I hele 2014 ankom 283.000 migranter ulovlig til Europa. Hittil i år har det ifølge EUs grensebyrå Frontex ankommet nærmere 250.000 og tilstrømningen ser ikke ut til å avta. Rundt 100.000 har kommet til Hellas, 77.000 til Italia og 76.000 til Ungarn.
Både Hellas og Italia sliter med økonomien og har omfattende problemer med å håndtere den enorme tilstrømningen fra Midtøsten og Afrika. Begge landene insisterer på at resten av EU må dele på byrden.
I juni suspenderte Ungarn Dublin-avtalen og bygger nå et fire meter høyt gjerde langs grensen mot Serbia for å hindre at et stadig stigende antall migranter tar seg ulovlig inn i landet og videre i Europa via Tyrkia og Hellas. Det samme gjør Bulgaria, som er i ferd med å oppføre et 16 mil langt gjerde langs grensen mot Tyrkia.
I løpet av sommeren har Frankrike anklaget Italia for ikke å respektere EUs asylregler, mens den italienske statsministeren har benyttet det faktum at Italia er et transittland hvor få av migrantene ønsker å bli. Italia vil således utstede midlertidige visum til migranter som ønsker å dra videre inn i Europa dersom det ikke blir enighet om en avtale innad i EU. Det ryktes også at italienske myndigheter skal være parate til å nekte utenlandske marineskip å ilandsette migranter de plukker opp i Middelhavet på italiensk jord.
Franske myndigheter vurderer på sin side å bygge et nytt mottakssenter i havnebyen Calais i håp om å få kontroll på den tiltagende innvandringskrisen. Antallet illegale innvandrere som oppholder seg i havnebyen Calais i påvente av å ta seg ulovlig inn i Storbritannia og påfølgende kriminalitet er i rask økning, og allerede høsten 2014 varslet fransk politi at situasjonen hadde blitt så uhåndterlig at de ikke lenger var i stand til å å ivareta sin egen eller byens sikkerhet. Da hadde antallet arresterte illegale innvandrere mer enn doblet seg fra 3.129 første halvår i 2013, til 7.414 i samme periode i 2014, og masseslagsmål mellom rivaliserende etniske grupper om de beste stedene å storme englandsferjer eller snike seg ombord på lastebiler var blitt dagligdags.
Siden har det bare blitt verre. Høsten 2014 ble det anslått at mellom 2.000 og 2.500 innvandrere (hovedsakelig om unge menn fra Afghanistan, Somalia og Eritrea og Sudan) – hvilket utgjør 3 prosent av den samlede befolkningen i Calais – oppholdt seg i Calais. I 2015 har antallet økt til 5.000 og bare ved Eurotunnelen avverger politiet hver natt rundt 2.000 forsøk på ulovlig grensekryssing. I følge det britiske innenriksdepartementet ble det registrert 39.000 forsøk på å ta seg ulovlig over den engelske kanalen mellom april 2014 og april i år, over dobbelt så mange (18.000) som i samme periode 2013/2014.
Selskapet som driver Eurotunnelen sier de har avverget hele 37.000 forsøk fra januar til april i år.
Faksimile: Daily Mail
Streikende franske havnearbeidere har ført til forsinkelser i trafikken i havnebyen, hvilket har gitt de ulovlige innvandrerne større muligheter til å ta seg inn i Storbritannia. Nærmere 2.200 skal ha vært involvert i slike forsøk bare i løpet av èn natt.
En fransk politimann som patruljerer motorveien ved Eurotunnelen sier til Daily Mail: – Vi er fullstendig overveldet. Det blir bare verre og verre. Alt vi kan gjøre ved kanaltunnelen er å plukke dem [de ulovlige innvandrerne] opp og sette dem av et par hundre meter unna. Vi kan ikke låse dem inn.
