Dette blir langt, men vi begynner med følgende: Se for deg dette scenarioet (og før du går bananas av irritasjon, husk at det er et tenkt eksempel):
Ninaorganisasjonen (NO) har en dagsorden den ikke får gjennomslag for på egenhånd, hverken politisk eller opinionsmessig. Den er at Norge bør iverksette tiltak, oppgradere lovverket og sette av midler for å a) komme innvandringsvennlige organisasjoner, hvis virksomhet NO mener er skadelig for samfunnet som helhet og da særlig for alle som ikke har gjennomskuet dem og agendaen deres på samme måte som NO har, til livs og b) ellers fremme NOs syn på innvandring, livet, universet og alt mulig.
Ansvarlige myndigheter vender imidlertid det døve øret til, publikums interesse er laber og de aller fleste later til å være av den formening at NOs synspunkter gjerne må ytres, men ikke være førende for norsk politikk, ikke gjøres gjeldende i lovverket og slett ikke påprakkes elever i grunnskolen. Å vinne et flertall gjennom vanlig meningsbrytning i åpen debatt kan NO med andre ord bare glemme.
Heldigvis finnes det en statlig ordning som kanskje kan løse NOs problem: Cirka hvert fjerde år leverer regjeringen rapporter til FN om ulike konvensjoner som er signert og ratifisert. Barne- og Likestillingsdepartementet (BLD) har f.eks. som oppgave å rapportere til FNs traktatorganer som overvåker kvinnediskrimineringskonvensjonen (CEDAW) og rasediskrimineringskonvensjonen (CERD). I tillegg til de offisielle rapportene kan det som på departementspråk kalles det «sivile samfunn» utarbeide sin helt egen rapport. Alt BLD foretar seg med det siste er å utnevne en koordinator for rapporten og finansiere den. Det ferdige arbeidet kalles i dagligtale «alternativ rapport» eller «skyggerapport».
Ifølge retningslinjene skal skyggerapporter til FN «gi det sivile samfunns fremstilling av hvordan man vurderer Norge sin etterlevelse av konvensjonene og fremtidige utfordringer». Rapportene er ellers ikke underlagt noen form for gjennomgang av myndighetene og det finnes ingen føringer for hvem eller hva den som er utnevnt til koordinator kan invitere som bidragsytere til den vordende rapporten.
Henger du med?
Inn fra høyre kommer så sivilsamfunnet i form av NO. Og staten trår til: NO får oppdraget som koordinator av en skyggerapport, 200.000 kroner, og kan deretter kalle inn enhver organisasjon NO måtte ønske som bidragsytere. Det gjør da NO også; NO er nemlig del av et lite, tett organisasjonsmiljø hvor de fleste er av samme oppfatning og politisk orientering. Disse stiller selvsagt opp for NO, for i neste omgang stiller NO opp for dem. Sammen skriver organisasjonene så blekket spruter, om f.eks. hvor forferdelig det er med alle disse innvandringsvennlige menneskene og deres skadelige virksomhet. Rapporten inneholder en rekke tiltak koordinator og samarbeidspartnerne mener regjeringen må iverksette. De fleste tiltakene innebærer at flere midler må overføres til NO og/eller andre meningsfeller, slik at vi sammen kan motarbeide den skadelige virksomheten vi nettopp har utpekt. I tillegg bør det opprettes noen nye lover for å bekjempe uvesenet, alternativt skjerping av eksisterende lovverk. Midler må også avsettes til – og skoleverket forpliktes på – holdningsskapende arbeid i grunnskolen, gjerne med læremateriell en eller flere av rapportforfatterne allerede har utarbeidet.
En av de som er med på rapporten er forresten et statlig ombud, så i rapporten skriver vi naturligvis at det er helt avgjørende at nettopp hans/hennes mandat og budsjett utvides hvis Norge skal ha noe håp om å etterleve konvensjonene slik vi tolker dem.
Den ferdige rapporten blir deretter oversendt til FNs komité, som følger opp og fører tilsyn med norske myndigheter. Basert på NOs rapport. Sannsynligheten for at angjeldende FN-komité har noen som helst oversikt eller personlig kjennskap til den politiske debatten i Norge eller andre lokale forhold er lik null. Men det trenger komitèen heller ikke; den har jo fått all den kunnskapen det norske sivilsamfunnet kan bidra med gjennom NOs rapport. Og komitèen kan selvfølgelig se at det ikke står bra til i Norge, det har NO sørget for. Etter NOs mening kryr det nemlig av innvandringsvennlige organisasjoner og personer, hvis virksomhet og retorikk kan hisse opp andre, som igjen kan føre til vold. De bidrar dermed til fremveksten av ekstremister. På begge sider, faktisk. For jo mer mobbet innvandringsvennligekstremistene føler seg, jo verre retorikk vil de føre selv og da skaper de og hisser opp ekstremister på motsatt fløy. Hvis de får holde på, ender hele landet i en ond sirkel.
