Under tittelen «Sommerferien er høytid for kvinnelig kjønnslemlestelse» ønsker Fadela Novak-Irons fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) å minne oss om at denne praksisen må stoppes. Men man kan mildt sagt bli oppgitt over «repeatknappen».
Det heter at «praksisen med kvinnelig kjønnslemlestelse anses verden over som et brudd på menneskerettighetene, og regnes som en kriminell handling i hele EU. Men misoppfatninger rundt omfanget av praksisen og risikoen den innebærer er forankret i asylsystemet, og hindrer dermed asylsøkende kvinner og jenter å få beskyttelse mot praksisen i Europa.»
Allerede her står vi overfor tre utfordringer, den første allerede fra tittelen:
- Sommerferien er en høytid for praksisen. Hva forteller det oss? Jo, det forteller oss at mange/noen/flere benytter seg av sommerferien for å få lemlestet sine barn, som oftest ved at de drar på ferie til det landet de har fått beskyttelse fra.
- Kjønnslemlestelse anses verden over som brudd på menneskerettighetene og som en kriminell handling. Nei, ikke alle land, og i alle fall ikke alle landenes borgere, anser det som brudd på menneskerettigheten og som en kriminell handling – det er akkurat derfor praksisen fortsetter. Og det faktisk selv om landet kan ha forbudt overgrepet, fordi den kriminelle handlingen svært, svært sjelden straffeforfølges. Også i Europa.
- Misoppfatninger hindrer disse asylsøkende jenter/kvinner å få beskyttelse mot praksisen i Europa. Jeg fristes til å si: rykk tilbake til 1, men jeg skal nøye meg med å stille et spørsmål: Hvem sine misoppfatninger?
I FNs nyhetsbrev fremkommer det at 71 prosent av alle jenter og kvinner fra land som praktiserer kjønnslemlestelse og som søker asyl i Europa, antas å allerede være utsatt for denne praksisen. Videre fremkommer det at i fjor var Norge, Sverige og Danmark blant de landende som tok i mot flest av disse asylsøkerne. Andre «populære mottaksland» er Tyskland, Frankrike, Sveits, Storbritannia, Nederland, Italia og Belgia. Ingen av disse landene har utarbeidet spesifikke handlingsplaner for å håndtere risikoen kjønnslemlestelse innebærer, heter det videre. Her kan en jo spørre om hva en handlingsplan hjelper fra eller til?
Uansett er Novak-Irons’ poeng at fare for kjønnslemlestelse burde tilsi at asylsøkeren har en sterk sak. Jenter/kvinner som står i fare for eller hevder ønsket om å beskytte sine jentebarn mot en slik praksis, får nesten uten unntak opphold i landene som også er de «mest populære mottakslandene». Da skal det liten fantasi til å skjønne hvorfor disse landene er så populære. Med er vi nå så sikker på tilnærmet automatisk opphold er så lurt? I alle fall hvis ønsket er å stoppe denne grusomme praksisen.
La oss se på en annen praksis som endret seg «over natta». I en rekke av landene som avgir innvandring til Europa var det utenkelig, ja rett ut umulig, at ektemannen skulle flytte inn hos hustruen når ekteskap var inngått. Men når en slik praksis medførte opphold i Europa endret praksisen seg umiddelbart. Simsalabim!
Personlig kjenner jeg en gambier som lovte sin gambiske ekshustru å hente en av døtrene til Norge på familiegjenforening. Men han satte én betingelse: Hun skulle ikke være kjønnslemlestet. Jenta kom og alt var i orden. Alle hennes søstre i Gambia er derimot lemlestet.
Antakelsen om at 71 prosent av dem som ankommer allerede er lemlestet kunne vi også gjort noe med. Vi kunne innført helkroppsundersøkelse av alle, altså både jenter og gutter, og dermed kunne vi slått fast hvor mange som allerede er lemlestet. Og vi kunne da også slått fast hvor mange som er blitt utsatt for dette menneskerettsbruddet og kriminelle handlingen etter opphold i Europa – typisk på en ferietur i opprinnelseslandet som de altså har fått beskyttelse fra. Men nei, det skal vi ikke gjøre, ut fra ideen om at helsehjelp også er et menneskerettsbrudd? Nei, vent litt, det var visst heller slik at foreldrene må beskyttes, altså ikke straffeforfølges, hvis det nå skulle vise seg at de har fått lemlestet døtrene sine.
Hva forteller dette oss?
Jo, det forteller oss at det lønner seg å være kjønnslemlestet for å få opphold i Europa og at risikoen for at det skal få noen følger om du lemlester døtrene i ettertid er svært liten. Mer «genialt» kan det knapt bli.
«Noen av de som har kommet til Finland som flyktninger har fortalt at de med hensikt fikk døtrene kjønnslemlestet i flyktningleiren fordi de visste at praksisen ikke var akseptert i deres nye hjemland. Dette kan og bør forhindres,» skriver Saido Mohamed og Solomie Teshome, rådgivere for det finske Senter for menneskerettigheter, referer FN nyhetsbrev.
Og hvordan skulle dette forhindres? Ja, selvsagt: opplæring i mottakslandene – på deres språk. Og glemt var det at 71 prosent allerede er antatt lemlestet, glemt var ferieturene i opprinnelseslandet og glemt var straffeforfølgelse av den kriminelle handlingen.
Løsningen burde være at kjønnslemleste automatisk ikke gir opphold i Vesten. Da ville praksisen forsvunnet, er nå min spådom.
Så ja, jeg gir høykommissæren rett: misoppfatninger er forankret i hele asylsystemet.