3000 migranter og flyktninger har siden helgen strømmet inn i Danmark fra Tyskland. De fleste er på vei mot Sverige og Norge, men her som i en rekke andre land råder det fullt kaos om hvilke regler som egentlig gjelder. Tyskland og Sverige har i praksis satt EUs asylregelverk, Schengen-avtalen og Dublin-ordningen til side, så hva nå?
I sør sitter borgermesteren Spyros Galinos på den greske øya Lesbos på en kruttønne. Det har allerede vært alvorlige voldelige angrep på politiet og sammenstøt mellom forskjellige migrantgrupper – de fleste unge menn i aldergruppen 24-35 år – og mellom migranter og de fastboende, som føler seg presset av den enorme tilstrømningen som gjør at hver sjette som oppholder seg på øya nå er migrant eller flyktning.
– I fire måneder har jeg sagt at jeg holder en bombe i hendene, og lunten brenner langsomt ned, sier borgermester Galinos.
Hjelpeorganisasjonen International Rescue Committee sier at øya er fullstendig overveldet og advarer om at det kan føre til ytterligere voldelige konflikter.
Det har også vært voldelige opptøyer, både mot politiet og mellom rivaliserende grupper av migranter på øya Kos.
Ifølge FNs høykommisær for flyktningers (UNHCR) rapport er det få som ankommer Italia og Hellas med hensikt å bli der, til tross for at dette er fredelige land. Majoriteten vil til velferdsstatene i Nordeuropa, fortrinnsvis Tyskland og Sverige. Og til tross for Dublin-avtalen og Schengen-avtalen – hvis forutsetning er kontroll av EUs ytre grenser og derfor er bortfalt – reiser nå hundre tusenvis av migranter og flyktninger vi ikke aner hvem eller hva er, praktisk talt uhindret gjennom Europa for å nå forhåndsbestemte destinasjoner. Alt mens europeiske medier konsekvent kaller alle for krigsflyktninger.
De få landene som forsøker å holde seg til gjeldende regelverk med å registrere de mange hundre tusen som har ankommet Europa de siste åtte måneder blir skjelt ut fra alle hold, fra EU og Thorbjørn Jagland til opportunistiske politikere og en nesten samlet europeisk presse.
Den samme pressen som skriker over seg av grensegjerdet Ungarn er i ferd med å ferdigstille, fremstiller eufemistisk påståtte humanister som engasjerer seg i kriminell aktivitet som menneskesmugling som «hjelpere».
De fire som er anmeldt for menneskesmugling betegnes som «hjelpere» ved at de tilbyr seg å kjøre over grensen og plukke opp folk for så å kjøre tilbake over grensen og bringe dem til Oslo.
I tillegg foretrekker pressen å forsyne sin ensidige dekning med bilder av barn og/eller familier, til tross for at FNs egne rapporter viser at hele 72 prosent av de som ankommer er menn. Av dem er majoriteten i 20- og 30 årene. Andre foretrukne pressebilder er fotografier av migranter og flyktninger som angivelig er tvunget til å krype over og under piggtrådgjerder for å komme inn i det som fremstilles som Fort Europa. Dette er ikke tilfelle: de gjør det av fri vilje, ene og alene for å unngå å bli registrert, slik gjeldende regelverk krever, i mindre velstående, men fredelige land som migrantene likevel ikke ønsker å være i. Lar man seg registrere slik meningen er, er det nærmest fri passering av alle europeiske grenser på normalt, ikke-piggtrådsk vis.
Det har faktisk gått så langt som at formannen for Politiforbundet i Danmark, som de siste dagene er omgjort til transittland og landevei, Claus Oxfeldt, ser seg nødt til be den politiske ledelsen om å komme på banen:
Formanden for Politiforbundet, Claus Oxfeldt, savner klare og hurtige svar fra politikerne på Christiansborg om, hvad politiet skal gøre i den nuværende flygtningesituation i Danmark.
I øjeblikket er politiet, som generelt har fået ros fra politikerne, på hælene, siger Oxfeldt.