Huff da, tenker FN-komitèen og innkaller norske statsråder til Genève, der de må møte opp for å svare på spørsmål, ta i mot kritikk og takke pent for forslagene. Alle spørsmålene, all kritikken og de påfølgende forslagene er jo egentlig fra NOs rapport, men siden FN-komitéen fremfører det for NO, heter det nå plutselig FN-kritikk.
I Aftenposten vil det for eksempel stå: FN kritisk til Norge. Hos NRK vil overskriften være: For mye innvandringspropaganda i Norge, ifølge FN
I den hjemlige debatt er altså NOs meninger forvandlet til FNs, så når en innvandringsvennlig type skriver noe NO ikke liker, opplater NO sin stemme og påpeker: Hei du, FN kritiserer faktisk deg fordi du er… eller: Ifølge FN er du… Meningsfeller slenger seg på og skriver ting som: Altså, ikke hør på han der`a, han er tross alt kritisert som voldsfremmende av FN, det sier jo alt om fyren og meningene hans!
Og denne råflotte sirkelargumentasjonen kombinert med et skinn av FN-autoritet fikk NO helt gratis. Men ikke du, for NOs rapportvirksomhet ble betalt med offentlige midler på vegne av «sivilsamfunnet».
Lyder ikke dette som en kvalitetssikret, tillitsvekkende og samfunnsgavnlig ordning?
Men dette er bare et tenkt eksempel, da. Når det gjelder Ninaorganisasjonen, vel og merke, for ellers fungerer ordningen med skyggerapporter akkurat som beskrevet ovenfor.
Så her kommer et par eksempler som ikke er tenkte:
Den norske regjeringen har nå fått kritikk av FN, som angivelig mener at det er for mye rasisme i Norge. Den konklusjonen har FN utelukkende trukket på bakgrunn av nettopp en slik skyggerapport. Det kommer neppe som noen overraskelse at den aktuelle skyggerapporten er koordinert og skrevet av Antirasistisk senter (ARS), hvis eksistensgrunnlag tilfeldigvis er forekomst av rasisme.
Ifølge NRK konkluderte FN med at «Norge trenger FNs hjelp til å bekjempe rasismen her i landet». I realiteten er det ARS som synes at de trenger FNs hjelp mot norske myndigheter og det øvrige samfunn, hvilken de har påkalt gjennom sin skyggerapport.
– Det er mye rasisme i Norge, sa en av FN-ekspertene, skriver NRKs Tomm Kristiansen, som ikke navngir vedkommende. Det er nok like greit, for vedkommende fremfører uansett bare ARS´ mening.
Men mens vi er inne på det: hva er de ikke-navngitte ekspertene eksperter i? Tvilsomme utsagn, åpenbart. Bare prøv å bytte ut «hvite dominerende gruppe i Norge» med «svarte dominerende gruppe i Gambia» eller «hvit» med «svart» i følgende utsagn i NRKs artikkel:
– Hvorfor går der rundt grøten? Hvorfor bruker dere ikke «rasisme»-ordet? Det er viktig å kalle rasismen ved dens rette navn. Hvordan kan den hvite dominerende gruppe i Norge bekjempe rasisme når alt blir redusert til etnisitet? spurte ekspertene.
Store, hvite Norge
Flere stilte spørsmål om Norge, med en stor hvit majoritet, i det hele tatt kan bli troverdig i kampen mot rasismen på minoritetens vegne.
Dette sier altså FNs «eksperter» samtidig som de selv reduserer den norske majoriteten til etnisitet. Ikke rart Kristiansen unnlater å navngi dem. Dog legger han til:
Sist gang Norge sto skolerett for komiteen var i 2011. Da ble Norge kritisert for ikke å ha lagt fram statistikk over hatkriminalitet. Denne kritikken kom opp igjen i går.
Det sier seg vel nærmest selv, så det er dessverre ingen premie for å gjette hvem som skrev skyggerapporten som utgjorde grunnlaget for nevnte kritikk i 2011.
Men dette er et sidespor. La oss heller ta en titt på det som kalles «sivilsamfunnet» bak ARS´ skyggerapport. Det finnes ikke en eneste meningsmotstander eller organisasjon med andre oppfatninger eller politisk orientering enn ARS på listen. Rapporten kan vanskelig hevdes å være representativ for «det sivile samfunns fremstilling», slik hensikten med skyggerapporter egentlig er:
Antirasistisk Senter (koordinator)
Det Mosaiske Trossamfund (hvis forstander Erwin Kohn er nestleder i ARS)
Frelsesarmeen
Juridisk rågiving for kvinner (Jurk)
Krisesentersekretariatet
Ressurs for kvinner med minoritetsbakgrunn (MiRA-Senteret)
Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)
Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD)
Pro-Senteret
Psykologforeningens Menneskerettighetsutvalg
Selvhjelp for Innvandrere og Flyktninger (SEIF)
Skeiv Verden
Ungdom mot Rasisme
Forum for kvinner og utvikling (Fokus)
Sistnevnte deltager kan kanskje virke noe malplassert, men til gjengjeld tilsluttet ARS seg skyggerapporten Fokus koordinerte til FNs kvinnekommisjon i 2011.
