Gode formål – gale følger?

For 12 år siden, i 2003, kom antologien Gode formål – gale følger? (redaktører var Ottar Brox, Sigurd Skirbekk og Tore Lindbekk) som besto av fjorten artikler, skrevet av praktikere og akademikere som arbeidet innenfor eller forsket på områder knyttet til innvandring. Det het at målet med boka var «å oppfordre til en fordomsfri og nyansert debatt om norsk innvandringspolitikk, og bidra til en større åpenhet også om de mindre behagelige sidene av innvandringen.»

Boka ble vel «så der» tatt imot – ikke minst av norsk media.

Ett av bokas bidrag var levert av Hege Storhaug. Under tittelen «Fra turistvisum til ekteskapsvisum» tok hun for seg innvandringens nære historie fra spesielt Asia og Afrika. Hun åpnet slik: «For om lag 30 år (i dag over 40 år, min anm.) siden vandret de første innvandrere (menn) fra Asia og Afrika inn på norsk jord. Hvem var de? Og hvorfor og hvordan kom de til Norge?»

Mange synes å tro, ikke minst mediafolk, at innvandringen fra ikke-vestlige land, ikke minst Pakistan, som skjøt fart på slutten av 1960-tallet til Norge, var et resultat av en villet politikk og at Norge hentet billig arbeidskraft i fattige land. Slik var det ikke. Langt de fleste kom så turister, og vi skal her gjengi Storhaugs historie om nettopp turistvisum:

På turistvisum til Norge

Utdrag fra Hege Storhaugs «Fra turistvisum til ekteskapsvisum» i Gode formål – gale følger?

I debatten om integrering og innvandring er det fra flere hold hevdet at norske myndigheter aktivt importerte mennesker fra fattige deler av verden til underbetalte jobber vi selv ikke ønsket å utføre. Vi rett og slett kynisk utbyttet mennesker som i avmakt ikke kunne annet enn å takke og bukke for de smulene vi avspiste dem med. Slike beskrivelser er fremsatt både fra såkalt antirasistisk hold, av venstreintellektuelle, og også på kommentar- og lederplass i nasjonale avsier. Et talende eksempel stod på trykk på lederplass i Dagbladet 4. august 2000. Arbeidsinnvandringen fra utviklingsland på begynnelsen av 1970-tallet forklares slik:

Norge trengte arbeidskraft og importerte den fra Pakistan via Tyskland… (de) fikk ingen språkundervisning, de ble stuet sammen i provisoriske boliger og sov på skift (…)

Denne nærmest uhyrlige beskrivelsen av norske myndigheters behandling av mennesker i vår samtidshistorie, kan vel få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste. Interessant nok dokumenteres ikke Dagbladets påstand. Den er likefullt gjentatt i en årrekke i ulike forkledninger og av ulike aktører. Det kan synes som om den er blitt en «sannhet» innen innvandringsdebatten. «Sannheten» har særlig befestet seg på den politiske venstresiden, som, ironisk nok, uttrykte sterkest motstand mot innvandringen da den fikk et markert oppsving på begynnelsen av 1970-tallet. Men hva skjedde egentlig i sekelskiftet for om lag 30 år siden? Førte virkelig norske myndigheter en aktiv «importpolitikk» av billig arbeidskraft fra eksempelvis Pakistan? La oss gå til sentrale kilder, nemlig avisarkivene til Dagbladet og Arbeiderbladet.

Pakistanske «turister»

Våren og sommeren 1971 fikk såkalte pakistanske «turister» bred omtale i pressen. Unge og middelaldrende pakistanske menn på turistvisum drev gatelangs, nærmest på sultegrensen. Under tittelen: «Ingen kan hjelpe pakistanerne i Oslo», skrev Dagbladet:

Ikke et eneste menneske – ikke en eneste organisasjon, absolutt ingen! – kan hjelpe de stakkars pakistanske ’turister’ i Oslo. Problemet skyves vekk – ikke av motvilje – så langt derifra, alle vedkjenner seg problemet. Men det finnes ikke ”hjemmel” for noen til å ta initiativ. Imens vokser og vokser problemet.

