Dagbladets Oda Leraan Skjetne vil ha fakta på bordet om «flyktninger i Europa» og slår blant annet bombastisk fast at de fleste som kommer over Middelhavet ikke er «lykkejegere og økonomiske migranter» (punkt 6).
Faksmile: Dagbladet.
Skjetne bruker International Organization for Migrations (IOM) Missing Migrants-prosjekt som kilde og lister opp tre migrantgrupper:
I båtene som krysse Middelhavet er det enkelt sagt tre migrantgrupper:
1. De som er personlig forfulgt, som for eksempel eritreere.
2. De som flykter fra krig og reell fare, som for eksempel syrere.
3, De som flytter fra fattigdom, som for eksempel gambiere.
Så hvor mange kommer fra gruppe en og to? Av de 239 248 personene som fra januar til 14. august i år kom over Middelhavet til Europa kom det flest fra disse landene:
92 575 personer fra krigsherjede Syria,
32 414 personer fra ustabile Afghanistan,
18 958 fra det autoritære diktaturet Eritrea,
8 412 personer fra Nigeria og
8 101 personer fra Somalia.
På denne bakgrunnen fastslår Skjetne at de fleste som ankommer Europa over Middelhavet og Balkan er reelle flyktninger.
Det er imidlertid et par problemer med Skjetnes konklusjon. For det første mangler det en gruppe. Ifølge IOM ankom det 239 248 personer, men gruppene Skjetne nevner utgjør 160 260. Det betyr at 78 888 personer ikke er med i regnestykket. Det tilsier at 32 prosent, eller en av tre, ikke gjøres rede for hvor kommer fra. Siden IOM antagelig baserer seg på statistikk fra Frontex må vi anta at denne betydelige gruppen sorterer under «andre» eller «uspesifiserte sør for Sahara», hvilket igjen tilsier at vi ikke kan fastslå om disse er å anse som flyktninger eller ikke. Vi må også ta høyde for at flere/noen i de andre gruppene oppgir uriktig identitet for bedre å sikre seg opphold i Europa, slik som Frontex tidligere har rapportert.
Videre må vi ta høyde for at ikke alle registreres ved ankomst, slik som Skjetne selv påpeker i pkt. 7 «Italia og Hellas registrerer ikke alle migrantene som kommer i land. FAKTA».
Ja, store bokstaver gjør virkelig susen!
Men over til de gruppene Skjetne oppgir tall på. Hva Somalia angår, mener Utlendingsdirektoratet (UDI) «at situasjonen i Sør- og Sentral-Somalia, inkludert Mogadishu, ikke er av en slik karakter at enhver står i reell fare for overgrep.» De kan dermed ikke automatisk regnes som flyktninger i Skjetnes gruppe 1 og 2. Det gjør heller ikke personer fra Nigeria. Dermed kan vi stille spørsmål ved ytterligere 16 513 personer. I sin ytterste konsekvens står vi igjen med 143 847 i gruppe 1 og 2, mens 95 401 kanskje kan regnes inn i gruppe 3.
– Det er imidlertid på det rene at 60 prosent av dem som har blitt registrert fra Middelhavet i år, kommer fra Syria, Afghanistan og Eritrea, skriver Skjetne og mener dermed at hun har dekning for å konkludere så bastant som hun gjør.
Men også dette kan det stilles spørsmål ved. Er f.eks. alle syrere som ankommer Europa flyktninger iht Skjetnes gruppe 1 og 2?
Ikke hvis vi skal tro EUs grenseagentur Frontex. I årsrapporten for 2015 skriver Frontex at asylsøkere fra Syria (og andre land) gjør grundig research før de begir seg til Europa for å søke seg bevisst mot land som har høye velferdsytelser og at mange ikke kommer direkte fra Syria, men fra et av nabolandene:
«Størstedelen av syrerne søkte ikke asyl i det medlemslandet de først ankom til, men søkte i stedet til andre medlemsland av mange forskjellige grunner, især fordi de forventer å motta mer attraktive velferdsytelser.» (side 18 i rapporten)
De to syriske mennene Aftenposten møtte på Svinesund illustrerer dette: de har flyktet fra krig til Norge – gjennom hele seks fredelige, trygge land: Tyrkia, Hellas, Makedonia, Serbia, Danmark og Sverige før de ankom Norge.
Skal disse regnes som flyktninger eller økonomiske migranter? I beste fall er de en blanding, men det er altså et dårlig grunnlag for å konkludere med at alle syrere automatisk hører til gruppe 1 og 2 slik Skjetne gjør.
Ifølge Frontex gjelder det samme for folk fra Eritrea. Da er det ikke helt urimelig å anta at det samme kan være tilfelle for folk fra Afghanistan. Det er i alle fall et etablert og velkjent faktum at mange som drar mot Europa unnlater å la seg registrere i landet de først ankommer i den hensikt å ta seg videre til mer velstående land i Nord-Europa.
Kontrolagenturet vurderer også, at mange af de flygtninge, som ankommer fra Syrien for at søge asyl i Europa, ikke søger om asyl i det land, de først kommer til. I stedet rejser de videre op i EU til andre lande, som har højere sociale ydelser.
«Det sker af mange forskellige grunde, men mest af alt fordi de forventer at kunne modtage højere velfærdsydelser,» konkluderer Frontex.
Syrere, som flygter fra den årelange krig i deres hjemland, udgør 28 pct. af alle flygtninge og migranter, som ulovligt forsøger at komme ind i EU.
Derudover ankommer et stort antal fra Eritrea, og hos begge befolkningsgrupper kan Frontex se på rejsemønstrene, at de søger mod lande med gode sociale sikkerhedsnet.
Det gjelder selvsagt ikke alle, men ettersom det er registrert som et mønster er det åpenbart mange nok til at Skjetnes konklusjon fremstår som en smule tvilsom.
Men vi får vel si som Skjetne: «Her løper fakta ofte løpsk i kommentarfeltene.»
Og ikke bare der.