Den historiske migrasjons- og flyktningbølgen Europa nå opplever, tror jeg får de fleste av oss til nærmest å holde pusten. Minimum 500 asylanter ukentlig tar seg nå over Svinesund. Gang dette med 52 uker, og vi står med 26 000 personer som skal registreres og få asylsøknader behandlet. Når man i tillegg vet at dette antakelig bare er begynnelsen på noe større også i Norge, da hundretusener befinner seg sør på kontinentet (340 000 var ankommet Europa per 15. august ifølge Aftenposten) og det antas å være ca. 60 millioner mennesker på flukt per i dag, forstår man at 26 000 personer kan bli til en langt større mengde.
Demografi er ikke et favorittema blant våre folkevalgte, våger jeg å påstå. Jeg skal gi en illustrasjon: Den nær sagt profetiske professoren i demografi, dansken Poul Chr. Matthiessen, så konturene av hva som ville komme allerede i 1999. Matthiesen var den gang opptatt av det kulturelle aspektet. Han sa til Jyllands-Posten 29.august for 16 år siden at den høye innvandringen fører til at integreringsprosessene går i stå. Kultur og religion flytter derfor med folk, og ikke minst religion (islam) blir en sterk identitetsmarkør, særlig blant de unge. Innvandringen vil derfor forandre Danmark, sa Matthiesen. Innvandringen vil få konsekvenser som ingen synes å ville diskutere, men som vil ramme midt i den danske befolkningens kultur, religion, og levevis, fortsatte han. Den danske nasjonen vil gjennomgå en omfattende endring, og den helt avgjørende faktoren vil bli den muslimske befolkningen. Vil islam bli verdsliggjort, eller vil islam holde fast ved tradisjoner og kanskje utvikle seg i mer konservativ retning, tenkte Matthiessen høyt, og resonerte videre: Muslimene vil sannsynligvis kreve respekt for religionen sin, tradisjoner og skikker dess flere de blir. Matthiessen advarte mot et «kulturelt sammenstøt».
Politisk ledelse den gang, Socialdemokratene, avviste Matthiesen med et skuldertrekk. Problemstillingen var irrelevant, ble det hevdet fra statsministerhold. Nesten på dagen seks år etter utspillet i 1999, advarte Matthiessen igjen og i samme avis, nå med et ytterligere forsterket fokus på verdiene, og ikke minst på kvinners likestilling. Han manet til et opprør blant muslimske kvinner for å få reversert en utvikling mot større og større områder der befolkningen har dannet sine egne «territorier» som i Frankrike, England, Tyskland og Sverige: «Jeg mener nøkkelen finnes i et kvinneopprør blant muslimske kvinner. … Hvis man opprettholder sitt gamle syn på forholdet mellom mann og kvinne, kan man ikke tro at man blir integrert … i Danmark. Mennene må gi hustruene og døtrene sine frihet. Gjør de ikke det, må kvinnene gjøre opprør. Om ikke annet for barnas skyld. For hvis barna bare ser moren sin gå hjemme uten å kunne snakke dansk, uten arbeid, går kjønnsrollemønsteret i arv.»
Den gang hadde Matthiesen tatt for seg demografien i Midtøsten. Han så hva som kunne komme: Om 25 år (nå om 15 år) kunne befolkningen der øke fra 377 millioner til 571 millioner, fortalte han. Matthiesen pekte på det betydelige innvandringspresset dette ville legge på Europa, og pekte på den manglende utviklingen økonomisk og sosialt i den arabiske verden, særlig grunnet mangel på likestilling: «Det er ikke langt fra Midtøsten til Danmark i denne sammenheng. Hvis kvinnen fastholdes i et kjønnsrollemønster hvor hun i realiteten ikke kan bidra til samfunnsutviklingen utenfor hjemmet, legger det store begrensninger på den sosiale og økonomiske utvikling i samfunnet. Det kan være et problem for landene i Midtøsten. Det er helt sikkert et problem i forhold til innvandrernes situasjon i Danmark.»
Matthiesens profetier kan (dessverre) ikke avvises i dag som alarmisme. Han hadde rett, og han har i år igjen advart om at den bølgen vi nå ser, bare er «et skvulp», i forhold til hvilke volum som kan komme.
Nyankomne i Hellas, på vei nordover.