– Kan ikke Oslo kommune gjøre noe? Dagbladet stiller spørsmålet direkte til sosialrådmann Hans Cappelen:

– Gjøre og gjøre, svarer han. – Vi kunne naturligvis gi dem mat. Ellers kan vi vanskelig foreta oss noe.

– Men har ikke Oslo et eget kontor for fremmedarbeidere?

– Nei, problemet er jo nettopp dette at de pakistanske mennene som daglig vandrer rundt i Oslos gater befinner seg her som ’turister’. Følgelig er deres problem et problem for Sosialdepartementet. Oslo kommune kan ikke skaffe dem boliger, ikke arbeide – men muligens husly fra natt til natt – men da kommer de automatisk inn i den gruppen som går under betegnelsen ’uteliggere’ – og det vil vi nødig… (8. juni 1971).

En rekke frivillige organisasjoner ble forespurt om å hjelpe de pakistanske mennene. Røde Kors tok til slutt affære og bistod mennene med innkvartering, og myndighetene fravek reglene om arbeids- og oppholdstillatelse: Fremmedloven fra 1956 krevde at slik tillatelse skulle innhentes før innreise til Norge. De pakistanske mennene fikk dispensasjon til å søke slik tillatelse etter at de ankom Norge.

Dagbladets oppslag kan gi inntrykk av at pakistanere observert i Oslos gater sommeren 1971 var et nytt fenomen. Men NOU-statistikk viser noe annet. I 1967 var det registrert 10 pakistanere her. I 1969 var de blitt til hundre, og i 1971 var antallet nesten tidoblet til 990 personer. Statistikken fra 1971 viser også at eksempelvis 450 marokkanere og 390 tyrkere hadde fått lovlig opphold her. En artikkel i Arbeiderbladet fra 1. februar 1969 («For dyrt å sende utlendinger hjem»), avdekker at norske myndigheter i lengre tid hadde kjent til at menn fra tredje verden søkte lykken i Norge:

– For å spare norske borgere for noen ekstra skattekroner, ble fremmedloven ikke alltid praktisert bokstav for bokstav. Da skulle alle utlendinger som kommer hit til landet uten arbeids- og oppholdstillatelse i orden, vært sendt hjem så snart anledningen bød seg, sier sjefen for Statens Utlendingskontor A.E. Jøraanstad.

– Men ofte har disse utlendingene ikke penger, og da måtte vi ha betalt hjemreisen. For å slippe det, lar vi dem arbeide her midlertidig, så de får spart til reisa hjem, sier Jøraanstad.

– Mange utlendinger kommer her som turister…?

– Turister og turister, det er riktig at vi har mange tilfeller av turister som skaffer seg jobb her, men det er såkalte falske turister, som hele tida har hatt til hensikt å jobbe i Norge. Afrikanere, for eksempel, reiser ikke på ferie til kalde Norge, de vil ha arbeid og skulle i følge fremmedloven vært sendt hjem.

Hvorfor norske myndigheter ikke håndhevet lovverket, handler kanskje ikke bare om «borgernes skattekroner». Muligens skyldtes dette det forholdsvis lave antallet ulovlige arbeidsinnvandrere – de var mer eller mindre «usynlig». De utfordret heller ikke norske borgere på arbeidsmarkedet. Det er også god grunn til å anta at myndighetene på dette tidspunktet ikke forutså at innvandringen ville øke de påfølgende årene.

Kyniske «brødre»

De «norske» pakistanerne i Oslo i 1971 vandret altså ikke i Oslos gater for å nyte norsk sommer. Mange ankom først Vest-Tyskland – på turistvisum. De som ikke klarte å finne arbeid der, dro videre til andre europeiske land. Danmark innførte innvandringsstopp i 1970. Norge ble således en av de siste mulighetene for innvandring til Vest-Europa. Og formalitetene ble ordnet av bakmenn som tok seg godt betalt:

USMAKELIG HANDEL MED PAKISTANERE – Politiet varslet av norsk konsul.

