Shoaib Sultan, ordførerkandidat for MGD i Oslo
Miljøpartiet De Grønne (MGD) gjorde et brakvalg i kommune- og fylkestingvalget den 14.september og har kommet i forhandlingsposisjon i en rekke kommuner. Så også i Oslo, hvor Shoaib Sultan er ordførerkandidat for MGD. Det har vært reist en rekke debatter om Sultans egnethet som ordfører for hovedstaden.
Det er først og fremst blitt stilt spørsmål ved holdninger som Sultan tilkjennega i sin tid som generalsekretær (2007-2010) i Islamsk Råd Norge (IRN). Det gjaldt blant annet hans syn på homofili og dødsstraff for homofile, som han gjennom flere år ikke klarte å ta tydelig avstand fra. Siden har han vært uklar på hva han egentlig mener om homofili, helt til ordførervervet var i sikte: da var han klar på at homofili ikke er synd og beklaget sin tidligere uklarhet (Aftenposten 17.september). Noen mener dette er en (politisk) taktisk snuoperasjon, andre mener det beviser at vi mennesker evner å forbedre oss. Uansett er det lov å ha ulike syn både på homofili og dødsstraff, etterlysningen har hovedsakelig dreid seg om en redegjørelse for hvilket syn.
Ytringsfrihet
I tillegg er det blitt stilt spørsmål ved Sultans holdning til ytringsfrihet. Spørsmålet her er om Sultan ønsker å innskrenke ytringsfriheten, der spesielt problematikk knyttet til islam synes å vekke Sultans interesse. For eksempel har Sultan ment at publisering av Muhammedkarikaturer ikke burde finne sted, med begrunnelse at det krenker mange muslimer. Det er i hans eget ordspråk «snakk om opplevd hån og hets». Som rådgiver i Antirasistisk senter (ARS) frontet også Sultan en demonstrasjon mot at Document.no fikk avholde et møte med Lars Vilks på Deichmanske bibliotek. I Sultans tolkning var dette et arrangement som forsvarte en svensk (kunster)nazist. At temaet opprinnelig var et spørsmål om grad av ytringsfrihet innen kunst, var utenfor Sultans interesse. På ARS’ hjemmeside (16.oktober 2014) uttrykte Sultan, under tittelen «Rystende fra folkebiblioteket!», blant annet følgende:
Det mest problematiske er imidlertid at folkebiblioteket, som skal kunne være et sted hvor toleranse skal stå i sentrum, skal åpne sine dører for at det voldsdyrkende, hatefulle og intolerante skal slippe inn.
Sultan ønsket å stoppe arrangementet ved å påvirke ledelsen på Deichmanske bibliotek til ikke å låne ut sine lokaler.
Biblioteksjef Kristin Danielsen har i intervjuer (Klassekampen 15.10.) sammenlignet bibliotekenes samfunnsansvar med avisenes redaktøransvar. Sammenligningen er ikke ueffen, men biblioteksjefen bommer på målet når hun mener at å avvise et slikt arrangement er å sammenligne med en avis som nekter å publisere et innlegg den er uenig med. Den mer åpenbare sammenligningen er om en hyllest til en massemorder, eller en oppfordring til drap, har krav på å bli trykket i en avis. De fleste redaktører har bedre vett enn å la noe slikt slippe til under ytringsfrihetsparaplyen. Det bør biblioteksjef Danielsen også ha!
Til tross for «slagkraften» fra Sultan forløp arrangementet som planlagt.
Kontakter arbeidsgiver
Det er ikke første gang at Sultan går på en arbeidsgiver for å fronte sine standpunkter. Dette er en metode han også benyttet i sin tid i Islamsk Råd.
I 2007 kom Hege Storhaug med boken Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme, som handlet om muslimsk tildekking av kvinner. Forsker Inger-Lise Lien ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) hadde i denne anledning et innlegg i Aftenposten der hun både roste og kritiserte Storhaugs bok. Dette innlegget førte til at Sultan sendte et brev til NKVTS med spørsmål om Liens syn også var «institusjonens syn».
Lien bekrefter overfor HRS at et slikt brev ble mottatt av NKVTS, og hun legger til:
– Det var svært ubehagelig.
Sultans metode kan ikke tolkes til annet enn at han gjennom arbeidsgiver forsøker å kneble ansattes muligheter for å uttrykke seg fritt. Så er jo spørsmålet: hvordan uttrykker han seg selv?
Sultan er (var) medlem i en Facebookgruppe ved navn «Ordet er fritt, ordet er ditt». I denne gruppen var det en diskusjon om en annen av gruppens medlemmer, Oskar Jørgensen, der Jørgensen blir utsatt for en rekke påstander (som for eksempel å være høyreekstrem og islamhater). Jørgensen har i denne gruppen tilkjennegitt at han forsvarer etableringen av Israel som egen stat og dens rett til å eksistere i Midtøsten. Det må også legges til at Jørgensen har store eierinteresser i foretak i utlandet, bor i et tredjeverdensland og er gift med en kvinne der som han har felles barn med.
