Kronikk i VG 5.juli 2015 av Walid al-Kubaisi, gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse

Islam-debatten ødelagt etter 22.juli

Å stille spørsmål ved det flerkulturelle samfunnet blir sett på som uakseptabelt. Vi har ikke en debatt om islam og innvandring. Vi har en verbal krig.

Etter massakrene på Utøya ble vesentlige emner i norsk kultur underlagt tausheten. Profilerte religionskritikere og innvandringskritikere ble angrepet ut fra konseptet om sinnelagsetikk, altså ble intensjoner, tanker og ord demonisert som en kriminell handling. Da ble debatten om islam og innvandrere myrdet.

Konsensus

Den første taperen av denne tilstanden er ytringsfrihet. Ytringsfrihet er ikke det at vi kan si vår mening og ferdig med det. I Norge kan ingen hindre en annen i å skrike til evig tid i et mørkt, lukket rom.

Ytringsfrihet i et demokrati innebærer at offentligheten skaper et nøytralt klima av trygghet og sikkerhet, at man ikke blir straffet moralsk eller mobbet for en mening. Dette er fraværende. Vi har i dag ingen nøytral offentlighet. Vi har en partisk en, i favør av en bestemt konsensus.

Etter 22. juli ble offentligheten kapret av venstreradikale debattanter, eller debattanter som hører til institusjonelle antirasister. De skapte en konsensus som ligner på et mediesystem som har immunitet mot reform og endring, slik at man kan bli stemplet som islamofob, rasist, eller bli tatt for å være muslimhater om man sier «jeg liker ikke islam» eller «jeg liker ikke hijab.» Som poeten Håvard Rem formulerer:

At frafalne kvinner blir steinet

Er selvsagt helt forrykt

Men å mase om det,

er egnet til å utlyse fremmedfrykt.

At noen henger en homse

Er selvsagt kraftig kost.

Men å vekke det vestlige grumset

Kan utløse holocaust.

Vi opplever nå at enhver som reiser spørsmål om det flerkulturelle samfunn automatisk blir stemplet som representant for en uakseptabel mening. Det er en etablert holdning blant mange debattanter at kritikk av multikulturalisme ødelegger for muligheten til å etablere og rotfeste den. Mens i stor skala er det flerkulturelle blitt en feilslått politikk i Vest-Europa.

Verbalkrig

Vi har derfor ikke debatt om islam og innvandring. Vi har en verbalkrig. Debattantene diskuterer ikke, de sier: «Se det han sier!» istedenfor å si: «Han mener det, og jeg mener det.» Som om debattanter som har monopol i offentlighet, tenker og tar avgjørelser på vegne av leserne.

De diskuterer ikke meninger, men tar avstand fra dem. De skremmer bort uenige stemmer fra offentligheten. Det skaper en situasjon der folk blir rasende mot den muslimske minoriteten. Nettkrigene er fulle av rasende nordmenn som bare kritiserer oss som ikke er etnisk norske.

Offentlighetens innvandringsdebatt foregår kun blant debattanter som hører til ulike politiske ståsteder, og beveger seg innenfor likhetsrammen. De forstår hverandres retorikk, og fremfører debatten ifølge det politisk korrekte konseptet. Men folk har mistet troen på denne debatten. Om man får anledning til å komme med en mening som kolliderer med den offentlige ideologiserte konsensus, vil man stå i en uheldig situasjon.

Denne offentlige debatten har mistet troverdigheten totalt. Folk føler at den foregår mellom en liten gruppe debattanter som har mistet bakkekontakten. Folk er misfornøyde med dette, og vi ser resultatet i valgene; først i Norge, så i Sverige, som er blitt radikalisert, og nå i Danmark. Venstresiden mister stemmer gradvis. Samkjørt med den europeiske økonomiske krisen, har det dukket opp radikaliserte grupper som kjører egen debatt, og uttrykker ekstrem avstandtagen med frykt for islam og muslimene.

Jeg undrer meg over at ingen stiller spørsmål ved denne offentlige debatten. Den skulle bekjempe hat og fobi mot muslimene, men den har ingen positiv funksjon lenger. Ingen har tro på den, unntatt en minoritet knyttet til politiske ståsteder som står for samme standpunkt. Debatt om denne debattens prinsipper og verdier er fraværende.

Splittet nasjon

Norge er i endring. Nå frykter mange nordmenn at vi er på terskelen til slutten på oljealderen. Og nå hevder media at flere tusen nordmenn muligens mister jobben i oljeindustrien. Folk har begynt å bli redde: Norge er en del av den skandinaviske, europeiske økonomiske krisen.

Historien bevitner at hver gang kontinentet opplever økonomisk nedgang, vil folk sparke nedover, på minoritetene. Jeg ser at manglende ordskifte nesten har ført til en splittet nasjon.

Media lever i sin egen verden, men folk har mistet troen på Aftenposten, Dagbladet og andre aviser. Jeg leser på nettet og på Facebook at utallige nettsider og blogger har viet seg til å kritisere muslimene i Europa. De stoler ikke på offentligheten uansett om det er snakk om en høyreavis eller Klassekampen. I kriseperioder i kontinentets historie opplevde minoritetene pogromer og holocaust. Det er naivt å tro at demokratiet kan hindre lignende forfølgelser, men kanskje i en annen form.

Neglisjert

Media bidrar ubevisst til denne situasjonen. Medias oppgave er fritt å formidle nyheter, og derfor er de selektive. Mens debatten blir kjørt ut fra den kulturrelativistiske holdning om at muslimene er et produkt av religionen islam, men ikke individer som nordmenn. De mest religiøse er derfor de fremste representanter for minoriteten. Når regjeringen ønsker å kontakte eller ha dialog med den muslimske minoritet, velger den et moskémiljø.

Det er riktig at dette er et uttrykk for toleranse og antirasisme, og politisk gir dette et antirasistisk signal, men det gir også et bilde av muslimene som religiøse vesener. Dette har hittil ført til at halvparten av den muslimske minoriteten i Norge er neglisjert.

I media ser vi en forstander i en moské, en imam eller en kvinne med hijab knyttet til en fundamentalistisk menighet. De har monopol på media. Redaktørene har en slik politikk at de vil vise dem hensyn. Dette har skapt en forestilling om at de representerer muslimene i Norge. Statistikken fra Islamsk Råd viser at omtrent halvparten av muslimene er religiøse. Resten er ikke religiøse. De er mer sekulære enn nordmenn, for de har aldri vært i en moské. Hvor er de?

Det skjer fordi de sekulære ikke er en del av den klage-og sutrekulturen media liker å gjenspeile for å styrke den norske offerideologi: En måte å forvandle muslimene til et offer, og vekke sympati for dem. Det fungerer som psykisk terapi for nordmenn, og er en måte å vekke antirasismen gjennom følelser. Men media har totalt glemt den rettferdige oppgaven – å vise mangfoldet i den muslimske minoritet.

Samtidig kan de sekulære endre bildet av oss: De snakker ikke om forskjellene. De religiøse representanter har diskursen om at nordmenn må akseptere i hjel religiøse krav som nordmenn ikke aksepterer fra sine egne. De sekulære vil fremheve likhetene. Det er likhetene som knytter oss til hverandre, mens forskjellene skaper avstand mellom oss, muslimer og etniske nordmenn.