En av svartebørshaiene på fremmedarbeidermarkedet er på vei til Norge. Fremmedpolitiet i Oslo har fått navnet på mannen, som er pakistaner. Han mistenkes for «menneskehandel» med landsmenn. Mot klekkelig betaling skal mannen ha lovet fem pakistanere, som i øyeblikket venter spent i Hamburg, tilsagn om arbeid i Norge. Et slikt tilsagn er tvingende nødvendig for de fem pakistanerne om de skal få innreisetillatelse til Norge som arbeidstakere (…)  (Arbeidebladet 9. juni 1971).

Daværende statsråd Oddvar Nordli var meget oppbrakt over den påståtte handelen med først og fremst pakistanere. Som kommunal- og arbeidsminister nedsatte han en komité som skulle arbeide frem løsninger på menneskehandelen med mer: «Statsråden ser meget alvorlig på opplysningene om at det drives ’menneskehandel’ med pakistanere som ønsker seg til Norge. Denne ’handelen’ påstås å finne sted i Hamburg (…) Statsråden minner om at Regjeringen har foreslått lovregler som skal forby privat arbeidsformidling i framtida (…)»

Statsråd Nordli pekte også på mulige sosiale konflikter på grunn av den kulturelle kløften mellom de nyankomne og nordmenn.

– Så lenge vi får tilførsel av arbeidskraft fra de nordiske land og øvrige europeiske stater byr ikke dette på store problemer sosialt sett. Disse arbeiderne har lettere for å gli inn i det norske samfunnssystem. Grupper som derimot kommer fra for eksempel Pakistan møter her et samfunn som er totalt annerledes enn de er vant til. Også dette forhold må den nye komiteen vie stor oppmerksomhet, sier statsråd Nordli. Han vil personlig gjøre det som er mulig for å få satt en stopper for en ukontrollert arbeidsformidling av pakistanere som vil til Norge (Arbeiderbladet 3. juni, 1971).

At det foregikk en mer eller mindre skjult innvandring som ikke var ønsket av myndighetene, kommer også klart frem i en annen artikkel i Dagbladet. Norge hadde innført passkontroll på Østbanen for å stanse pakistanere som tok seg ulovlig til Norge: «Pakistanere uten arbeids- og oppholdstillatelse har oppdaget at det går an å gå av toget i Østfold. Dermed unngår de passkontrollen på Østbanen. Søndag ble 10 pakistanere stoppet av passkontrollen i Halden og sendt tilbake. De ville ikke opplyse hvorfra de hadde sine opplysninger om at det var boliger og arbeid å få i Halden, men man antar at et tysk byrå står bak som tar klekkelig betaling for sine informasjoner (21. juni 1971).»

Kald skulder fra finnene

Hvordan taklet våre naboer i øst de omtalte pakistanske «turistene»? En Dagbladartikkel fra 24. september 1971 forteller at finnene umulig kan har vært bekymret for «borgernes skattekroner». Pakistanerne ble behandlet som «charterturister»:

FORFROSNE OG DØDSTRETTE PAKISTANERE MARSJERER

Protestmarsj mot finsk politikk (…) Forfrosne og dødstrøtte fortsetter de utviste pakistanerne sin demonstrasjonsmarsj mellom Helsingfors og Åbo. Over 10 mil har de gått (…) Meningen var at de 19 arbeiderne som deltar i protestmarsjen skulle ta båten over til Sverige, men de svenske myndighetene har besluttet at de ikke vil ta imot dem. Hvis de går om bord på båten til Sverige, får de ikke komme i land, men må reise tilbake til Finland. Der planlegger man å sende dem med et charterfly som flyr gruppa direkte til Pakistan, på den finske stats bekostning. Men ennå går de – en veritabel «smertens vei». Myndighetene tar det kjølig. Regjeringen har bestemt at de skal ut av landet.

Tre og et halvt år etter medieoppslagene sommeren 1971 innførte Norge innvandringsstopp, etter kraftig press fra venstresiden (LO og AKP(m-l) med flere) som mente at norske arbeideres muligheter på arbeidsmarkedet var truet av de nyankomne arbeidskreftene. Da vi innførte den såkalte innvandringsstoppen i 1975, hadde 3.772 pakistanere arbeids- og oppholdstillatelse i Norge.