Det bygges gjerder sør i Europa nå, og vi vet ikke hva som venter oss. Det er det eneste sikre som kan sies. Røde Kors i Danmark er på sin side sikre på én ting: Gjerder løser ikke problemene, sier generalsekretær Anders Ladekarl.
Der skal meget mere drastiske metoder i brug, end dem vi ser nu, hvis Europa skal løse den historisk store flygtningekrise, som hersker rundt om i både de europæiske lande og i nærområderne til de lande, hvor flygtninge og migranter bevæger sig væk fra.
Ladekarl etterlyser politisk «mot», at det tas politisk «ansvar». Politikerne burde skjønt hva som var under oppseiling.
Vi står i en situation, som kræver nogle nye løsninger og som kræver, at der bliver taget politisk ansvar. Vi har i lang tid vidst, at situationen har været undervejs med 60 mio. flygtninge i verden, men politikerne tror og har troet, at det kunne løses med national lovgivning og pigtråd. Det kan det simpelthen bare ikke, siger han.
Ph.d. i europeisk grensekontroll ved Centre for Advanced Migration Studies ved Københavns Universitet, Martin Lemberg-Pedersen, er enig. Problemene kan ikke løses ved nasjonal lovgivning.
Vi ser flere og flere lande som trækker sig bort fra de få systemer, der er på tværs af landene til at kunne klare det her. Sagen er jo, at migration er et transnationalt fænomen, så løsninger kan ikke kun være nationale. Jeg er bekymret for, at landene så hurtigt trækker sig ind i deres nationale skaller midt i en historisk stor flygtningekrise, siger han.
Forskningschef ved Institut for Menneskerettigheder, Thomas Gammeltoft-Hansen, er enig i, at en stor del af udfordringerne ligger i nærområderne.
En af grundene til, at vi har set en stigning (i antallet af flygtninge og migranter, red.) de sidste år er, at kapaciteten i nærområdelandene simpelthen er opbrugt. Derfor ser vi flere, der nu tager videre, men de her nærområdelande har faktisk været villige til at tage imod flere mio. flygtninge, som eksempelvis Libanon, der på trods af, at landet er mindre end Danmark både areal- og befolkningsmæssigt, har taget over 1 mio. flygtninge, siger han.
Kapasiteten er altså brutt sammen i nærområdene. Anders Ladekarl vil derfor også at det fokuseres mer på hjelp i nærområdene.
Man skal hjælpe de steder, hvor folk flygter fra, men også de samfund, som tager imod alle flygtningene, så de kan håndtere dem. Også så de oplever, at der er nogle, der respekterer, at for eksempel Tyrkiet tager imod to mio. flygtninge, siger han.
Der er nemlig brug for en erkendelse af, at det kaos, der hersker nu, vil fortsætte og blive værre, hvis ikke de forskellige lande kommer op af stolene, forklarer han.
Anders Ladekarl mener Midtøsten trenger en Marshall-pakke som Europa fikk etter 2.verdenskrig. Han vil også, som HRS har foreslått gjennom Bærekraftutvalget, at asylsøknader skal behandles utenfor Europa.
EU skal sætte en række fælles initiativer i stand lige fra fremskudt asylbehandling i nabolandene uden for Europa til fælles grænsekontrol, så man kan få skilt migranter og folk med beskyttelsesbehov ud, siger han.
Samtidig må EU-landene innføre en felles standard, sier Ladekarl i Røde Kors. Nå trekker asylanter mot landene som tilbyr best velstand. Det er derfor migranter oppholder seg i franske Calais for å komme seg over kanalen til de britiske øyene.
At Norge har høyest velferdsytelser i Europa, er nok SVs Audun Lysbakken klar over. Han flørter før valget med den naivistiske velgermassen i et innlegg i Dagbladet. Å trykke på samvittighetsknappen er det enkleste i verden. Hvem ønsker ikke å hjelpe et menneske i nød? Det vanskelige berører Lysbakken ikke. Hvordan skal migrasjonsbølgen finansieres? Hvor skal det kuttes? Hva med stigende press på frihetsverdiene våre fra islam – som selvsagt blir et åpenbart resultat av en utvandring fra stort sett kun islamske land? Dette berører han ikke.
Vi lever i et av verdens mest velstående samfunn. Vi har plass, vi har ressurser, vi har behov for arbeidskraft.
Dette sier Lysbakken til de nå hele 124 000 arbeidsledige?
Dagbladet har i skrivende stund ikke åpnet kommentarfeltet. Mon tro hvorfor ikke.