Bertel Haarder var ministeren som i 2002 fikk i oppdrag av den nyvalgte statsministeren Anders Fogh Rasmussen om å legge om innvandringsskuta. Socialdemokratene hadde gjennom 90-tallet ført en åpen dør-politikk som gikk på integreringshelsen løs. Særlig familiegjenforeningene var mange gjennom transnasjonale arrangerte ekteskap. Danmark fikk således 24-årsgrensen, tilknytningskrav, og også den såkalte starthjelpen, en lav ytelse til nyankomne asylsøkere, for å nevne noen hovedpunkt. Innvandringen stupte umiddelbart.
Bertel Haarder er igjen satt i ministerstolen, nå for kultur og kirke. Naturlig nok spør Berlingske Haarder hvorfor forrige regjering ledet av Venstre på tidlig 2000-tallet ikke hadde behov for å skrive kristendommen inn i regjeringsgrunnlaget.
Sådan står der at læse i det nye regeringsgrundlag, og dermed understreger Venstre-regeringen, at Danmark og kristendommen er gået hånd i hånd gennem historien.
Ifølge kultur- og kirkeminister Bertel Haarder går de bibelske fortællinger igen her, der og alle vegne i dansk kultur. De »gennemsyrer vores tænkemåde, historie, kunst, litteratur, drama og alt det andet, der udgør dansk kultur,« som han udtrykker det.
»Et vigtigt element i dansk kultur er det forhold, at vi fra gammel tid har været et kristent folk. Det er de fælles kulturelle erfaringer, der er med til at definere et folk,« fortæller han.
Men hvorfor skrive det ind i et regeringsgrundlag nu? Hvorfor ikke i tidligere grundlag?
»Der er brug for en større kulturel bevidsthed i dag. Globaliseringen og den omstændighed, at der er flere forskellige kulturer i Danmark, gør det vigtigt at være tydelig i forhold til det danske kulturgrundlag. Det tænkte vi ikke over i samme grad for f.eks. 15 år siden. Det var en selvfølge,« siger han og understreger, at der i regeringsgrundlaget »ikke står noget om, at den kristne kultur er bedre«:
»Men noget af det, der har skadet det kulturelle indhold i folkeskolen og skadet integrationen, det er, at vi har været for utydelige i forhold til vores egen kultur. Når vi skriver, som vi gør, er det ikke mindst fordi, det er vigtigt, at vi alle og ikke mindst indvandrere og deres børn bliver klar over, hvad det er for en kultur, vi lever i. Ellers er der for meget, de ikke forstår. Det er en misforståelse, hvis vi af hensyn til muslimerne udvander vores kulturgrundlag. De har som regel intet imod kristendomsundervisning og salmer. Det er gudløsheden, de ikke forstår.«
At Danmark er et kristent land, betyr selvsagt ikke at Danmark kun er et land for kristne. Det handler om at den kristne kulturen skal ha forkjørsrett, noe som burde være opplagt. For 68-erne og de multikulturelle i akademia og politikken, har nettopp det kristne kulturgrunnlaget vært en torn i øyet. Det påhviler dem i dag et enormt ansvar for den skakkjørte integreringen. Når vi ikke har formidlet tydelig hvem vi er, hva skal nye borgere da integreres i?
At Danmark nå innser feilen landet har begått ved ikke å stå opp for egen historie og kulturgrunnlag, fikk tankene mine til å gå til foredraget om menneskerettigheter og verdier som jeg holdt på en videregående skole i Oslo øst i 2012. Vår mangel på vilje og evne til å stå opp for egen kultur ble flombelyst av en gutt som var en stolt pakistaner.
En gutt av pakistansk opphav leverte det som satt seg fast som en påminnelse om Norge og Europas ideologiske havari. Han understreket først at han er norsk statsborger. Deretter forklarte han at kusina hans hadde kommet til Norge for noen år siden, men at hun av den grunn ikke hadde endret måten å kle seg på. ”Jeg synes dere er svake. Dere står ikke opp for kulturen deres. Vi er mye sterkere. Vi står opp for vår kultur.”
Går det an å argumentere mot han?