Kan vi borgere og våre politikere gjøre hva vi vil med landet vårt? Vi arvet Norge av våre foreldre, besteforeldre og forfedre for hundrevis av år siden. Plikter vi ikke å overlevere det i en gjenkjennelig tilstand til våre barn og barnebarn? Bør ikke akkurat det være vårt aller viktigste moralske ansvar? Eller skal vi rett og slett bare gi bort landet til helt ukjente med intensjoner for landet som vi ikke kjenner til?
Vi ser nå at folk stiller seg opp på jernbanestasjoner i Europa og ønsker asylsøkere velkomne.
Som i Stockholm.
Velkomst på jernbanestasjonen i Stockholm
Og som i København (alle foto fra København fra snaphanen.dk). Der fortelles det at av de rundt 30 i velkomstkomiteen var fire ti fem opprinnelige dansker, de fleste av dem igjen konvertitter.
Kanskje vi skulle kunne forvente at disse i velkomstkomiteene og alle andre som hjertelig ønsker asylstrømmen velkommen, åpner sine hjem og sine lommebøker for en ubegrenset tidsepoke? At de stiller som økonomiske garantister for kost, losji, utdannelse, helsehjelp og alt annet dette måtte koste? Eller skal vi late som om vi synes det er helt greit at regningen for deres godhet sendes til andre enn dem selv – de fattigste og mest sårbare blant oss, som syke eldre, som barn som allerede lever under fattigdomsgrense, som psykisk syke som står i endeløse køer i helsevesenet?
Der det er grenseløst hjerterom er det også ubegrenset husrom?
Vil de samme ta ansvar for det som kommer til å skje i arbeidsmarkedet, nemlig mer og mer svart arbeid på lønninger på sultenivå til dem som blir igjen etter avslag på asylsøknad? Har de kanskje ikke heller tenkt på en slik konsekvens av det som skjer ved Europas ytre og indre grenser?
Hva med de allerede arbeidsløse nordmenn og europeere? Hvor er det moralske ansvaret for deres fremtid?
For alle oss som har reist på de ulike kontinentene, vil jeg anta at de fleste har blitt overrasket positivt over den enorme sosiale tilliten vi har i Norge, den personlige friheten til borgerne og tryggheten i hverdagen. Dette kom ikke rekende på ei fjøl. Det ligger hundrevis av år med møysommelig nasjonsbygging bak, og det handler om å ha klart å etablere høy grad av felles normer, tradisjoner, verdier og sosiale koder og kutymer.
Selvsagt kan fremmede assimileres inn i alt dette, men bare hvis de kommer i et forholdsvis lite antall. Nå er nordmenn i minoritet i tre bydeler i Oslo. Om 15 år (antakelig før) viste HRS i en rapport i fjor at dette vil være tilfellet i åtte av Oslos 15 bydeler.
Skifter man ut befolkningen, skifter man også ut kulturen. At dette er vanskelig for politikerne våre og godhetseliten å anerkjenne, får så være. Vi vanlige folk forstår at flytter vi fem millioner av Norges befolkning til et annet område og samtidig henter fem millioner han-kinesere hit, får Norge et helt nytt uttrykk.
Sagt på en annen måte: masseinnvandring betyr på sikt at vi tilpasser oss, ikke at de tilpasser seg oss.
Fornuften har i stor grad abdisert. Foto av redde barn, av døde barn, gjør inntrykk på alle. Det er ikke det dette handler om. Det handler om hvilket Norge vi ser om få år nå hvis folkevandringsbåten – med Angela Merkel som skipper – fortsetter.
De redde og døde barna er ikke et produkt av at rike velferdsstater har innvandringslovverk. De er et produkt av kyniske menneskesmuglere som verken bryr seg om barnas frykt eller liv i deres jakt på penger. Barna og deres foreldre er ofte heller ikke «desperate». Som tre år gamle Aylans familie som levde trygt i Tyrkia, noe mediene våre helst hadde håpet ikke hadde kommet for dagen? Natomedlemmet Tyrkia er av Freedom House klassifisert som et fritt demokrati (med mangler, ja da, men like fullt). Vi drar dit på ferie, akkurat som vi drar på ferie til Egypt, til Tunis, til Marokko, der også borgere nå er å finne i strømmen innover Europa.
Man burde fremdeles forvente at en flyktning er en person som rømmer grunnet fare for liv og helse, ikke for å få en høyere levestandard. Med sine intervensjoner i Midtøsten, har Vesten medskyld i den ulykkelige tilstanden for så mange i disse landene. Det betyr ikke at dette er en unnskyldning for en demografisk revolusjon i Europa som vil endre kontinentet i uoverskuelig fremtid, at vi blir en forlenget arm av Midtøsten og Nord-Afrika.
Gir det dessuten mening at «flyktninger» går i aggressiv konfrontasjon med politi, kaster utdelt mat og drikke, roper slagord som Allahu Akbar, legger seg ned på jernbanelinjer i protest, og forlater et hav av griseri og søppel etter seg på kontinentet de «flyktet» til?
Gir det mening at de «flykter» fra det ene europeiske landet til det andre for å nå dit velferdsordningene er best? Gir det mening at «flyktninger» krever og velger den endelige destinasjonen i Europa? Gir det ikke tvert om heller mening at en flyktning spør og håper? Hvorfor er ikke dette et tema til offentlig debatt?
Jeg kan ikke forestille meg at den dagen jeg eventuelt måtte flykte fra Norge ville være annet enn overlykkelig over å ha sikker grunn under føttene igjen. Ville du?
Skal vi kunne stoppe transformering av landet og kontinentet vårt må vi bestemme oss for at dørene våre skal voktes og kun åpnes for et begrenset antall, og de bør i tillegg være best mulig rustet verdimessig og intellektuelt til å kunne bli en fullverdige deltakere i våre åpne, frie demokrati. Dette bør være det naturlige overlevelsesinstinktet.
Instinktet er dog i høy grad fraværende hos Vest-Europas politiske ledere. Slik svikter de den moralske forpliktelse til å skjøtte den fantastiske arven de fikk i fanget av sine egne forfedre.
Å fordømme nasjonal selvforsvar som fordommer, hat og intoleranse, gjør deg ikke til et bedre menneske. Å late som om man er sjenerøs og god når ens ståsted faktisk gir motsatte resultat på nå svært kort sikt, er egentlig intet annet enn svakhet og feighet. Man prøver å redde sitt ansikt heller enn å ta det moralske ansvaret for fremtiden.