I tillegg til de menneskelige kostnadene, er de økonomiske kostnadene store. Det britiske transportforbundet anslår at problemene i Calais koster landets fraktindustri 750.000 pund (9,5 millioner kroner) hver dag. Flere i bransjen advarer om at de store tapene kan føre til økte matpriser i Storbritannia. Selskapet som driver Eurotunnelen kaller mennesketrafikken «systematiske invasjonsforsøk» og sier de har brukt mer enn 113 millioner pund (1,44 milliarder NOK) på sikkerhet siden de ulovlige innvandrerne dukket opp i området. De skal også ha varslet gjentatte ganger om at problemet var i ferd med å eksplodere.
Høsten 2014 lovte den britiske regjeringen å hjelpe franske myndigheter med 12 millioner pund (153 millioner NOK) for å takle problemet med illegale innvandrere. Nå lover regjeringen 7 millioner pund (89 millioner NOK) ekstra, samtidig som de vil bruke 1,4 millioner pund (17,8 millioner NOK) på å bygge en sikkerhetssone ved tunnelen.
Frankrike har sendt 120 bevæpnede politibetjenter til området og i Storbritannia øker kravene om politisk handling. Flere har foreslått å sette inn militære styrker for å forsvare den britiske grensen mot ulovlig innvandring. Leder for partiet UKIP, Nigel Farage var først ute med spørsmål om ikke militæret kunne settes inn for å gjennomsøke fartøyer som ankommer Storbritiannia etter ulovlige innvandrere.
‘In all civil emergencies like this we have an army, we have a bit of a TA and we have a very very overburdened police force and border agency.
‘If in a crisis to make sure we’ve actually got the manpower to check lorries coming in to stop people illegally coming to Britain if in those circumstances we can use the army or other forces then why not.’
I følge parlamentsmedlem for Labour, Keith Vaz, ble han vitne til at hele 148 ulovlige innvandrere ble funnet gjemt på biler under en dagsvisitt i Kent. Gjennomsøkingen tar tid og skaper store problemer for britisk transport og privatpersoner som reiser mellom Storbritannia og Frankrike.
Farages forslag støttes av leder for internasjonale affærer Don Armour i Freight Transport Association.
He BBC Radio 4’s The World Tonight programme: ‘They’re trained and they would know what to do.
‘It may not be the way forward that would be approved.
‘But perhaps it could be one of a number of solutions that the government might like to consider because we could be talking about people’s lives.’
Også parlamentsmedlem for de konservative Andrew Percy mener at situasjonen er ute av kontroll og at myndighetene bør gjøre bruk av militæret for å sikre britiske grenser:
‘The situation is now clearly out of control and it is clear that the current arrangements are not working and that the French are unable to guard against these infringements of our border.
‘It is time we considered more radical options, including the use of the Army. The British people expect our border to be secure and the Government must do whatever it takes to achieve this.’
Situasjonen ligner ulovlige innvandreres gjentatte storming av grensegjerdene til de spanske enklavene Ceuta og Melilla i Nord-Afrika. Nå har den forflyttet seg til Europa, som står overfor et reellt dilemma. Tilstrømningen til Europa har firedoblet seg på bare et år fra 2013 til 2014 og forventes å bli enda høyere i 2015.
Faksimile: Daily Mail.
Dilemmaet er påtagelig og vil ikke bli noe mindre, for trafikken over Middelhavet og Balkan er ikke noe som er særlig for akkurat denne sommeren. Den vil fortsette – og sannsynligvis øke i overskuelig fremtid.
Antallet flyktninger og internt fordrevne har i følge FN nådd 59,5 millioner. I tillegg kommer alle de økonomiske innvandrerne. Og det er bare begynnelsen, herfra blir det bare verre, fastslår FN og uavhengige eksperter.
En av dem er Jeffrey Sachs, som er en av verdens ledende utviklingsøkonomer og rådgiver for FNs generalsekretær Ban Ki-Moon.
– Migrasjon er et av verdens absolutt største problemer, men det står ikke på den internasjonale dagsorden fordi det er for vanskelig. Ingen vet hva man skal gjøre med det, sier han og konstaterer at det har store omkostninger for de europeiske velferdssamfunnene å la migrantene komme:
– Det er ganske enkelt umulig å ha åpne grenser og samtidig opprettholde en generøs velferdsstat. Det er ikke et høyreorientert synspunkt, det er logikk, legger han til og advarer om de etniske og religiøse spenningene som også følger med massiv innvandring.
