«Menneskerettighetene» er blitt et så utvannet begrep – i tillegg til å ha blitt ilagt et politisk budskap – at det nå tjener til alt og ingenting.
Inger Støjberg (V) lar seg neppe skremme av de fremsatte anklagene.
Etter at den nye integreringsministeren i Danmark, Inger Støjberg (V), lanserte de første strakstiltakene på utlendingsfeltet, kom «menneskerettighetsbrudd»-kortet raskt på bordet.
Institutt for menneskerettigheter kritiserer skarpt at asylanter og flyktninger får lavere ytelser (på SU-nivå) og at opptjeningsprinsippet igjen skal gjøres gjeldende.
I et høringssvar viser instituttet til at man ifølge den danske Grunnloven er forpliktet til å hjelpe dem som ikke kan forsørge seg selv, slik at alle kan leve på et såkalt eksistensminimum. Det etterlyses en beregning på om innstramningene kan føre at noen av de berørte havner under denne grensen.
– Den danske stat er efter Grundloven forpligtet til at sikre et eksistensminimum for alle borgere, men det forholder lovforslagene sig ikke til, skriver Jonas Christoffersen, direktør for Institut for Menneskerettigheder, i en pressemeddelelse ifølge JP.
Opptjeningsprinsippet omfattes av at størrelsen på folkepensjonen, barnebidrag og barnetilskudd beregnes ut fra hvor lenge en har hatt opphold i landet.
Institutt for menneskerettigheter reagerer i tillegg på at Regjeringen direkte sier at målet er å få færre asylsøkere til Danmark.
– Regeringen lægger ikke skjul på, at formålet med indgrebene er at få flygtninge til at styre uden om Danmark.
– Det er bekymrende, at regeringen direkte går efter at ramme flygtninge, fordi Flygtningekonventionen siger meget klart, at flygtninge skal behandles på lige fod med landets egen befolkning, skriver Jonas Christoffersen.
Men her blander instituttet epler og pærer, og det på flere måter. For det første er Regjeringens uttalte mål å få færre asylsøkere, altså personer som på egenhånd tar seg til Danmark, som oftest ved bruk av menneskesmuglere, og som selv hevder å ha et beskyttelsesbehov, som det opp til den danske stat å bevise/motbevise.
Videre er det ingen omforent enighet om at Flyktningkonvensjonen brytes ved angitte innstramninger. At konvensjonen tolkes ulikt i ulike land bør heller vekke bekymring, samtidig som det tilsier at Flyktningkonvensjonen er overmoden for en kritisk gjennomgang. Konvensjonen ble utformet og vedtatt i 1951, under forhold og i en tid som var helt annerledes enn i dag. Jamfør for eksempel konvensjonens definisjon av hvem som omfattes av et beskyttelsesbehov (fra pkt. A) og hvem som ikke omfattes av den (for eksempel pkt. C og spesielt pkt. F).
Det Europa trenger er en debatt om både menneskerettigheter og diverse konvensjoner. Ikke minst gjelder det ulike aktørers bruk av «menneskerettigheter» og den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) legitimitet. For eksempel har EMD med en rekke avgjørelser bevist at en persons (selv en kjeltring) rettssikkerhet trumfer allmennpreventive hensyn og går foran innbyggernes trygghet. Ikke alle liker at EMD, på eget initiativ, tar mer og mer makt i spørsmål som tradisjonelt har vært nasjonale politiske veivalg.
Her kan det være at Danmark nå går foran. Det er på tide at noen utfordrer systemet.