Høy befolkningsvekst, fattigdom og mangel på arbeidsplasser er en av drivkreftene bak den store utvandringsbølgen fra det afrikanske kontinentet, som blander seg med migranter og flyktninger fra konfliktområder som Syria, Afghanistan og Eritrea. For tiden domineres statistikken av de sistnevnte, men i 2014 var hver femte migrant til Europa fra afrikanske land som er helt eller delvis uberørt av krig, skriver Jyllands-Posten. Blant dem er Mali, Nigeria, Gambia og Senegal.
Udvandrerne er ikke kun fattige arbejdsløse, som rejser over land til Middelhavet for at prøve lykken i en synkefærdig gummibåd. Også unge og mere veluddannede rejser ud, fordi jobmulighederne er bedre i Europa, USA eller Canada.
En ny undersøgelse blandt sidste års studerende på universiteter i Ghana viser, at langt de fleste med udlængsel drømmer om en karriere i Vesten – og hovedparten har ingen planer om nogensinde at vende hjem.
FNs befolkningsfremskriving viser at dagens 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere 10 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Mer enn halvparten av den samlede veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 35 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.
Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder i 2100.
Det er 1,5 milliarder flere enn FN anslo for 25 år siden. Det lave anslaget skyldes bl.a. at barnedødeligheten i Afrika idag er den samme som i Europa og at et annet avgjørende parameter ble feilbedømt: man trodde at fødselstallene ville synke dramatisk på grunn av lav barnedødelighet, familieplanlegging og større økonomisk trygghet.
Riktignok faller fødselstallene, men det går sent. En av grunnene til dette er at prevansjon av en rekke årsaker ikke er særlig utbredt i subsahariske land. Ifølge WHO var fødselstallene i Afrika i 2013 det høyeste i verden og hele tre ganger høyere enn i Europa. Fødseltallet har falt på verdensbasis til i gjennomsnitt 2,5 per kvinne, mens det er 4,7 per kvinne i Afrika.
Dette gjenspeiles i FNs befolkningsfremskriving, hvor Afrikas befolkning er forventet å utgjøre 35 prosent av jordens samlede befolkning innen 2100, mens Europas befolkning vil falle fra nåværende 10,1 til 7,4 prosent i løpet av de neste 35 år.
FN anslår at 4,1 millioner migranter fra fattige land har innvandret til rikere land de siste 15 år og trenden ser ut til å fortsette.
Forskning avslører en klar sammenheng mellom fattigdom og høye fødselstall. Blant de fattigste landene er Niger, hvor kvinner i gjennomsnitt får 7,6 barn. Afrikas høye fødselstall generelt gjør at gjennomsnittsalderen er lav. F.eks. har Niger verdens yngstebefolkning med en gjennomsnittsalder på 15 år. Til sammenligning er den 41 år i Danmark.
Det diskuteres derfor hva den afrikanske befolkningseksplosjonen vil bety for både Afrika og Europa.
»Lige nu har vi en unik situation med den demografiske sammensætning, som er på det afrikanske kontinent,« siger Pernille Fenger, nordisk chef for FN’s Befolkningsfond, UNFPA.
»I flere lande syd for Sahara er halvdelen af befolkningen under 18 år, og hvis man sørger for, at de unge mennesker kommer i skole, får adgang til prævention, og der bliver skabt job, så vil man have en generation, som har en lavere fødselsrate end deres forældregeneration, men samtidig er det en generation, som vil have færre ældre at tage sig af,« påpeger hun.
Men dette er lettere sagt enn gjort. Det blir problemer når den økonomiske veksten ikke kan følge med befolkningsøkningen og problemet forsterkes hvis gjennomsnittsalderen blir så lav at gruppen i arbeidsfør alder blir for liten til å forsørge både de yngste og de eldste.
Eksperterne synes enige om, at løsningen på mange af afrikanernes problemer – herunder migrationen til Europa – er lavere fødselstal. Kan fødselstallet bringes ned, så har de dårligst stillede lande til gengæld muligheden for at indkassere det, som eksperterne kalder en »demografisk dividende«.