»Jeg tror og håber, at åbne samfund og socialdemokratiske normer om adgang og deltagelse er den bedste vej til at mindske etniske og religiøse spændinger. Men selv i Skandinavien er der spændinger mellem det muslimske miljø og majoriteten. Det er et regulært problem, som ingen har fundet en løsning på«, siger Jeffrey Sachs.
Sachs viser også til den forventede befolkningseksplosjonen på det afrikanske kontinentet. Til tross for at verdens befolkningsutvikling skjer raskt og er såpass dramatisk at den sannsynligvis vil få store konsekvenser for inbyggerne på det europeiske kontinentet, er den bemerkelsesverdig underbelyst av Europas politiske ledelse og våre medier.
I januar 2015 advarte tre ledende europeiske demografer og professorer – britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa – om at den historisk høye tilstrømningen til Europa vi ser i dag bare vil være et skvulp i forhold til hva som kan komme i fremtiden. De påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet. Deres råd er at EU må gå foran for å få endret den foreldede Flyktningkonvensjonen fra 1951, for øvrig samme råd som Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg fremmet i sin rapport høsten 2013.
FNs egen befolkningsfremskriving viser at dagens 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere 10 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100.
Mer enn halvparten av den samlede veksten vil altså skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 35 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.
I mange afrikanske land får hver kvinne mellom seks og åtte barn, hvilket den økonomiske utviklingen ikke går raskt nok til å håndtere. Til sammenligning vil Europas befolkning falle fra nåværende 10,1 til 7,4 prosent av jordens samlede befolkning i løpet av de neste 35 årene.
Dette er en utvikling europeiske ledere og øvrige eliter må forholde seg til og utvikle et realistisk politisk svar på.
Finnes der for eksempel noen plan B?
For det handler ikke bare om demografi. Professor i økonomi og offentlig politikk, direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University og forfatter av boken «Exodus», Paul Collier, opplyser at nærmere 40 prosent av befolkningen i fattige land sier at de ville emigrere hvis de kunne.
Utviklingen i de fredelige, men fattige landene Gambia og Senegal illustrerer dette. Afrika har aldri opplevd at så mange unge menn emigrerer til Europa. Dette er så påtagelig i f.eks. Gambia, hvor utvandringen nå er så stor at Washington Post kaller det en folkevandring.
Det lille afrikanske landet er fattig, men stabilt. Men som følge av at tidligere emigranter fra Gambia (til særlig Europa) sender penger hjem til familien, har det blitt store forskjeller i levestandard i hjemlandet. Denne forskjellen bidrar til at enda flere ønsker å innvandre til Europa.
Emigrerte gambiere sender hjem så mye penger at det utgjør hele 20 prosent av landets BNP, hvilket i følge Verdensbanken er en av de høyeste prosentsatsene i hele Afrika. Allerede i 2010 var rundt 65.000 gambiere bosatt i utlandet, hvilket utgjør rundt fire prosent av Gambias samlede befolkning på ca. 1,8 millioner.
– Fattigdom utgjorde en gang et slags fellesskap i landsbyen, hvor alle hus hadde stråtekket tak og jordgulv, og hvor alle til middag spiste ris og okra som de dyrket i sine små selvforsynte landbruk, skriver Washington Posts Kevin Sieff:
Så begyndte forskellen mellem rig og fattig, der altid havde adskilt Europa fra Afrika, at vise sig. Hvis man havde et familiemedlem i Europa, var man rig. Hvis ikke, forsatte man sin kamp for at overleve.
Det gør Susso dybt misundelig. Så misundelig at det grænser til vrede. Han er 39 år gammel, bredskuldret, ældre og mere træt og slidt end de fleste af de mænd, som tager rejsen nordpå.
