Utlendingsdirektoratet (UDI) kommer over helgen med nye asylsøkertall. Tallene forteller om en kraftig økning i antall enslige mindreårige asylsøkere første halvår i år.
Ifølge Aftenposten har andelen enslige mindreårige asylsøkere utgjort om lag 10 prosent av asylsøkerne, men i år har andelen doblet seg. Første halvår 2014 hadde 548 enslige mindreårige søkt asyl, i første halvdel i år er tallet 972. Det tilsier en økning på 77 prosent. UDI-direktør Frode Forfang påpeker at det er en høyere andel enn noen gang.
Afghanistan topper listen
Størst er økningen fra Afghanistan. I løpet av årets første seks måneder kom 458 enslige asylsøkere mot 102 i samme periode i fjor. Det er en økning på 349 prosent.
– Vi har ikke noen veldig god forklaring på hvorfor dette skjer, sier Forfang, som forteller at økningen i mindreårige og enslige har vært en trend i flere europeiske land denne våren.
– Tidligere har en del, særlig afghanere, vært personer vi har mistenkt for å være voksne. De som kommer nå virker yngre enn de som har kommet tidligere, jeg tror flere reelt sett er mindreårige.
Men om ikke UDI-direktøren har noen»veldig god forklaring» så har han i alle fall en (veldig god) idé:
-Vi antar at dette på en eller annen måte er organisert. At noen hjelper til Europa og andre videre inn i Europa. Vi antar at veldig mange av disse kommer over Tyrkia og Hellas, over Balkan og så inn til Vest-Europa, sier han.
Organisert ankertrafikk
Selvsagt er det organisert. Hvordan skal ellers «barn» (i ulike aldre) kunne reise rundt halve jordkloden til Norge? Bedre blir det selvsagt heller ikke av at de som kommer faktisk er yngre, da det igjen forteller oss at foreldre plasserer yngre (og yngre?) barn i armene på kyniske menneskesmuglere.
Overlever barna denne farefulle ferden er målet at de skal gjenforenes med sin familie i Norge, slik som somaliske Abdulsalam Othman (18) nylig ble gjenforent med mor og far og sine 12 søsken. Abdulsalams familie var i Etiopia, ergo hadde de ikke behov for beskyttelse, men det var tydeligvis aldri noen idé å gjenforene Abdulsalam med familien sin i Etiopia. For «selvsagt» er Norge et bedre land enn Etiopia og dermed synes det eneste tenkelige å være at har noen først fått en fot innenfor, så er vi forpliktet til å ta imot resten av familien – uavhengig av hvor de måtte befinne seg.
Prioritert gruppe
Er det noe menneskesmuglerne vet, og oppdaterer seg på, så er det hvilke land som har hvilke regler til hvilken tid. Sosiale medier, som for eksempel Facebook, benyttes både for å oppdatere seg på regelverk og for å rekruttere nye «kunder». Her selges nok Norge inn som et «drømmeland». Og jo flere som har fått opphold i Norge fra ett eller annet land, jo flere vil det komme.
Enslige mindreårige asylsøkere får nesten uten unntak opphold i Norge og er i tillegg en prioritert gruppe. Ifølge Aftenposten fikk rundt 75 prosent i 2008–2013 opphold.
Saksbehandlingstiden har vært kort, bare noen måneder. Ideen er å få de unge raskt integrert, det vil si bosatt i en kommune, i utdanning eller jobb. Under saksbehandlingstiden bor de midlertidig på mottak sammen med andre enslige mindreårige asylsøkere. De under 15 år bor på omsorgssentre i regi av barnevernet, de over 15 år bor på mottakssentre tilpasset alder og behov. Hvert barn får oppnevnt en hjelpeverge. Denne skal fungere som barnets støtteperson i asylprosessen og ivareta rettsikkerheten til barnet. Barnet har også krav på en advokat gjennom hele prosessen.
Hvor mange av de samme enslige mindreårige asylsøkerne som har fått familiegjenforening, og antallet familiegjenforente, kjenner jeg ikke tallene på – og jeg registrer at Aftenposten heller ikke etterlyser slike tall. Men dette er en kjent politisk problemstilling, og som UNE har uttalt det: «Selv om foreldrene ikke lot seg oppspore før barnet fikk tillatelse, kan det hende de gir seg til kjenne etterpå. Ikke sjelden ønsker de da familiegjenforening med barnet i Norge.»