I debatten om Jørgensen deltar Sultan med sine meninger. Det interessante er at debatten er startet av, la oss kalle vedkommende TAG (ut fra navnet tyder det på at vedkommende er norsk konvertitt til islam) som tidligere har vært i rettssak med nettopp Jørgensen. Denne saken gjaldt dertil æreskrenkelser av Jørgensen fra TAG, beskyldninger som ble fremsatt på diskusjonsforum på internett. Jørgensen tok saken til retten både fordi han opplevde påstandene ærekrenkende og fordi de var egnet til å skade hans foretak. Jørgensen vant denne saken, og som del av dommen ble det erklært at en rekke utsagn fra TAG skulle «kjennes døde og maktesløse».
Åpenbart er ikke Sultan enig i rettens dom. I debatten på «Ordet er fritt, ordet er ditt» klager TAG på å beviselig være kneblet («Jeg er kneblet. Beviselig») og advarer andre om at de kan vente seg søksmål i posten fra Jørgensen. I debatten navngis ikke Jørgensen, men det er åpenbart at deltakerne vet hvem det er snakk om. Sultan omtaler Jørgensen som en «drittsekk av rang», «bitter», «hårsår», «kvalm figur», noe Sultan mener «gjerne kan gjentas noen ganger» og så legger han til: » (…) en trenger å ha en viss ære for at den skal kunne bli krenket …».
Da Jørgensen ble klar over denne debatten på Facebook ble Antirasistisk senter, via Jørgensens advokat, kontaktet per brev. Det ble bedt om et møte for en avklaring av hvilken status Sultan har på senteret, gitt at hans rolle er oppgitt til å ha fokus på ekstremisme. Det ble påpekt at Jørgensen opplever påstandene fra Sultan som belastende og det vises til at Jørgensen har brukt mye tid og penger på å kjempe mot usanne påstander. Siden Jørgensen ikke er i Norge så ofte ble det bedt om en tilbakemelding om møtetid, hvor det også ble påpekt at Jørgensen var i Norge på dette tidspunktet. Men møtet ble det aldri noe av. Jørgensen forteller til HRS at dette skyldes at ARS utsatte møtet gang på gang.
Uakseptabel metode
Fremgangsmåten som Sultan her har benyttet er uakseptable og ikke en ordførerkandidat verdig. Å legge press på andre, om det så er de ansvarlige for et lokale, en arbeidsgiver ved en institusjon eller ved å direkte påstå at noen er «en drittsekk av rang», er ikke måten å fremme sitt eget syn verken i rollen som generalsekretær i IRN eller som rådgiver i ARS, sistnevte nettopp med mål å bekjempe ekstremisme.
At en forsker som Inger-Lise Lien, som i flere tiår har jobbet med migrasjonsspørsmål, for eksempel med kartlegging av pakistanere og deres opplevelse av diskriminering og rasisme (1993-1996) samt spesialisert seg på gjengproblematikk, skal bli gjenstand for Sultans oppmerksomhet via arbeidsgiver kan vanskelig tolkes som annet enn at Sultan ikke deler Liens syn. Sultans mål synes å være å sverte personer for slik å forhindre dem fra å si sin mening offentlig samtidig som han kaster mistenkelighetens lys over dem. Det bidrar gjerne til at de samme kan få karriereproblemer eller at deres virksomhet får problemer.
Vi ser én råd tråd i det hele. Det er kritikk av islam og pro-Israel som utløser engasjementet. Islamkritikk sidestilles med ekstremisme, gjerne definert som høyreekstremisme.
HRS er velkjent med denne metoden, da den også benyttes mot oss. Sultan og ARS har i flere år vært særdeles opptatt av vår virke, og har blant annet to ganger på rad foreslått overfor FNs rasediskrimineringskomité å fjerne vår økonomiske støtte (ARS og HRS er på samme post på statsbudsjettet). I deres tolkning lider vi av «islamofobi» og bidrar visstnok både til rasisme og mistenkeliggjøring av muslimer. Samtidig registrerer vi at Sultan og ARS i forsvinnende liten grad retter noen oppmerksomhet til den ekstremismen som finner sted i islams navn.
En slik metode som her benyttes må ikke få befeste seg i vårt samfunn. Jeg tillater meg også å betvile at organisasjoner som støtter ARS’ og Sultans arbeid mot høyreekstremisme er kjent med denne fremgangsmåten.
Uansett tilsier Sultans metode at han kan slite med å bli «en samlende» ordfører for Oslo.