Nabolandet Senegal – hvor et stadig økende antall unge senegalesere er å finne blant bølgen av innvandrere som tar seg over Middelhavet på vei til Europa – opplever noe lignende. I følge Institute of Migration i Geneve ankom det flere sengalesere enn syrere, somaliere og eritreere til Italia i årets tre første måneder, mens antallet personer fra de tre sistnevnte landene passerte Senegal f.o.m. april, skriver Drew Hinshaw i Wall Street Journal.
Senegal har nærmere 15 millioner innbyggere, en voksende økonomi og er regnet for å være et stabilt demokrati. Valgene siden 2000 betegnes av internasjonale observatører som frie og rettferdige, de to siste maktovergangene har vært fredelige og organisasjonen Freedom House rangerte landet som fritt i 2014. Senegal er overveiende sunni-muslimsk med sterke sufitradisjoner. Alt er ikke bare solskinn, men Senegals fremdrift gir grunn til optimisme og landets forpliktelse til demokrati og menneskerettigheter blir stadig sterkere.
Erfaringene fra den sengalesiske landsbyen Kothiary understreker imidlertid den politiske ledelsen på verdens fattigste kontinents dilemma. Senegal har fulgt nesten hver eneste vestlige oppskrift for å skyve Afrika ut av fattigdommen; å avholde rettferdige valg i 40 år, liberalisere handelsmarkedet og bygge en av Afrikas bedre infrastrukturer. Men i en studie foretatt av Oxford universitet i 2013 uttrykte hele 75 prosent av befolkningen likevel at de ønsket å emigrere innen de neste fem årene. Emigrasjonen har allerede startet og det er de unge og best utdannede som drar, fortsetter Hinshaw.
I motsetning til de som flykter fra krig, sultkatastrofer eller av økonomiske årsaker, forlater Senegals unge en økende levestandard bak seg for å skape seg et bedre liv på det europeiske kontinentet. Studenter og professorer fra Senegals toppuniversitet, sivile tjenestemenn, lærere og politibetjenter betaler menneskesmuglere for å komme seg til Tripoli i Libya og derfra til Europa. De reiser imidlertid til et Europa som befinner seg i en økonomisk krise og allerede har svimlende 26 millioner arbeidsledige.
I 2014 utstedte det sengalesiske emigrasjonsministeriet over tre ganger så mange pass som i året før. Men i motsetning til den gambiske regjeringen er Senegals myndigheter bekymret for den store utvandringen:
– Det som skjer nå er ikke så annerledes enn da slavehandelen pågikk, sier emigrasjonsminister Souleymane Jules Diop. – Vi mister de armene vi trenger for å bygge dette landet.
Utvandringen stimuleres også av den overnevnte demografiske utviklingen på det afrikanske kontinentet. Halvparten av Senegals befolkning er – omtrent som i resten av Afrika – under 19 år. I 2007 var gjennomsnittlig fertilitetsrate 5 barn per kvinne. Disse afrikanske ungdommene er i ferd med å bli voksne på et trangt arbeidsmarked.
Men jo flere som utvandrer og etablerer seg i Europa, jo flere vil reise etter, forklarer Collier, som også påviser den push-faktoren som kan observeres i Gambia og Senegal:
Diaspora akselererer migrasjon. Ved «diaspora» mener Collier de innvandrere og deres etterkommere som har beholdt sterke bånd til sine opprinnelsesland, heller enn å løsrive seg og integrere seg i sine vertsland. Disse båndene til opprinnelseslandet kutter kostnadene ved innvandring (som jeg tolker til at de samme velger ikke å forholde seg til innvandringslandets koder og regler mer enn nødvendig), samtidig som de gir mer næring til ytterligere innvandring. Resultatet blir at mens diasporaen vokser, akselererer innvandringen. Diasporaen fortsetter å øke fram til innvandringen er avstemt med den andelen innvandrere og deres etterkommere som er absorbert inn i den generelle befolkningen. En avgjørende implikasjon for denne samhandlingen er at politikken for innvandring og diaspora må være forenelige.