Med lavere fødselstal vil gennemsnitsalderen gradvist blive højere, så en større og større del af befolkningen er i den arbejdsduelige alder. Det åbner mulighed for øget økonomisk vækst – nogle taler ligefrem om potentielle tigerspring.
Det er lykkedes i vækstlande som Kina, Indien og Brasilien, men afrikanerne har endnu ikke knækket koden.
Ikke mindst i Afrika syd for Sahara er den demografiske omstilling en udfordring. Her har en række lande allerede en pæn økonomisk vækst, men typisk er fremgangen kun kommet et beskedent mindretal til gode. De fleste er stadig fattige, for hvem børn er den eneste pensionsordning, der findes.
»Indtil disse lande får reduceret fødselstallene og gennemført en demografisk omstilling, vil muligheden for at indkassere en demografisk dividende blive forsinket i årtier,« hedder det i en rapport fra Population Reference Bureau.
FNs befolkningsfond understreker imidlertid at dette ikke kommer av seg selv, det krever penger og investeringer. Mislykkes Afrika med en demografiske omstilling, kan den voldsomme befolkningsveksten føre til mer arbeidsledighet, økt fattigdom, færre muligheter for de unge og flere voldelige konflikter. Og økt press mot Europa.
Forfatter, forsker og politiker Matt Ridley er optimist og tror ikke at befolkningsveksten i Afrika vil føre til nye migrantbølger til Europa. Ridleys optimisme står i skarp kontrast til advarselen fra de tre anerkjente demografene britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa. De tre har forsket på befolkningsutvikling i flere årtier og mener at den historisk høye tilstrømningen til Europa vi ser i dag vil bare være et skvulp i forhold til hva som kan komme i fremtiden.
Ridley mener at befolkningsvekst alene aldri har ført til masseutvandring og påpeker at Afrika har masse plass og potensiale til å brødfø sin økende befolkning.
»Problemet er ikke demografi. Migration drives af vold, som nu til dags udøves af diktatoriske regimer eller religiøse ekstremister. Der er sjældent andre årsager,« mener Matt Ridley.
Til gjengjeld er han bekymret for en demografisk tendens: fødselstallet blant religiøse ekstremister. Ridley gjør oppmerksom på at fødselstallet i land med islamske sharialover er dobbelt så høyt som i mer moderate stater.
Jyllands-Posten bruker Sørafrika som et historisk eksempel på hvilke dramatiske politiske omveldtninger demografi kan lede til:
At en demografisk udvikling kan føre til dramatiske politiske forandringer, er der historiske eksempler på. Det hvide mindretalsstyre i Sydafrika bukkede under for 25 år siden og afløstes i 1994 af en demokratisk valgt regering anført af Nelson Mandela. Internationale sanktioner og et voksende internt pres spillede en stor rolle i den proces.
Men den demografiske udvikling var apartheidstyrets største fjende.
I 1991 var 14 pct. af Sydafrikas befolkning hvide, og 86 pct. blev kategoriseret som ikke-hvide. Men de demografiske kurver pegede kun i én retning, fordi fødselstallet blandt sorte var langt højere end de hvides.
I dag er 92 pct. af sydafrikanerne ikke-hvide, mens den hvide befolkningsgruppe er reduceret til 8 pct.
Men mens FN og vestlige eksperter diskuterer en demografisk omstilling i Afrika og hundretusenvis av afrikanere drar mot Europa i et omfang som stadig større grad antar karakter av en folkevandring: hvor er Den afrikanske union (AU)?
Fra dem eller andre afrikanske statsledere hører man ingen verdens ting, skriver Jyllands-Posten:
Den anden er tavsheden fra Afrikas stats- og regeringschefer. En meget stor del af asylsøgerne i Tyskland, som i øjeblikket modtager over 40 pct. af alle, der kommer til Europa, er fra dette kontinent. I Rosenheim ved grænsen til Østrig er hovedvægten af de tilrejsende unge mænd fra Eritrea. Det land er et rædsomt diktatur, nogle af de andre lande er ikke meget bedre.
