Dagbladet spanderer en helside for å informere det norske folk om operasjonsleder i pressgruppen Foreningen av tolvte januar Evy Ellingvågs følelser. Ellingvåg er nemlig så drittlei, atte.
Drittlei av å f.eks. «debunke» påstanden om «no-go-soner», de er så ettertrykkelig tilbakevist, enten det nå gjelder påstanden om svenske, tyske, franske eller britiske sådanne — men det biter ikke på dem som vil skremme eller som vil skremmes.
Ikke noe å si på det, egentlig, for det er fort gjort å bli drittlei av en utrivelig virkelighet når den trenger seg på i tide og utide. Men selvfølgelig; vi kan jo ha som premiss for debatten at absolutt alle andre enn Ellingvågs meningsfeller lyver eller finner på skremmekampanjer. Som f.eks. politiledelsen i Nordrhein-Westfalen, Tysklands mest folkerike delstat, som varsler om at deler av Duisburg er i ferd med å bli no-go soner for politiet.
Det svenske Rikskriminalpolitiet har oppgradert boligområdene hvor de ikke kan opprettholde lov og orden til 55.
Det handlar om stadsdelar som präglas av ”öppen narkotikaförsäljning, kriminella uppgörelser som yttrar sig i grova våldsyttringar på allmän plats, olika former av utpressning och otillåten påverkan samt utåtagerande missnöje mot samhället”. Utvecklingen i områdena har medfört att det är svårt att utreda de brott som begås där.
Dessutom läser vi om fler och fler stadsdelar där poliser, brandkår, ambulanser, brevbärare, parkeringsvakter, budbilar och journalister har fått det svårare att arbeta. Hot och stenkastning har ökat.
– Vi holder på å miste grepet, sier etterforskningsleder Jacob Ekström.
Forsker og enhetssjef ved avdelingen for øknomisk og organisert kriminalitet på Brottsförebyggande rådet (BRÅ), Lars Korsell, bekrefter eksistensen av enklaver hvor svensk lov ikke lenger gjelder.
Men de lyver sikkert bare, hvilket i sin tur gjør Ellingvågs påstander kjempesanne.
– Jeg er skittlei av myten om hordene, svermene og bølgen. Vi har ingen bølge i Europa.
Europas befolkning er muligens ikke enige med Ellingvåg. Tallene er da heller ikke på hennes side – de heller. Hittil i år har det ifølge EUs grensebyrå Frontex ankommet nærmere 250.000 og tilstrømningen ser ikke ut til å avta. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har det ankommet 130.000 til Italia via kysten i år, mens over 100.000 har kommet til Hellas. Bare hittil i år har Ungarn mottatt over 110.000 asylsøknader, mer enn en fordobling fra 2014. Tyske myndigheter forventer å motta over 500.000 asylsøknader i løpet av inneværende år.
Det kan også tenkes at de 30.000 fastboende på Kos – hvor det nå oppholder seg over 7000 migranter og 200 nye ankommer daglig – vil være uenig i Ellingvågs virkelighetsbeskrivelse.
Migranter går i land på den greske øya Kos.
– De færreste *vil* til Europa, fortsetter Ellingvåg i affekt.
Skal vi få hennes påstand «de færreste vil til Europa» til stemme, må vi imidlertid gå ut fra at det er enda flere enn politiet i Sverige og Tyskland som lyver, som f.eks. migrantene selv.
I 2009 fant det internasjonalt anerkjente Gallup World Poll at 700 millioner – 16 prosent – av verdens voksne befolkning ville emigrere hvis de kunne. Det var flere enn det som bodde i Nord- og Søramerika til sammen på det tidspunktet. Det var hovedsakelig innbyggerne i subsahariske land på det afrikanske kontinentet som uttrykte ønske om å emigrere. Her svarte hele 38 prosent – 165 millioner – at de ville emigrere hvis muligheten bød seg.
Hvor ville de hen? 24 prosent – rundt 165 millioner – ville til USA. 44 millioner ville til Storbritannia eller Frankrike, 35 millioner til Spania og 25 millioner til Tyskland. Samlet ville nærmere 210 millioner flyttet til et EU-land.