Hvor mange blir 972?
Hvis vi antar at 75 prosent av de 972 enslige mindreårige asylsøkerne som kom i første halvår får opphold, tilsier det 729 personer.
Så er spørsmålet hva som er «ikke sjelden». La oss anta at 600 av disse søker familiegjenforening med mor, far og to søsken (hvilken ikke kan være et altfor galt tall, jamfør for eksempel at fruktbarhetstallet i Afghanistan var 5,64 barn i 2012).
Da vil bare disse 600 raskt kunne bli til 2.400.
Afghanistan
Afghanske barn i skole (faksimile fra NATO)
Disse 2.400 er selvsagt som ingenting å regne for et land som for eksempel Afghanistan, som har en befolkning på over 30 millioner. Men for et lite land som Norge betyr det langt mer. Bare i fjor økte innvandrerbefolkningen i Norge med i underkant av 46.000 personer, som til og med er den laveste prosentvise tilveksten siden 2006.
Så er spørsmålet: Er Norge forpliktet til å gi opphold til for eksempel disse afghanske barna? Jeg vil for øvrig anta at det er en sterk overvekt av gutter.
Afghanistan er et krigsherjet land, men det er også et land som på mange områder er på «rett vei». Ifølge en rapport fra Central Statistics Organisation (CSO) [Afghanistan] og UNICEF Afghanistan Multiple Indicator Cluster Survey 2010-2011 har landet hatt betydelig fremgang de siste årene. Afghanistankomiteen skriver:
Skolegang har aldri vært vanlig i Afghanistan, spesielt ikke for jenter. Så sent som på 1970-tallet kunne bare 2 % av kvinnene og 13 % av mennene lese. Selv etter en periode med moderat modernisering og relativ stabilitet var 8 % av jentene og 37 % av guttene registrert på skoler i 1979. I tiårene som fulgte gjorde ustabilitet og fattigdom det enda vanskeligere for barna å gå på skole. Under Talibanstyret, fra 1996-2001, hadde praktisk talt ingen jenter tilgang til utdanning
På denne bakgrunn er dagens nivå på skolegang i Afghanistan formidabel. UNICEF anslår at 40 % av jentene og 66 % av guttene i dag deltar på barneskolen. (Tallene for registrering er mye høyere, men gir et fordreid bilde av reell deltakelse.) 20 % av alle jenter og 40 % av alle gutter fullfører seks års grunnskole, og nesten alle disse fortsetter på ungdomsskolen. Alt i alt har skolesystemet i Afghanistan til hensikt at alle barn skal fullføre 12 års utdanning, barneskole og videregående.
Presidenten i Røde Halvmåne i Afghanistan, Fatima Gailani, som er i Norge i forbindelse utdanningskonferansen som Norge har invitert til, skryter også av utviklingen i landet. Ifølge Gailani går 6 millioner jenter i dagens Afghanistan på skole og landet har over 2.000 sivile organisasjoner.
Galani er ikke i tvil om at veien å gå er utdanning – ikke minst når det gjelder å forhindre radikalisering, ifølge Aftenposten:
– Sannsynligheten for å bli rekruttert inn i slike grupper ville minket dersom flere hadde fått muligheten til utdannelse, sier hun.
Likevel mener hun at utdanning alene ikke kan løse problemet med ekstremisme, fordi det oppstår selv blant velutdannede mennesker. Men i fattige land hvor mange kan hverken skrive eller lese og islamistisk ekstremister hevder de representerer Koranens lære – der tror hun utdanning ville dempet noe av tilslutningen terroristene får.
Hun peker videre på at utdanning fører seg med seg optimisme og forventing til landet myndigheter:
– Utdannede vet de kan forvente mer av landets styremakt, og de vet hva de kan forvente, sier hun og legger til at forventninger fra en utdannet grasrot vil virke positivt i en oppadgående spiral.
I en slik kontekst, også hva gjelder å få stoppet den organiserte menneskesmuglingen, virker det lite hensiktsmessig å gi enslige asylsøkerbarn opphold. Disse barna burde være i utdanning i hjemlandet og bidra til å bygge landet opp igjen.
Ergo bør Norge heller enn å gi disse opphold benytte de samme pengene til å bidra til skoler i Afghanistan. Men da roper vel «godhetsindustrien» igjen, du vet, de som aldri blir tom for andres penger (men selv har de milliarder på bok): Ja takk, begge deler.