisk og juridisk innflytelse. Det er med andre ord ikke de sekulære, velintegrerte og ofte velutdannede som f.eks. perserne fra Iran som leder an i Europa. Perserne, som HRS’ verdikonsulent Lily Bandehy, har blitt en del av norsk kjernekultur. De har assimilert seg verdimessig, samtidig som de har beholdt tradisjoner fra persisk kultur som ikke er i motstrid til menneskerettigheter, som å feire det iranske nyåret.
Perserne har altså i generelle ordlag vært en innvandringssuksess, en berikelse, som tar full del i det norske fellesskapet, i motsetning til betydelige grupper av innvandrere fra den tradisjonelle landsbygda i andre muslimske land. Nettopp disses mangel på vilje til å bli en naturlig del av det europeiske, ja, å prissette det typisk europeiske som er frihet, likhet, sosial deltakelse og ansvarstaking for fellesskapet, kan være en sentral forklaring på folks bekymring for fremtiden.
På et eller annet tidspunkt må Europa sette ned foten – hvis Europa skal overleve som det Europa vi kjenner i dag. Det er grenser for hvor stor plass islam kan ta i det offentlige rommet før det blir like ufritt som i et land som Pakistan. Det handler om å stå opp for å bevare vår kjernekultur, en suksessrik kultur som er hele utgangspunktet for hvorfor muslimer strømmer til kontinentet vårt. Strømmen går ikke den andre veien.
Den toneangivende eliten i Europa fortsetter å fornekte og fordreie virkeligheten. Det er som om den ikke har magemål, enten det handler om 10 000 syrere, niqab, stormoskeer eller parallellsamfunn.
Den samme eliten rystes dog aldri når kristne drepes i Pakistan, når deres kirker brennes, deres hjem likeså. Ei heller når kvinner og menn steines i Somalia, eller når de ser bilder av burkakledde kvinner i Afghanistan, trøkket sammen bak på et lasteplan sammen med geiter. Eliten er fullstendig i ubalanse. Det er denne mangelen på likevekt, mangelen på fornuftsbaserte reaksjoner fra salongene, mangelen på respekt for egen kultur og de verdier kulturen vår er tuftet på, som grasrota reagerer på. Folk er lei av formynderiet, folk vil forsvare sitt eget. Budskapet er: Kom gjerne til Europa og bli en del av oss, men kom ikke hit for å omvelte vår kultur, våre verdier.
Folket har begynt å våkne og sier nei til den utopiske drømmen om multikulti.
Norge vil ikke lenger være Norge, og Vesten vil ikke lenger være Vesten, hvis ikke kjernekulturen bevares, og i den kjernekulturen er kristendommen en uløselig del. Enten man liker eller misliker overtro og den slags, er dette et faktum. Skulle islam bli vår kjernekultur, så forstår vel de fleste – hvis man legger litt godvilje til – at det norske er over og ut, hvis ikke underet skulle skje: at islam revolusjoneres, hvilket betyr at alle umenneskelige handlinger fra Muhammeds side parkeres på historiens skrothaug. Likeledes gravlegges alle hans juridiske ”helligheter”, og hans politiske rolle nedjusteres til eventyrfortellinger på linje med 1001 natt. Selvsagt fordrer en slik revolusjon også at all vold og hat i koranen strykes for evig og alltid.
Dette er Ayaan Hirsi Alis visjon i sin siste bok, Kjetter. Hvorfor islam trenger en reform nå. Selvsagt er jeg enig med mitt fremste idol om dette reformønske. Hvem er ikke det? Men denne gangen opplever jeg Hirsi Alis visjon som mer utopi enn realisme. Hirsi Ali vil ”revolusjonere” islam ved å stryke hele maktperioden til Muhammed i Medina. Den skal annulleres, og kun de fem søylene (bønn, faste, almisse etc), skal bære fremtidens islam.
Nå har islam mislykkes kraftig i rundt 1000 år med et slikt revolusjonsprosjekt. Nettopp derfor strømmer folk ut av disse mislykkede statene (jo da, også mislykket på grunn av annet ideologisk despoti, ikke minst mislykkede sosialistiske prosjekt, som sammen med autoritær og undertrykkende religion blir krutt). Det store spørsmålet er imidlertid: Hvorfor skulle islam i Europa få et helt motsatt uttrykk enn i den muslimske verdenen?