I 2013 hadde antallet som ville emigrere falt til 13 prosent, altså beskjedne 630 millioner på verdensbasis. Av dem vil 42 millioner til Storbritannia, 31 millioner til Frankrike og 28 millioner til Tyskland.
Ønsket om å emigrere fra det afrikanske kontinentet vil neppe bli mindre fremover.
FNs egen befolkningsfremskriving viser nemlig at dagens 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere 10 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100.
Mer enn halvparten av den samlede veksten vil altså skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 35 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.
I mange afrikanske land får hver kvinne mellom seks og åtte barn, hvilket den økonomiske utviklingen ikke går raskt nok til å håndtere. Til sammenligning vil Europas befolkning falle fra nåværende 10,1 til 7,4 prosent av jordens samlede befolkning i løpet av de neste 35 årene.
Migranter venter på en togstasjon i Makedonia, på vei til Serbia og videre inn i Europa.
Utviklingen i de fredelige, men fattige landene Gambia og Senegal illustrerer dette. Afrika har aldri opplevd at så mange unge menn emigrerer til Europa. Dette er så påtagelig i f.eks. Gambia hvor utvandringen nå er så stor at Washington Post kaller det en folkevandring.
– Fattigdom utgjorde en gang et slags fellesskap i landsbyen, hvor alle hus hadde stråtekket tak og jordgulv, og hvor alle til middag spiste ris og okra som de dyrket i sine små selvforsynte landbruk, skriver Washington Posts Kevin Sieff:
Så begyndte forskellen mellem rig og fattig, der altid havde adskilt Europa fra Afrika, at vise sig. Hvis man havde et familiemedlem i Europa, var man rig. Hvis ikke, forsatte man sin kamp for at overleve.
Det gør Susso dybt misundelig. Så misundelig at det grænser til vrede. Han er 39 år gammel, bredskuldret, ældre og mere træt og slidt end de fleste af de mænd, som tager rejsen nordpå.
Likeledes er et økende antall unge sengalesere å finne blant det store antallet migranter som tar seg over Middelhavet på vei til Europa. I følge Institute of Migration i Geneve ankom det flere sengalesere enn syrere, somaliere og eritreere til Italia i årets tre første måneder, skriver Drew Hinshaw i Wall Street Journal.
Senegal har nærmere 15 millioner innbyggere, hvorav hele 75 prosent i følge en studie foretatt av Oxford universitet i 2013 ønsker å emigrere innen de neste fem årene. Emigrasjonen har allerede startet og det er de unge og best utdannede som drar. I motsetning til de som flykter fra krig, sultkatastrofer eller av økonomiske årsaker, forlater Senegals unge en økende levestandard bak seg for å skape seg et bedre liv på det europeiske kontinentet. Studenter og professorer fra Senegals toppuniversitet, sivile tjenestemenn, lærere og politibetjenter betaler menneskesmuglere for å komme seg til Tripoli i Libya og derfra til Europa. De reiser imidlertid til et Europa som befinner seg i en økonomisk krise og allerede har svimlende 26 millioner arbeidsledige.
Sengalesiske myndigheter, som i 2014 utstedte over tre ganger så mange pass som året før, er bekymret:
– Det som skjer nå er ikke så annerledes enn da slavehandelen pågikk, sier emigrasjonsminister Souleymane Jules Diop. – Vi mister de armene vi trenger for å bygge dette landet.
Ellingvåg avviser også pull-faktoren med push-faktoren, som om dette var to helt forskjellige fenomener løsrevet fra hverandre. Det er de ikke, de fungerer sammen i en perfekt symbiose.
Nei, trygdeytelsene i Europa er ikke den viktigste pull-faktoren. Krig, nød, konflikter, undertrykking, sult og håpløshet er de viktigste PUSH-faktorene. Derfor reiser folk hjemmefra. Folk ønsker seg levende barn med ei framtid. Så enkelt.
