Jeg tror mange undrer seg over det samme som meg i denne tiden da alle piler peker i retning av at Europa har en voksende fascisme i sin midte. Den islamske staten er i Europa. Tross dette vanvittige faktumet, er det taust fra vårt lederskap. Vi vet ingenting om hvilke eventuelle planer som eksisterer for å bekjempe vår tids skrekkideologi.
Opplevelsen er at det ikke finnes en plan. Opplevelsen er at politikerne lister seg på tå hev i håp om at vinden plutselig skal snu.
Storbritannia er et grelt eksempel på denne planløsheten. Der lever ekstremister meget godt. Hani al-Sibai, født i Egypt, antas å ha radikalisert IS-bøddelen Jihadi John.
Hani-al-Sibai
Al-Sibai antas også å ha tette bånd til Ansar al-Sharia som rekrutterte Tunis-terroristen Seifeddine Rezgui. Al-Sibai er far til fem, og bor i et hus på beste vestkant i London til den nette sum av 1 million £, sponset av staten. I tillegg mottar han 50 000 £ i sosiale bidrag årlig.
Tunis-terroristen
Det store spørsmålet er: Hvorfor deporteres han ikke til Egypt? Hvordan kan han fortsatt bli sponset av staten?
Som Ubaydullah Hussain, er han mistenkt for å ha radikalisert en rekke unge som er dratt i jihad for Den islamske staten. Hva er det som stopper politikerne fra å nøytralisere slike personer?
Omar Cheblal (lue) og Ubaydullah Hussain i demonstrasjon foran Stortinget i 2012.
Jeg vet med sikkerhet at norske myndigheter eksempelvis kjenner til at Hussain og Profetens Ummah (PU) giftet bort en norsk narkoman kvinne til den landsforviste jihadisten Omar Cheblal. Etter alle solemerker var planen at hun skulle reise videre til Syria via Hellas. Om så hadde skjedd/skjer, er sannsynligheten for at hun vender hjem til Norge i live mikroskopisk. Hussain og PU leker med levende liv. De er i sin fulle rett?
Er det slik at vi må vente på et terrorangrep på norsk jord, utført av personer i eller med tilknytning til en gruppe som PU, før politikerne setter til side konvensjoner og prioriterer beskyttelse av folket?
Den dype krisen i sunni-islam lever i vår midte. Rett foran øynene våre foregår det en sunni-islamsk revolusjon. Vi ser ikke en IS-revolusjon. Vi ser en sunni-revolusjon med forgreninger verden over, der stadig flere grupper erkjenner såkalt troskap til IS. PU er en av dem. Hvor mange moskéledere som på bakrommene jubler hver eneste gang IS rykker frem, kan man bare spekulere i. Men de er overalt i Norge, disse IS-sympatisørene, sier PST. Fra politisk administrator, Erna Solberg, som vi husker siterte en hadith ved løvene foran Stortinget i fjor, er det dog musestille.
Arabiske Al-Jazeera målte nylig hvor mange av deres seere som støtter denne revolusjonen. 28 000 for IS, 6 000 mot. En meningsmåling utført av den saudiske avisen Al-Hayat i fjor, viste at 92 prosent av målgruppen mente at ”IS samsvarer med islams verdier og islamsk lov”. En tidligere ambassadør fra Qatar til USA sa likeledes dette i fjor:
”IS er en viktig del av hva vi gjør … Vi brakte IS for å forsvare religionen vår, våre penger, vårt land og vårt folk.”
”Vårt folk” er den verdensomspennende sunni-muslimske ummahen. Forstår Solberg og hennes kolleger dette? Jeg tror de forstår. Derfor angst og handlingslammelse. Å reversere utviklingen fordrer nemlig et radikalt oppgjør med islam som sådan. Det våger de ikke. Tar potensialet for voldelige opptøyer nattesøvnen fra Solbergene?
Vel, i Tunis ga myndighetene beskjed om at rundt 80 moskeer skulle stenges etter terroren. Der kjenne man lusa på gangen. Selvsagt gjør også våre politikere det. Hvis ikke lever de i en boble vi andre ikke er forunt.
Om i overkant av 10 år har eksempelvis majoriteten Oslo-borgere innvandrerbakgrunn. Tre av fire med ikke-vestlig opphav. Majoriteten av dem igjen vil ha bånd til islam. Tror Solberg og co at disse vil være upåvirket av den sunni-islamske revolusjonen?