Hvorfor kom de?

Hva lå til grunn for at pakistanere, mange med bare noen få dollar i lommen, la ut på den lange og usikre ferden til Norge, et land de knapt visste eksisterte? Våren 1993 tok jeg med meg spørsmålet til Pakistan, til området i provinsen Punjab som på folkemunne kalles for Little Norway. Little Norway består av flere landsbyer ved byen Kharian som ligger nesten midtveis på hovedferdselsåren mellom Islamabad og Lahore.

En av landsbyene, Alam Pur Gondolan, er oppkalt etter distriktets «store sønn», Neik Alam. Neik Alam var en fattig og begavet gutt, som med økonomisk hjelp fra en lærer fikk høyere utdannelse. Etter utdannelsen dro han tilbake til landsbyen for å gi sitt bidrag til fremskritt og utvikling. Han så at drastiske virkemidler måtte til for å bedre folks levekår. Fremtidsutsiktene for hele distriktet var dystre. Folk flest var analfabeter uten midler til å sende barna på skolen. Jordflekkene hver familie dyrket, var ved arv gjennom flere generasjoner blitt splittet opp i mindre og mindre lapper som vanskelig kunne brødfø de store barnekullene. Arbeidsledigheten var i tillegg svært høy. Skulle folk ha en fremtid, var utvandring løsningen, mente Neik Alam. Å sende arbeidsføre menn til Vesten, ville bringe penger til slunkne husholdninger og gi grobunn for kunnskap, utdannelse og investeringer. Neik Alam opprettet et slags agentkontor i byen Kharian. For omlag 2000 rupies skaffet han de mest «velstående» visum og billetter til land i Europa, deriblant Norge.

De første mennene skal ha blitt sendt ut på «eventyrferden» i 1967 eller 1968. De skulle kun være borte så lenge som det ville ta å tjene nok penger til å heve levestandarden. Dette lovet de sine nærmeste før avreisen. Men så godt som alle ble i Norge. Og i dag er landsbyene i Little Norway totalt forvandlet og anses som de rikeste landsbyene i Pakistan, der jord- og mursteinhus er erstattet med boliger på flere hundre kvadratmeter. Selv sier pakistanere i Norge at de har gjort det bra her – økonomisk. De anses også av andre innvandrergrupper som suksessrike.

Pakistanere var ikke de eneste som i denne perioden søkte seg til Norge. I eksempelvis både Tyrkia og Marokko finnes tilsvarende områder som Little Norway. Majoriteten av tyrkere i Norge har sine røtter i landsbyer ved byen Konya, det religiøse hovedsetet i Tyrkia. Og marokkanerne våre kommer også i hovedsak fra konservative strøk. De fleste er berbere fra byen Nador og omkringliggende landsbyer. Dette mønsteret viser at innvandringen hadde et naturlig forløp ved at informasjon om muligheter i Norge tilfløt familie, venner og bekjente gjennom folkesnakk. Kombinert med dystre fremtidsutsikter i hjemlandet, ga dette støtet til utvandring. I motsetning til den tyske staten, som aktivt annonserte etter arbeidskraft i tyrkiske aviser, forholdt norske myndigheter seg passivt til den begynnende folkeforflyttingen for tre tiår siden. Det finnes eksempler på at private norske bedrifter aktivt søkte arbeidskraft i utviklingsland som Tunis og Filippinene. Men, som det fremkommer av utsagnene fra daværende statsråd Nordli, var heller ikke dette ønsket eller på noen måte tilrettelagt av norske myndigheter.

I dag (merk at dette er 2003, min anm.) opplever vi fra tid til annen at grupper søker seg til Norge. Eksempelvis ankom personer fra Bulgaria (sigøynere, tyrkere og bulgarere) Oslo i busser sommeren 2001. De hadde lest i hjemlandets aviser om et norsk arbeidsmarked med behov for arbeidskraft. Deres nød ble utnyttet av bakmenn som tok seg godt betalt for å frakte dem til Norge. Her ble de møtt med avvisning og sendt med charterfly tilbake til Bulgaria, slik finnene for tretti år siden håndterte pakistanerne på turistvisum.