For at Ellingvåg skal ha rett, må vi nok en gang konstatere at det er noen som lyver åpenlyst. Denne gangen europeiske insitusjoner, som f.eks. det meget grumsete og rasistiske Røde Kors.
Under Dansk Røde Kors` internasjonale konferanse om flyktninger i København i mars, opplyste Røde Kors` asylsjef i Bulgaria, Mariana Stoyanova, at hun hadde registrert at asylsøkere vet «forbløffende mye» om de forskjellige europeiske lands sosiale ytelser, saksbehandlingstid, muligheter for oppholdstilatelse og hvor raskt man kan oppnå familiegjenforening.
For asylsøkere og andre innvandrere fra Midtøsten og Afrika seg godt oppdatert om de enkelte europeiske lands regler for asyl, familiegjenforening og sosiale ytelser. Menneskesmuglerne bidrar aktivt til å spre denne kunnskapen, hvilket Jyllands-Posten gang på gang har dokumentert, senest i juli 2015. Det er tross alt en integrert del av «asylpakken» smuglerne selger.
Mønsteret bekreftes i en rapport fra Frontex, som viser at en stor andel asylsøkere og andre innvandrere til Europa fra Midtøsten og Afrika gjør grundig research før de begir seg avgårde og derfor bevisst søker seg til land som har høye velferdsytelser. Frontex opplyser i tillegg om at mange av asylsøkerne som søker mot Europa ikke kommer direkte fra Syria, men fra et av nabolandene.
I årsrapporten for 2015 heter det om tilstrømningen i 2014:
«Størstedelen av syrerne søkte ikke asyl i det medlemslandet de først ankom til, men søkte i stedet til andre medlemsland av mange forskjellige grunner, især fordi de forventer å motta mer attraktive velferdsytelser.» (side 18 i rapporten)
Presseoffiser og talsperson Eva Moncure for Frontex hovedkontor i Warszawa sier til Jyllands-Posten:
»I de europæiske lande har vi et asylsystem, som er ulige. Velfærdsydelserne varierer landene imellem, så asylansøgerne har en motivation til at søge asyl i et land, som tilbyder højere velfærdsydelser. Asylsøgerne er meget interesserede i at komme til de nordiske lande, fordi de kan få opholdstilladelse i længere tid, og man får mere støtte,« siger Eva Moncure.
Moncure forteller at asylsøkere har god kjennskap til de forskjellige lands offentlige ytelser:
»Ja, det gør de da. Der er jo befolkningsgrupper fra deres hjemland, som allerede har boet i de forskellige europæiske lande i mange år. De kender jo alt til ydelser og systemet.«
Andre EU-organer gir Frontex rett i at størrelsen på velferdsytelser har betydning for asylsøkeres valg av land, men mener det trenges mer forskning:
Hos et andet EU-agentur, European Asylum Support Office (EASO), giver man ifølge talsmand Jean-Pierre Schembri Frontex ret i, at ydelsernes størrelse – blandt andre faktorer – har betydning for valget af destination. Men der mangler viden om, hvor vigtige de enkelte såkaldte push– og pull-effekter er, og derfor har EASO nu sat en undersøgelse i gang, oplyser talsmanden.
«De fleste lyver om at de trenger beskyttelse». Men kjære vene! Jeg blir så forbanna av denne gjentatte stigmatiseringen!, rabler Ellingvåg videre.
Igjen må vi anta at Røde Kors er løgnere for å få Ellingvågs påstander til å holde vann. Hos Røde Kors mener man nemlig at ikke engang halvparten som ankommer er flyktninger, men økonomiske migranter som benytter asylinstituttet til noe det aldri har vært ment for.
»Jeg har endnu ikke set tegn på, at Europa vil ende i den situation, men jeg kan frygte, at der vil ske noget lignende, hvis det ikke lykkes at få skilt fårene fra bukkene, fordi de mennesker, der i dag kommer, er en blanding af reelle flygtninge og økonomiske migranter. Det er måske ikke engang halvdelen, der er flygtninge. Men vi ved det ikke, fordi Italien undlader at kontrollere dem. Det er vores største udfordring,« mener chefen [Anders Ladekarl] for Dansk Røde Kors.