De fleste innvandrere foretrekker å beholde sin egen kultur og dermed å klynge seg sammen. Dette reduserer hastigheten som diasporaen blir absorbert inn i den generelle befolkningen. Jo tregere de blir absorbert, jo lavere andel av innvandrere er forenelig med stabile diaspora og innvandring. Det ligger i sakens natur at absorpsjonen vil gå langsommere med en politikk basert på flerkultur enn en politikk som baserer seg på assimiliering.
Migrasjon fra fattige til rike land er drevet av det store inntektsgapet mellom dem. Dette gapet er den moralske skrekkhistorie i vår tid. Forskjellen i inntekter er i siste instans på grunn av forskjeller i politiske og sosiale strukturer: fattige land har politiske og sosiale systemer som er mindre funksjonell enn de i rike land. Deres dysfunksjonelle systemer vedvarer delvis fordi det er en del av deres identitet og innvevd i den lokale kulturen. Migranter rømmer fra konsekvensene av disse systemene, men bringer vanligvis kulturen med seg.
Paradoksalt nok fører økonomisk vekst i hjemlandet til at flere utvandrer. Det skyldes rett og slett at flere får råd til det. Det er således ikke de fattigste som utvandrer til Europa:
Fordi migrasjon er kostbart er ikke migranter blant de fattigste i sine hjemland. Effekten for de etterlatte avhenger til syvende og sist av om emigrantene får opp farten på de politiske og sosiale endringene i hjemlandet eller ikke. En beskjeden hastighet på utvandringen, slik som for eksempel i Kina og India, hjelper, spesielt hvis mange migranter kommer hjem igjen. Men en utvandring av unge og dyktige – som på Haiti – fører til et tap som fanger samfunnet i fattigdom.
Til tross for at interesseorganisasjoner og enkelte politikere benekter at det forholder seg slik, holder asylsøkere og andre innvandrere fra Midtøsten og Afrika seg godt oppdatert om de enkelte europeiske lands regler for asyl, familiegjenforening og sosiale ytelser. Menneskesmuglerne bidrar aktivt til å spre denne kunnskapen, hvilket Jyllands-Posten nok en gang dokumenterte senest i juli. Det er tross alt en integrert del av «asylpakken» smuglerne selger.
Dette bekreftes i en rapport fra Frontex viser at en stor andel asylsøkere og andre innvandrere til Europa fra Midtøsten og Afrika gjør grundig research før de begir seg avgårde og derfor bevisst søker seg til land som har høye velferdsytelser. Frontex opplyser i tillegg om at mange av asylsøkerne som søker mot Europa ikke kommer direkte fra Syria, men fra et av nabolandene.
I årsrapporten for 2015 heter det om tilstrømningen i 2014:
«Størstedelen av syrerne søkte ikke asyl i det medlemslandet de først ankom til, men søkte i stedet til andre medlemsland av mange forskjellige grunner, især fordi de forventer å motta mer attraktive velferdsytelser.» (side 18 i rapporten)
Presseoffiser og talsperson Eva Moncure for Frontex hovedkontor i Warszawa sier til Jyllands-Posten:
»I de europæiske lande har vi et asylsystem, som er ulige. Velfærdsydelserne varierer landene imellem, så asylansøgerne har en motivation til at søge asyl i et land, som tilbyder højere velfærdsydelser. Asylsøgerne er meget interesserede i at komme til de nordiske lande, fordi de kan få opholdstilladelse i længere tid, og man får mere støtte,« siger Eva Moncure.
Moncure forteller at asylsøkere har god kjennskap til de forskjellige lands offentlige ytelser:
»Ja, det gør de da. Der er jo befolkningsgrupper fra deres hjemland, som allerede har boet i de forskellige europæiske lande i mange år. De kender jo alt til ydelser og systemet.«
Andre EU-organer gir Frontex rett i at størrelsen på velferdsytelser har betydning for asylsøkeres valg av land, men mener det trenges mer forskning:
Hos et andet EU-agentur, European Asylum Support Office (EASO), giver man ifølge talsmand Jean-Pierre Schembri Frontex ret i, at ydelsernes størrelse – blandt andre faktorer – har betydning for valget af destination. Men der mangler viden om, hvor vigtige de enkelte såkaldte push– og pull-effekter er, og derfor har EASO nu sat en undersøgelse i gang, oplyser talsmanden.