– Situationen er helt uholdbar. Det er noget, der skal træffes en politisk beslutning om, altså hvad skal der ske?
– Jeg synes ikke, at politikerne fortæller os, hvad der skal gøres i denne ekstraordinære situation, siger Oxfeldt til Ritzau.
– De politiske drillerier på Christiansborg må stoppe. Find nu en løsning på det her, der er et verdensomspændende problem, som ingen umiddelbart kan løse lige med det samme, siger han.
Både dansk, svensk og norsk politi anholder i økende grad menneskesmuglere som smugler migranter og flyktninger videre. Fra hva, egentlig? Dette er mennesker som i forveien har reist gjennom minst fem fredelige europeiske land. Det er ikke åpenbart at de er personer som bare er på flukt fra krig og elendighet – de er også helt klart på vei til et forhåndsbestemt mål og aggresjonen når de en sjelden gang blir forsinket eller forhindret er påtagelig. Dansk Røde Kors mener at ikke engang halvparten er reelle flyktninger i ordets rette forstand.
Mye tyder på at brohode-effekten – som nyere forskning viser at er en betydelig pull-faktor for mer innvandring, altså eksistensen av en diaspora av tidligere landsmenn – begynner å gjøre seg gjeldende. Flere av menneskesmuglerne, som de fire som ble tatt i Norge i natt, er tidligere landsmenn av de nyankomne. Det samme rapporteres fra Danmark, hvor også salafisten Adnan Avdic – som tidligere i år hyllet terroristen Omar Abdel Hamid El-Hussein som drepte to under terrorangrepet i København i februar – deltok i menneskesmuglingen:
Samtidig fik de angiveligt hjælp af mellem 300 og 400 personer, der var stimlet sammen ved afkørslen.
– Mange af dem løb hen til afkørslen og hjalp til med at distrahere politiet, så flygtningene kunne stikke af. Mange af dem havde dog selv held til at løbe over i den anden vejbane og op ad afkørslen på den modsatte side, uden at politiet fangede dem, siger DR’s journalist Ida Nathan.
Mange af de fremmødte havde anden etnisk baggrund end dansk, fortæller hun videre.
….
– Der stod biler klar ved dagligvarebutikkerne, som har kørt nogle af dem væk. Derudover var der også nogle, som slap væk i en hestetrailer. Noget tyder derfor på, at det var planlagt, siger Ida Nathan til dr.dk.
…
«Alle dem, der vil smugle folk mod Sverige, har haft deres biler holdende langs vejen hele dagen, og de er næsten alle sammen væk nu. De går i kæmpestore grupper lige forbi politiet og snakker åbenlyst om at køre dem til stationen. Politiet gør ingenting,» siger hun.
Det svenske toldvæsen – Tullverket – har natten til onsdag tilbageholdt tre biler og foretaget fire anholdelser med mistanke om menneskesmugling på Øresundsbroen. Det oplyser den presseansvarlige ved politiet i Malmø, Lars Förstell, til TV 2.
Intervjuer foretatt av UNHCR og pressen viser da også at mange migranter er på vei til land der de har slektninger eller venner fra før.
Mens land etter land segner under presset fra den omfattende tilstrømmingen, benytter EU anledningen til forsøke å skaffe seg mer politisk makt. Det presenterer f.eks. Aftenposten for sine lesere på denne måten: «Juncker ber EU-land om flyktningdugnad». Nei, han gjør ikke det. Han tar til orde for å tilsidesette nasjonale regjeringer, ditto lovverk og tvinge EU-land til å ta imot kvoter som følge av at Tyskland og Sverige egenmektig har åpnet sine grenser. I møte med et fullstendig sammenbrudd av asylinstituttet og dets regelverk, akter EU-ledelsen altså ikke på noen måte å forsøke å håndheve lov og orden, men griper i stedet muligheten til å få hasteomskrevet lover og overstyre enkeltland og dermed velgerne. Alt i «humanitetens» navn, selvfølgelig. Det lyder jo også meget bedre.