At det er andre forhold enn behovet for beskyttelse som får migranter til å reise gjennom hele Europa til land med mer attraktive sosiale stønader er et så dokumenterbart faktum at også vårt eget UDI har fått det med seg: Direktør i UDI, Frode Forfang, skriver rett ut at de aller fleste asylsøkere har et klart ønske om å søke asyl lenger nord i Europa og derfor gjør alt de kan for ikke å bli registrert med fingeravtrykk i f.eks. Italia. Det skyldes ikke frykt for avslag, for har man beskyttelsesbehov, er sjansene like store der som lenger nord i Europa, skriver han og legger til:
Det er altså andre forhold som gjør at noen land er mer attraktive, uten at jeg skal gjøre nærmere rede for det her.
Et av disse forholdene er som nevnt størrelsen på sosiale stønader og regler for familiegjenforening etc. Et annet er om det allerede finnes en diaspora i vertslandet; venner, slektninger eller tidligere landsmenn. Innvandring er pådriver for mer innvandring:
Diaspora akselererer migrasjon. Professor i økonomi og offentlig politikk, direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University og forfatter av boken «Exodus», Paul Collier beskriver diaspora som de innvandrere og deres etterkommere som har beholdt sterke bånd til sine opprinnelsesland, heller enn å løsrive seg og integrere seg i sine vertsland. Disse båndene til opprinnelseslandet kutter kostnadene ved innvandring, samtidig som de gir mer næring til ytterligere innvandring. Resultatet blir at mens diasporaen vokser, akselererer innvandringen.
Paradoksalt nok fører også økonomisk vekst i hjemlandet til at flere utvandrer. Det skyldes rett og slett at flere får råd til det. Det er således ikke de fattigste – eller de som i størst grad er berørt av «krig, nød, konflikter, undertrykking, sult og håpløshet», som Ellingvåg uttrykker det – som kommer seg til Europa:
Fordi migrasjon er kostbart er ikke migranter blant de fattigste i sine hjemland. Effekten for de etterlatte avhenger til syvende og sist av om emigrantene får opp farten på de politiske og sosiale endringene i hjemlandet eller ikke. En beskjeden hastighet på utvandringen, slik som for eksempel i Kina og India, hjelper, spesielt hvis mange migranter kommer hjem igjen. Men en utvandring av unge og dyktige – som i Senegal* – fører til et tap som fanger samfunnet i fattigdom.
Men på en liten øy, uten en migrant i sikte, utenfor Kragerø sitter altså en Evy Ellingvåg og raser mot ubehagelige fakta og alle som fremfører dem. Det er og blir feil fakta, for hun sliter åpenbart med å akseptere opplysninger som utfordrer verdensbildet hun abonnerer på.
Å overse enhver saksopplysning som måtte trenge seg på, virkeligheten likeså, samtidig som man skal overbevise omverdenen om at alle som sier noe man ikke liker enten lyver eller serverer myter, er for øvrig et skikkelig sisofysarbeid, så det er ikke rart asylaktivisten Ellingvåg blir sint og drittlei. For det er faktisk tidkrevende og kjedelig å stadig måtte tilbakevise tidstyver og energityver som utelukkende opererer med egne fakta og null dokumentasjon, men med et vell av opprørte følelser.
Når jeg kjenner etter er jeg igrunn drittlei den typen debattanter selv.
*18. august kl. 20.43: I den opprinnelige artikkelen ble Haiti benyttet som eksempel på utvandring av unge og dyktige som fanger hjemlandet i fattigdom (braindrain). Da dette for noen Aftenposten-lesere har ført til uoverstigelige vanskeligheter med å forholde seg til artikkelen som helhet, er Haiti byttet ut med tidligere nevnte Senegal, ettersom landet er gjenstand for den samme utviklingen som forsøkes beskrevet og eksemplifisert. Poenget er derimot ikke forandret.