I denne rapporten klaget man til FN fordi det sterkt kritiserte heftet om kjønnsroller «Gender Loop» og det like kritiserte heftet om seksualitet begått av Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen ikke var blitt innført i norske skoler og at det ikke var satt av midler til å finansiere skolering av lærere om de samme heftene. Disse miljøenes oppfatninger om seksuell orientering og kjønnsidentitet er så radikale at de befinner seg helt ute i randsonen av samfunnet. De fikk naturligvis ikke gjennomslag nasjonalt – ingen aksepterer at ens barn blir påprakket et minoritetsmiljøs sære og politiserte oppfatninger under obligatorisk skolegang – og dermed gikk skyggerapporten til FN hvor det er håp om å få drahjelp.
Listen over bidragsytere er i likhet med ARS´ skyggerapport interessant. Man ser som ventet en og annen gjenganger – man stiller jo opp for hverandre, må vite – men ingen organisasjoner som har markert seg med motsatte synspunkter av de øvrige bidragsyterne og støttespillerne:
Amnesty International, Krisesentersekretariatet, Den norske Advokatforening, FOKUS – Forum for Kvinner og Utvikling, JURK (Juridisk Rådgivning for Kvinner), KUN Senter for kunnskap og likestilling, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), Landsorganisasjonen (LO), Kvinnefronten, Norge, Stiftelsen Mangfold i Arbeidslivet (MiA), MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, Norsk Kvinnesaksforening, Stiftelsen Stopp Diskrimineringen
Andre organisasjoner som har tilsluttet seg rapporten er:
Antirasistisk Senter, Eritreisk Kvinneunion, International Association of Women in Radio and Television (IAWRT), Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), International Organization for Migrants (IOM), Kirkens Nødhjelp, Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), Latin-Amerikagruppene i Norges kvinneutvalg, Norges Røde Kors, Norsk Sykepleierforbund, Soroptimist International, Reform, Stiftelsen Amathea, Norges Kvinne- og Familieforbund, Norges Kristelige Studentforbund, Norges Bygdekvinnelag.
Skyggerapporter er mao små, organiserte miljøers måte å påvirke politikk og samfunn utover deres medlemsmasse, kapasitet, oppslutning og evne. Og uten å måtte ta omveien gjennom vanlig demokratisk meningsbrytning i samfunnsdebatten. Eller som tilfellet så ofte er: deres ideologi, holdninger eller forslag er blitt avvist av store deler av samfunnet.
Hvis noen skulle være i tvil om at det er dette skyggerapportene blir brukt til, så sier Jurk det rett ut:
– Skyggerapport er en god måte å påvirke norsk politikk på og ett godt verktøy i arbeidet for likestilling.
Ja, ved hjelp av en internasjonal institusjon som ikler skyggerapportenes forfattere en falsk autoritet.
For det er som vist ikke snakk om et FN som har oversikt og kjennskap, og dermed kritiserer på bakgrunn av det. Det er ikke sine egne interesser FN ivaretar her og heller ikke dine, det er utelukkende pressgruppers interesser, som ikke nødvendigvis er – ofte er det tvert i mot – sammenfallende med det øvrige samfunns. At pressgrupper fremfører sitt ærend gjennom FN er ikke det samme som at FN kritiserer på selvstendig grunnlag.
Og det er forbausende at store norske medier som NRK og Aftenposten og erfarne journalister som Tomm Kristiansen, Olga Stokke og Andreas Slettholm publiserer artikler som forsøker å gi inntrykk av noe annet.
Med mindre man ikke vet hva skyggerapporter er, hvordan prosessen fungerer og hvem som benytter seg av den til hva, selvfølgelig.
Det kan jo alltids hende at det skyldes manglende kunnskap, men nå vet i alle fall du hvordan det henger sammen.
Del gjerne din nye kunnskap, for enten må retningslinjene for denne ordningen endres – slik at f.eks. «sivilsamfunnet» vil bety nettopp det og ikke et sammenrenn av meningsfeller i et snevert miljø – eller den bør opphøre.
Den politiske ledelsen må kjenne sin besøkelsestid, selv om det sikkert er hyggelig for både statsråder og medfølgende journalister med noen dagers avbrekk i Sveits hvert fjerde år.