Man kan imidlertid stille spørsmål om eliten i Bryssel er like avskjermet fra verdens realiteter som det bortreiste kongeparet i Versailles en gang var. Som en annen dronning Marie-Antoinette mener Jean Claude Juncker nemlig at en løsning vil være å la de hundretusenvis av asylsøkerne jobbe fra første dag de ankommer Europa mens søknadene deres blir behandlet.
Dette er altså det samme Europa som ifølge EUs eget statistikkbyrå Eurostat har svimlende 25,5 millioner arbeidsledige og hvor nærmere 123 millioner befinner seg i risikosonen for fattigdom. Den siste gruppen har for øvrig økt svært raskt, fra 116 millioner i 2008 til 123 millioner i 2012.
I tillegg viser forslaget at mannen umulig kan ha satt føttene i den virkelige verden på noen år. Hvis han hadde, ville han vært fullt klar over at det står en betydelig asyllobby der, til enhver tid rede til å iverksette kampanjer mot nasjonale regjeringer hver eneste gang de forsøker å sende tilbake grunnløse asylsøkere. Da heter det umiddelbart at den og den ikke kan sendes hjem, for vedkommende har jo tilknytning til arbeidsmarkedet og derfor er «integrert» i samfunnet. Det er store omfattende prosesser hver gang og det er ikke de få som etter beste evne forsøker å følge lover og regler som får drahjelp i pressen.
Ved kritikk hevder asyllobbyen alltid at de selvsagt ikke er for åpne grenser og fri innvandring, men en rettferdig asyl- og innvandringspolitikk. Det er i så fall i teorien. I praksis har de gjennom mange år sperret for alle små og store forsøk på reform av uhensiktsmessige utslag av asylinistuttet og de setter seg til motverge ved nesten alle forsøk på å sende ut grunnløse asylsøkere og/eller folk som bevisst har løyet for å tilegne seg en urettmessig oppholdsstillatelse.
I dag er det disse – inklusive lederskribenter i det ganske land – som bør svare uten noe mer utenomsnakk: Hvor mange skal vi ta i mot før det er nok? Har de noen anslag eller ser for seg at det finnes noe tak for hvor mange et land med fem millioner innbyggere kan ta i mot og integrere på en meningsfull måte? Hvem skal betale for alt sammen? Hvor planlegger de å ta pengene fra når budsjettene sprekker, slik de vil fra og med år 2020 – om knappe fem år – om den nåværende utviklingen fortsetter?
Og ikke minst: FN melder nå at de har måttet avslutte utdeling av nødvendige matvarer i flyktningeleire i nærområdene pga manglende finansiering og flere hundre tusen står i fare for å komme i reell nød og/eller sulte ihjel. Hva tenker de om det, som ivret for å ta i mot 8000 syrere til Norge til skyhøye kostnader? De som gikk inn for dette må gjerne kalle det humanitet, men det finnes nok et par andre ord som er langt mer dekkende.
Men med media som pådriver er nå trykket fra asyllobbyen massivt, så massivt at den politiske ledelsen ligger lavt og pressen uhemmet og uimotsagt kan kjøre en følelsesbasert kampanje helt blottet for saklig informasjon.
Og det er denne: det vi ser med hundretusenvis av mennesker på vandring fra Midtøsten og Afrika til Europa er ikke et unntakstilfelle. Selv FN mener at det vi ser nå bare er begynnelsen. Jeffrey Sachs, som er en av verdens ledende utviklingsøkonomer og rådgiver for FNs generalsekretær Ban Ki-Moon, viser til den voldsomme og raske befolkningsveksten og sier det rett ut:
– Migrasjon er et av verdens absolutt største problemer, men det står ikke på den internasjonale dagsorden fordi det er for vanskelig. Ingen vet hva man skal gjøre med det, sier han og konstaterer at det har store omkostninger for de europeiske velferdssamfunnene å la migrantene komme:
– Det er ganske enkelt umulig å ha åpne grenser og samtidig opprettholde en generøs velferdsstat. Det er ikke et høyreorientert synspunkt, det er logikk, legger han til og advarer om de etniske og religiøse spenningene som også følger med massiv innvandring.