Men man hører intet, absolut intet, fra f.eks. Den Afrikanske Union (AU), sammenslutningen af stater i regionen. Prøv at gå ind på organisationens hjemmeside www.au.int. Der er fest og farver, man ser formanden for AU, der betegnes som Hendes Excellence, modtage bl.a. en indisk viceudenrigsminister, men der er ikke et ord om de hundredtusinder af afrikanere, der for tiden flygter fra området.
Tusinder drukner formentlig på vejen. Det er en humanitær, politisk og økonomisk tragedie, men læser man hjemmesiden, er Afrika i fuld fart frem.
Ikke èn president fra det afrikanske kontinentet har vist seg på Lampedusa, Malta eller Sicilia, hvor mange av deres landsmenn stiger i land på vei videre inn i Europa. Rupert Neudeck, som i en mannsalder har hjulpet flyktninger, har besøkt nesten alle av verdens kriseområder og dannet et korps av utviklingshjelpere, er forbløffet over afrikanske lederes øredøvende taushet:
Neudeck har altså set en del, men han er aldeles forbløffet over den rungende tavshed fra afrikanske ledere. »Man skulle mene,« skriver han, »at præsidenterne i AU, situationen taget i betragtning, ville være i permanent krisemøde for at drøfte, hvad de kunne gøre, så unge mennesker fra deres lande slap for at flygte og dermed også tage på den delvis morderiske tur i gummi- og fiskerbåde over Middelhavet.«
Men det er en forkert antagelse, siger Neudeck. AU har ikke taget den bold op, som den amerikanske præsident, Barack Obama, for nylig kastede til dem i Nairobi. Her opfordrede han 54 afrikanske statschefer til ikke at ændre forfatningen, så de kan blive i præsidentpaladserne for evigt.
AU interesserer sig ikke for den slags, de passer kun på, at Sudans præsident, Omar al-Bashir, der eftersøges for folkemord af Den Internationale Domstol, undgår anholdelse, skriver han [i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung].
Han mener de afrikanske lederne har avskrevet de ungene menneskene som drar og skriver at dersom de ikke snart handler og interesserer seg for sine landsmenns skjebne, fortjener de å bli styrtet og jaget bort som følge av opprør.
Dette sies av en mann som gjennom hele sitt liv har vist at han hater vold, skriver Jyllands-Posten, og legger til at uttalelsen gjør så inntrykk at man et øyeblikk glemmer at de som ville vært mest velegnet til å lede et opprør i sine hjemland allerede er i Europa, er på vei hit eller har druknet under forsøket.
Men Senegals myndigheter er blant de få afrikanske statene som har uttrykt bekymring for den store utvandringen av unge og utdannede mennesker som landet egentlig trenger selv.
I følge Institute of Migration i Geneve ankom det flere sengalesere enn syrere, somaliere og eritreere til Italia i de tre første måneder i 2015.
Senegal har nærmere 15 millioner innbyggere, hvorav hele 75 prosent i følge en studie foretatt av Oxford universitet i 2013 ønsker å emigrere innen de neste fem årene. Emigrasjonen har allerede startet og det er de unge og best utdannede som drar. I motsetning til de som flykter fra krig, sultkatastrofer eller av økonomiske årsaker, forlater Senegals unge en økende levestandard bak seg for å skape seg et bedre liv på det europeiske kontinentet. Studenter og professorer fra Senegals toppuniversitet, sivile tjenestemenn, lærere og politibetjenter betaler menneskesmuglere for å komme seg til Tripoli i Libya og derfra til Europa.
Sengalesiske myndigheter, som i 2014 utstedte over tre ganger så mange pass som i 2013, er bekymret:
– Det som skjer nå er ikke så annerledes enn da slavehandelen pågikk, sier emigrasjonsminister Souleymane Jules Diop. – Vi mister de armene vi trenger for å bygge dette landet.