Skyld og skam?

Hva ligger til grunn for at misvisende informasjon om bakgrunnen for arbeidsinnvandringen fremsettes av sentrale aktører i innvandringsdebatten? Handler det om vår «kollektive vestlige skyld- og skamfølelse» for kolonitiden og korstogene tilbake til 1300-tallet? Handler det om at vår offentlige debatt i årtier nærmest ensidig har fremstilt at konflikter mellom befolkningsgrupper handler om det «hvite herrefolkets» undertrykkelse av det «svarte slavefolket»? Uansett hva som ligger til grunn; min gnagende uro handler om at vi vanskelig kan få til en likeverdig debatt og en fornuftig og humanistisk politikk så lenge det spilles på et endimensjonalt og feilaktig bilde av «den hvite mann» som potensiell undertrykker og «den svarte mann» som et potensielt offer. Intoleranse, selvgodhet og hat mot «andre og fremmede» er ikke mindre blant andre grupper. Heller tvert om. I Norge har vi lenge nytt godt av demokratiets frukter, som også innebærer økt toleranse og forståelse for andre folkeslag. Våre nye borgere har ofte ikke fått med seg den ballasten fra opprinnelseskulturen.

Norske myndigheter og de såkalte pakistanske turistene» i 1971 har, slik jeg ser det, ingenting å skamme seg over. Norske myndigheter den gang kan utvilsomt kritiseres for ikke å ha «fulgt med i timen». Med tanke på den sterkt økende innvandringen i nærliggende europeiske land, burde de langt tidligere ha utarbeidet en fornuftig politikk for å møte en mulig innvandring her. Når det gjelder pakistanerne (og andre): Å utvandre fra fattigdom og mørke fremtidsutsikter er overhodet ingen kriminell handling. «Turistene i 1971» benyttet seg av et smutthull i lovverket vårt. De fusket, men hvem ville ikke gjort det når det handler om å sikre seg og sine en levendes fremtid? Menneskets drivkraft til å bedre levekårene for seg og sine, har gjennom historien gang på gang vist seg å være avgjørende både for å overleve og for å oppnå fremskritt og utvikling. Slik sett kan det hevdes at fusket var et utslag av en positiv og livsnødvendig drivkraft.

***

Siden 2003 har det utviklingen gått sin skjeve gang, men i år har vi mistet kontrollen på innvandringen til Europa. Presset er enormt på yttergrenseland som Hellas og Italia. Nye ruter tas således i bruk. For bare noen dager siden innførte Makedonia unntakstilstand for å kunne gi politiet og militæret utvidede fullmakter for å hindre migrantene å ta seg over grensen, bare dager etter måtte de gi opp.

Som jeg har nevnt før var det et bedre utviklet politisamarbeid mellom land (Schengen-avtalen) som kunne realisere EU-drømmen om de fire friheter ved at det kunne bli innført passfrihet. Nå har politiet i flere land tatt til orde for å gjeninnføre passkontroll. Men det er antakelig allerede for sent.

Tysklands visestatsminister Sigmar Gabriel oppfordrer til reformer i EUs asylpolitikk og til en jevn fordeling av migranter mellom EU-landene, hvilket ikke er underlig da svært mange av migrantene ønsker seg til Tyskland. Bare da bør det ringe en bjelle om at det ikke bare er snakk om «flyktninger».

– Rekordstrømmen av flyktninger til Tyskland er den største utfordringen landet har hatt på 25 år, sier Gabriel ifølge NTB.

Italias utenriksminister Paolo Gentiloni sier at hvis ikke Europa samarbeider om migrantkrisen vil Schengen-avtalen bryte sammen.

Personlig mener jeg at Schengen-avtalen allerede har brutt sammen og EU sitter med et uløselig problem. Eller som den danske professor Bent Jensen sier: «De gamle europæiske nationer er i færd med at begå kollektivt selvmord. Vi er vidner til en hel civilisations frivillige kapitulation.»

Til det har jeg bare én innvending: Helt frivillig er det ikke. Men maktesløsheten er det nok flere som kjenner på.