– Jeg tror og håper at åpne samfunn og sosialdemokratiske normer om adgang og deltagelse er den beste veien til å minske etniske og religiøse spenninger. Men selv i Skandinavia er det spenninger mellom det muslimske miljø og majoriteten. Det er et regulært problem som ingen har funnet en løsning på, legger han til.
Den enorme innvandringen vil mao blir regelen fremover og det skyldes paradoksalt nok at fattige land blir rikere. Ikke i europeisk målestokk, selvsagt, men nok til at flere får råd til å utvandre. Siden Bill Clintons tid som president (1993-2001) har den ekstreme fattigdommen blitt halvert. Nesten all nyere innvandringsforskning viser at utvandringen fra fattige land blir omfattende fordi flere får råd til det. Den avtar først når forskjellene i levestandard blir tilnærmet utjevnet. Det vil si når levestandarden i hjemlandet går opp eller levestandarden i mottakslandene går ned.
Med en befolkningseksplosjon av historisk ukjente dimensjoner på det afrikanske kontinentet, skal det ikke store intelligensen til for å regne ut hvilke av de to scenarioene som er mest sannsynlig innenfor overskuelig fremtid.
Legg til at all tilgjengelig kunnskap fra de fleste nordeuropeiske velferdsstater om innvandringen fra Midtøsten og Afrika tilsier at den er et stort økonomisk tapsprosjekt for mottakerlandene. Den gjennomsnittlige arbeidsdeltagelsen er under 50 prosent og ingen land i Europa har de siste 40 år funnet noen effektiv måte å løse problemene med økonomisk og kulturell integrasjon på. Følgen er ghettodannelse, sosiale problemer, manglende utdannelse, kriminalitet og tilstedeværelsen av «sinte unge menn» i de fleste europeiske storbyer og deres forsteder. Og nå kommer hundretusener av nye, hvor av en stor del uvegerlig vil ende som en del av den permanente, etniske underklassen som har blitt etablert i Europa av tankeløse, virkelighetsfjerne politikere som EUs Jean Claude Juncker.
Hva en rekke journalister i den etablerte pressen ellers måtte mene er og burde være irrelevant. Alle, særlig politikere, bør være klar over at pressen kjører sitt helt eget løp i jakten på salgbare oppslag og at de står ikke til ansvar for noen. Det er ingen som har stemt på f.eks. NRK og så vidt jeg vet er det ingen som har gitt uttrykk for noe ønske om at landet skal styres derfra. Dessverre kan vi ikke stemme dem vekk. Det kan vi derimot med politikere, så enhver politiker bør tenke seg godt om før de lar pressen diktere hva de kan mene og gjøre eller ikke.
For vi bør forlange at våre politikere forholder seg til realitetene. Det er forståelig at politikere – de av dem som ikke er opportunister à la Venstres Trine Skei-Grande og KrFs Knut Arild Hareide som alltid er raske til å snu kappen etter den veien medias vind blåser, vel og merke – velger å holde en lav profil når trykket fra de selvutnevnte humanister og en medløpende presse er så stort som nå. Men de er altså satt til å ivareta befolkningen som helhets interesser, ikke en høylytt minoritet som tydeligvis tror at humanitet er et trylleord som opphever forskjellen mellom virkelighet og utopi. Et hvert demokratisk lands eksistens hviler på den frivillige samfunnskontrakten mellom ledelse og borgere. De førstnevntes fremste plikt er å overholde denne samfunnskontrakten som gir dem rett til å skattlegge folket, mens folket har krav på at ledelsen kontrollerer landets grenser og opprettholder lov og orden i samfunnet.
Akurat nå gjør de ingen av delene og det kan ikke fortsette.
Jo lenger den politiske ledelsen unnviker problemet, jo vondere vil det bli den dagen de må bekvemme seg til å handle.
