Faksimile fra Knarviks bok.
I går var den norske kunstneren Thomas Knarvik i København for å lansere sin nye bok, «In His Name» (og ja, vi snakker i Guds eller Allahs navn). Som vi rapporterte i går har Knarviks bok hatt en trang fødsel og mye kan tyde på at fødselshjelperen, altså forlaget, har gått rett i ammetåka. For i dag ble det kjent at det norske forlaget, som har trukket seg fra hele prosjektet etter å ha trykket opp første opplag, skal brenne bøkene.
La oss bare slå det fast: ytringsfriheten får stadig trangere kår.
I dagens Søndagsavisa (NRK P2) var Thomas Knarvik gjest. Innledningsvis presiserer programlederen at dette er en karikaturbok der både islam, kristendom og jødedom får gjennomgå.
Knarvik forteller at karikaturboken handler om overgrep som skjer i religiøs sammenheng, der denne boken spesielt tar opp de overgrep som skjer i islam (sharia) og katolske presters overgrep på barn.
Han forklarer at sitt engasjement har utgangspunkt i Muhammedkarikaturstriden, der han særlig ble skremt av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) sin reaksjon overfor Vebjørn Selbekk. Støre anklaget Selbekk for å publisere Muhammedkarikaturene, noe Knarvik oppfattet som at Støre gikk imot våre egne norske lover ved å ødelegge for den friheten som vi alle skal ha, våre menneskerettigheter. «Politikere skal verne oss,» sier Knarvik, og så sto vi plutselig overfor nasjonalt ledende politiker som var villig til å ødelegge en person (med henvisning til Selbekk).
I tiden etterpå mener Knarvik vi har opplevd stadig mer sensur, ikke minst selvsensur. Altså stikk i strid med hva Frank Rossavik sa i sin takketale til Vebjørn Selbekk Fritt Ord-honnørpris overrekkelse.
Brenning
Som nevnt skal det norske forlaget ødelegge bøkene de allerede har trykket opp. Programlederen gjør Knarvik oppmerksom på at det betyr brenning eller at de lages grillbriketter av, som folk kan fyre i peisen med, noe som frembringer latter hos Knarvik. Men latteren stilner raskt, for Knarvik mener at brenning er tragisk. Han viser til ordtaket at «der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.»
Knarvik forteller at han har hatt en lærerik prosess, men at det er trist å møte slik feighet. Og som han sier: det er rett og slett feighet som best skriver «det miljøet», da både i forhold til den politiske korrekthet og viljen til offentlig mobbing. Man bruker en ironi, en underliggende ironi, som Knarvik påpeker plager han.
– Har du tegnet Muhammed?
Det står i forordet at jeg ikke har tegnet Muhammed, men, legger Knarvik blant annet til, menneskers vilje til fortolkning er der, du kan si noe, så spinner folk videre på det. Om det er gjort intensjonelt – i positiv eller negativ forstand – har mindre betydning for fortolkningen, folk velger sin oppfatning.
På spørsmål om egen sikkerhet, bekrefter Knarvik at han har tatt sine forhåndsregler, men at han likevel håper at denne debatten kan gå til fase 2. «At man kan diskutere det ordentlig – ikke begynne å overskytte visse grupper.»
– Ble helt kald
Gjest i Søndagsavisa er også Vebjørn Selbekk. Han forteller at han «ble helt kald» da han hørte at et ferdig trykket norsk bokopplag skulle brennes. Da gikk tankene hans til tidligere tiders bokbål i Europa, ikke minst nazistiske bokbål der såkalt «degenerert litteratur» ble fjernet fra jordens overflate.
Det vi står overfor her er et «islamismens bokbål», fastslår Selbekk, og legger til «det er et offer på fryktens alter. Et bevis på hvordan truslene, terroren, virker og hvordan selvsensuren sniker seg inn, der mennesker blir redde for å utøve helt legale ting som burde være en selvfølge i et demokrati som vårt. Her må det være plass til å bedrive satire og religionskritikk også av den islamske religionen.»
På spørsmål om hvilke reaksjoner Selbekk tror Knarvik må belage seg på, påpeker Selbekk at det er det som er det rare: det synes å være de reneste tilfeldigheter, både nasjonalt og internasjonalt, som avgjør hvem som blir stående i skuddlinjen, «bokstavelig talt», legger Selbekk til. Han viser til at under Muhammedkarikaturstriden var det flere norske aviser som hadde publisert (og jeg kan legge til: inkludert HRS, vi publiserte faktisk karikaturene først i Norge), men at det ble han som ble stående igjen med Svarte-Per. Så selv om Selbekk håper at Knarvik kan fortsette å være en hardtslående kunstner, så «vet vi ikke. Det kan være at Knarviks liv vil bli endret, det får vi se fremover,» konkluderer Selbekk, som understreker at han er dypt rystet over et slikt bokbål i relatert til ytringsfriheten.
Tredje gjest er Lars Gauden-Kolbeinstveit, filosof i Civita, som har mange gode poenger, men jeg merket meg spesielt at han mener at Knarviks satirebok nettopp utviser toleranse fordi den griper fatt i problemer i religioners navn. Dermed henger Knarviks bruk av ytringsfrihet godt sammen med toleransebegrepet. Men, som Gauden-Kolbeinstvei påpeker, det som ofte skjer i debatter er at hvis noen blir truet med vold, så retter man pekefingeren mot den som blir truet – ikke den som truer – og forlanger slik sett at offeret skal være mer tolerant. «Da har man snudd toleransebegrepet på hodet,» fastslår Gauden-Kolbeinstveit, for «det er de intolerante, de som truer med vold eller sensur, og det er de man skal rette pekefingeren på.»
Men mest av alt minner Gauden-Kolbeinstveit oss på det viktigste: Politikere i offentligheten kan fort snu kappa etter vinden. «Når ytringsfriheten blir satt under press og politikere begynner å vingle, ( … ) må vi som sivilsamfunn presse politikerne til å stå opp for ytringsfriheten.»
Det er verdt å høre hele sendingen hos Søndagsavisa