Harmdirrende pekefingre har de siste dagene blitt rettet mot FrP-lederen fordi hun viser til at det er i kommunene flyktningene skal bosette og dess flere av kommunene som sier nei, dess større er sjansen for at bosetting vanskeliggjøres. Påstander om sabotasje og subversjon har flytt som edder og galle i avisene, både på kommentarplass og lederplass. Tenke seg til, en partileder som står på sin egen politikk. Det minner om den gangen tidligere statsminister Thorbjørn Jagland utbad svar fra daværende FrP-formann, Carl I. Hagen, på følgende spørsmål: «Står du virkelig for det du mener?»
Det retoriske spillet der Siv Jensens rolle som partileder i en partisetting der hun fremfører et politisk budskap med basis i sitt partis politiske program, var nok påregnet av FrPs «spin doctors» og Ragnhild Sved tar dette opp i sin kommentar i Kommunal Rapport 19.08.2015.
Utgangspunktet til Sved er at Siv Jensen «vil sette flyktningbosetting opp mot eldreomsorg i valgkampen». Dette gjør Sved harm. Hun skriver videre: «At det er en motsetning her, har hun liten dekning for, all den tid staten dekker utgiftene».
Nei, Sved, staten dekker ikke alle utgiftene kommunene har i forbindelse med dette! Argumentasjonen til Sved faller som sten til grunn når hun på bakgrunn av gjennomsnittstall viser at noen kommuner går i pluss og andre i minus. Mismatchen mellom kommunenes utgifter og inntekter på dette området er noe kommunenes interesseorganisasjon KS har påpekt gjennom flere år: Integreringstilskuddet dekker ikke alle direkte kostnader, og i alle fall ikke alle indirekte kostnader. Selv om Sved, i balansens navn får vi tro, berører underdekningen, er dette et område hvor håndfast dokumentasjon mangler. Penger som kommer kommunene til gode ved bosetting har ikke gått til eldreomsorg i de samme kommunene som har gått i pluss.
Sved skriver heller ikke noe om at flyktningbosetting får konsekvenser for velferdsproduksjonen i landets 428 kommuner. Vel, det er ikke riktig. Det er 75 kommuner som ikke bosetter noen i 2015 i det hele tatt fordi de ser at de ikke har råd eller ressurser til det. Små kommuner har det til felles at de har små kommunale organisasjoner og mangler kompetanse på svært spesialiserte velferdstjenester som flyktninger faktisk har behov for. Dette gjør bosetting av og integrering av flyktninger til en økonomisk og sosial risikosport. Det skal her nevnes at mang et kommunestyre over hele landet har satt foten ned for ytterligere bosetting og det har vært gjort med tverrpolitisk flertall. Også representanter fra partiene som inngikk Syria-avtalen.
Sved er hyggelig nok til å gi FrP-Siv en «tommel opp»: «Samtidig skal Jensen ha honnør for å ha tatt flyktningspørsmålet ned til kommunene, der det nå hører hjemme. Det blir nok av debatter i valgkampen om spørsmål som kommunepolitikerne ikke har innflytelse over». Dette er et viktig poeng. Det later å gå en del rikspolitikere hus forbi at en del av vedtakene de gjør binder kommunene på hender og føtter om hvor de skal bruke sine begrensede midler. Integrering av de som faller inn under introduksjonsloven, er en spesialisert oppgave som kommunene i liten grad har kompetanse på, særlig de minste kommunene.
Kommunene må velge hvor pengene skal bli brukt. Rådmannen, som mottar tildelingsbrevet fra staten og har ansvar for å sette opp et årsbudsjett med økonomiplan der rammetilskudd og skatteinntekter skal fordeles, må se på sine funksjonsområder og gjøre en vurdering av hvor pengene skal brukes. I denne prosessen går det ut bestillinger til kommunale mellomledere om hvor mye de kan påregne å få i kommende år, før politikerne salderer budsjettet rett før jul. Tjenestetilbudet blir uforutsigbart for en kommune på 20 000 innbyggere eller flere basert på hvor mange det gjøres vedtak om å bosette. Usikkerheten ligger i behovet de som bosettes har og hvilke tjenester de har behov for, enten det er bosetting eller andre ting. Det som er fellesnevneren er at de som bosettes vil være storbrukere av kommunale tjenester. Kommunene vet på forhånd ingenting om dette. Når så mer- og mindreforbruk ses i sammenheng, er det nok en tendens til at kostnadskrevende tjenester vil spise opp mindreforbruket. Eller, som tilfelle også meget vel kan være, alle funksjonsområder har merforbruk. Da må det kuttes og rådmannen må i siste instans være forbruksbremsen og «sette grupper opp mot hverandre».
Ragnhild Sved, Audun Lysbakken, Knut Arild Hareide og de andre som i dag er lynende forbannet på Siv Jensen, slipper å være rådmannen som må dra inn midler til sykehjemsvikarer, hjemmehjelpsvikarer, barnehageassistentvikarer og dra inn stillingshjemler og redusere kostnader. De slipper også å være de som skal dra til flyktningleirene i Syria, Libanon, Irak eller Tyrkia for å plukke ut 8000 heldige blant 5 millioner eksternt fordrevne (det skal visstnok også være 5 millioner internt fordrevne i Syria). De slipper å være blant de som kanskje mister et tilbud de har krav på fordi andre har forrang. De slipper «å sette grupper opp mot hverandre». Når Siv Jensen så påpeker at noen må gjøre denne jobben når slike tiltak som Syria-avtalen blir gjort, skaper det uhygge på den humanitære pidestallen. Slikt passer seg liksom ikke.