Selvsagt skal ikke Norge og Europa akseptere ethvert kulturelt eller religiøst uttrykk som vandrer inn. Men hvor trekker man grensen? Det finnes ikke ett svar på dette spørsmålet. Svaret vil variere etter utfordringenes innhold og styrke. Men hvis vi går på akkord med vår kjernekultur og relativiserer den, og ikke støtter oppunder en grunnlov som inneholder en harrang av rettigheter, så kan vi ende opp med demokratiske idealer som ikke blir annet enn tomme idealer, og som ikke gir oss borgere et verdimessig kart eller kompass. Og hva kan komme til å skje i krisesituasjoner hvis folket ikke har et fellesskap? Hvordan skal vi sikre en bred sammenhørighet hvis ytringsfriheten virkelig trues eller hvis vi utsettes for et terrorangrep? Kan vi risikere å få urolige tilstander som vi ser i Europas ”lovløse områder”, der statens maktmonopol er kjørt ut på sidelinjen?
En demokratisk orden er først og fremst av teknisk og praktisk art, og den kan derfor aldri erstatte folks behov for tilhørighet, folks behov for å være en del av en folkelig fellesskap.
Folk må altså ha følelser – i positiv forstand – overfor hverandre. På tvers av nasjonalt opphav. Her er danske Grundtvigs ord av største verdi: «Til et folk de alle hører, som regne sig selv dertil. Har for modersmålet ører, har for fædrelandet ild.»
Et samfunn og en kulturs behov for folkelig samhørighet synes ikke minst å være en fraværende tanke i EU-systemet. En slik samhørighet står i skarp kontrast til EU og antinasjonale krefters multikulturelle svermeri. De vil ikke forstå at den nasjonale kulturen, med dens tradisjoner, historie, folkesanger, tradisjonelle og hellige merkedager, flagget og nasjonalsangen, er noe helt annet enn en generell grunnlov basert på likehetsidealer, en tekst som ikke kan erstatte fellesskapsfølelse. Et levedyktig fellesskap handler om det nære, om tradisjoner, om det håndgripelige, om noe så selvfølgelig som et felles språk og en Grundtvigs tilhørighet til hjemlandet. Og det handler også om kirkespirene og ritualer og tradisjoner som hører hjemme i kirkerommet. Politikere kan altså ikke vedta prinsipper som binder folket sammen. Det må mer til: tillit mellom borgerne, lojalitet til landet, høy grad av felles normer for hva som aksepteres av frihet og ufrihet, en bred oppbakking av hvilke plikter et bredt folkelig fellesskap fordrer.
Politisk pålegg om å tolerere noe man overhodet ikke synes noe om, som stormoskeer, ankelhøye posebukser, niqab og hijab, vil dessuten kun tære på opparbeidede reserver. Toleranse er nemlig ingen uttømmelig ressurs og vokser ikke frem ved bruk av pekefingre eller moraldommere.
Så hva er historien bak våre åpne europeiske demokrati? Det var ikke slik at vi vedtok demokratiet med alle dets vidunderlige frihetsverdier og deretter utviklet et bredt folkelig fellesskap. Det var motsatt. Våre frie samfunn er et historisk resultat av et tillitsbasert folkelig fellesskap, en felles kultur, der selvsagt kristendommen spilte en sentral rolle. Vi hadde ikke fått grunnlovserklæringen på Eidsvoll i 1814 med et Norge oppsplittet langs kulturelle og religiøse skillelinjer. Det var en nasjon med grunnleggende felles kultur og religion som kunne enes om en felles tekst landet skulle bygges på som møttes på Eidsvoll. Det samme som skjedde da puritanere slo seg ned i New England og bygde et fellesskap som ble til det amerikanske demokratiet. Egentlig en litt snodig tanke, at til grunn for oppstarten av et liberalt demokrati, lå sammenhørighet mellom personer tuftet på konservative religiøse, førmoderne og illiberale tradisjoner. Det er altså felles kulturelle normer, og ikke teoretiske og abstrakte likhetsidealer eller internasjonale konvensjoner, som får folk til å stå skulder ved skulder og yte til fellesskapet. Et liberalt demokrati som Norge er og har aldri vært selvoppholdende.
Deler av det såkalte liberale kristenfolket i Norge er så liberale at de liberaliserer bort sin egen liberalitet. Dertil ved å misbruke det som burde være ”hellig”: bevisstheten om at Europa kan miste den jødiske befolkningen, en befolkning som er en uløselig del av Europas kultur, og som har bidratt kanskje mer enn noen annen gruppe til å bygge disse opplyste samfunnene og velstanden.
Nettopp derfor kan ”liberale” Vårt Land i dag parallellføre kritikk av islams umenneskelige ideologiske sider med ”jødehat-lignende konspirasjoner”. Det vil komme en dag da redaksjonen forstår at de brøt en anstendighetens grense.
La oss håpe det.