Det samme mønsteret ble for øvrig påvist under Dansk Røde Kors` internasjonale konferanse om flyktninger i København i mars, hvor Røde Kors` asylsjef i Bulgaria, Mariana Stoyanova, opplyste at hun hadde registrert at asylsøkere vet «forbløffende mye» om de forskjellige europeiske lands sosiale ytelser, saksbehandlingstid, muligheter for oppholdstilatelse og hvor raskt man kan oppnå familiegjenforening.
Tyskland og Sverige har i årevis vært øverst på listen av land asylsøkere har som mål. De siste to årene har imidlertid Danmark rykket oppover listen over attraktive land. – Det skyldes blant annet de høye sosiale ytelsene, sa Stoyanova til Jyllands-Posten.
At norske medier og diverse NGO’er kaller trafikken over Middelhavet «båtflyktninger» og forsøker å gi inntrykk av at det utelukkende dreier seg om flyktninger fra krig, tortur og personlig forfølgelse – dem asylinstituttet opprinnelig er ment for – kan ikke endre fakta på bakken. Og folk er klar over det. Det er også Europas politiske ledelse, for det ville – som organisasjoner som Flyktninghjelpen, Røde Kors og Amnesty tar til orde for – vært den enkleste sak i verden for europeiske land å sende skip for å ta opp de mellom 500.000 og en million som allerede står klare i Libya for å ta seg over til Europa i menneskesmuglernes sjøudyktige, overfylte båter eller sende busser for å hente alle de som kommer til lands via Tyrkia og Hellas. Det ville utløst ros og skulderklapp fra NGO’er og i alskens avisledere. Det er selvfølgelig fristende for enhver politiker, men Europa står overfor utelukkende vanskelige veivalg og det er særdeles uansvarlig å late som noe annet.
Europas mottakskapasitet er sprengt og tålmodigheten hos befolkningen på et kontinent som allerede har omfattende innvandring og sliter med finanskrise, høy arbeidsledighet og få ufaglærte arbeidsplasser, er begynt å bli tynnslitt. Det vet den politiske ledelsen både i de enkelte land og i EU.
Det viser da også EU-kommisjonens sjeldne innrømmelse: Det finnes ingen politisk oppbakning til å iverksette større redningsoperasjoner eller noen redistribuering. Betyr det at europeerne er blitt fullstendig avstumpet? Neppe, snarere kan det tyde på at det etterhvert har gått opp for mange at NGO’er og deres støtter ikke eier begrensninger når det gjelder krav til Europas befolkning og at vi befinner oss i et dilemma det ikke finnes noen enkle eller kortsiktige svar på.
Kanskje burde det innvandringsvennlige og menneskerettslige samfunnssegmentet også gå litt i seg selv med tanke på deres egen aktive medvirkning til dette. Kravene om stadig flere og mer utvidede rettigheter (innføring og oppfyllelse av økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter – ØSK) til alle som setter føttene på europeisk jord har kommet og kommer i en jevn strøm, uten tanke for at det alltid finnes en grense et sted – også for alt som i utgangspunktet er godt ment). Et sted vipper det over i noe usunt og det har konsekvenser. Det er noen som skal yte disse rettighetene og det later til at det er beleilig glemt. Tro det eller ei; europeere er faktisk også mennesker, ikke en bøling skaffedyr. Men dette segmentet har fått hva de i årevis har bedt om; viljen er blitt liten og midlene færre.
Det er på tide å kreve politisk realistiske og langsiktige løsninger.
Utviklingen er faktisk så alvorlig at europeiske politikere som kortsiktig og ansvarsløst kakler om spontane dugnader og midlertidige kriser ikke bør slippe unna med det. Den nåværende politiske ordbruken er nemlig så lite beskrivende for situasjonen at det nærmer seg et rent bedrag av Europas befolkning.