Gi FN og nødhjelpsorganisasjonene mer enn penger nok til å drive bedre flyktningleire, med bedre utdanningsmuligheter og annen opplæring, og hjelpearbeid i nærområdene, men sørg også for å opprettholde lov, orden og grenser i Europa. Det er ingen som har fordel av at Europa lar seg rive med eller over ende av det kaoset som nå råder.
Når det gjelder disse spørsmålene har jeg for en gangs skyld forståelse for den bemerkelsesverdige frykten den politiske eliten har for sine velgere. For hvor mange tror at et politisk parti hadde unngått å bli utradert dersom de hadde skrevet direkte i partiprogrammet sitt at de ville gjøre Europa til en landevei, oppgi ethvert forsøk på å kontrollere egne grenser og ta imot store grupper som vil fungere som pådrivere for en ytterligere innvandring det aldri har vært flertall for? Eller skrev at partiet går inn for en omfattende innvandring, selv om den er så kostbar at velferd og tjenester etterhvert må innstrammes for befolkningen som helhet, samtidig som det tilsynelatende ikke er penger nok til å finansiere FNs matvareprogram slik at folk ikke sulter ihjel?
Jeg tenker de fleste vet svaret på det. Det er derfor særdeles høytlønnede og frynsegodeoverstrødde EU-pamper som Jean Claude Juncker og Thorbjørn Jagland helst vil avskaffe nasjonal selvråderett i dette spørsmålet, for da kan de og meningsfeller gjøre som de vil uten å måtte forholde seg til noe så brysomt som den eksisterende europeiske befolkningen. Andre vet også svaret og det forklarer hvorfor de skriker så høyt og hvorfor såkalte humanister har nådd bunnen i bøtta i form av dehumaniserende språkbruk om alle som våger å mene noe annet enn dem.
Hvis du er håndverker med enkeltmannsforetak eller ufaglært arbeidstager/søker og fremdeles tror at flotte som ord som «dugnad» og «solidaritet» betyr at vi sammen – pådriverne og alle oss andre – skal bære byrdene; hvis du tror at befolkningsveksten og den påfølgende økte konkurransen om arbeidsplasser, sosiale tjenester og -ytelser vil gjøre tilværelsen vanskeligere for hele fellesskapet, så vit at du tar feil. EU-eliten, politikerne eller innehaverne av europeiske redaktørstoler kommer ikke til å bidra personlig til dugnaden; det er ikke den høytlønnede politiske og mediale eliten som tar de tyngste løftene og får en tøffere tilværelse som følge av økt innvandring. Det er du og dine. Og som forskningsrapporter fra hele Europa viser: når antallet innvandrere blir så høyt at det merkes på f.eks. skolemiljø og -prestasjoner samt offentlige tjenester i ditt lokalmiljø, da er de høytlønnede og velutdannede – som ikke sjelden er å finne blant pådriverne bak denne utviklingen – de aller første som tar med seg familien sin og flytter derfra.
Som medlem av arbeiderklassen er du etter deres oppfatning trangsynt, kunnskapsløs og fremmedfiendtlig. Likevel har de glatt overlatt integreringsjobben til nettopp ditt nabolag og dine barns skoler. Det vil de fortsette med, for selv bor de i tilnærmet homogene deler av by og land. Når integreringen viser seg å gå dårlig, vil du fra samme hold få høre at det hovedsakelig skyldes din fremmedfiendtlighet, ditt hat og manglende feiring av internasjonalisme og mangfold.
Det er derfor ingen grunn til å la være å si sin mening høyt og tydelig – det som kommer fra motsatt hold er hovedsakelig skriking og det tåler alle. Dessuten går det over når de medievante aktivistene mister interessen og finner noe annet å bruke fritiden sin på. Irreversible endringer av landet og kontinentet vi bor i og på går derimot ikke over, og litt skriking og noen infantile skjellsord bør ikke skremme noen vekk fra å si sin oppriktige mening om det som skjer.