Det er bare å forberede seg, den store migrasjonen vil fortsette i flere tiår, skriver Fraser Nelson i The Telegraph.
Nelson, som er redaktør for magasinet The Spectator, viser til forskning som påviser at det ikke er krig, men penger, som driver folk til å migrere. – Politikere har i årevis trodd at det ville bli mindre innvandring ettersom fattige land ble rikere. I realiteten er det motsatt, skriver han.
– Da mannskapet på marineskipet HMS Bulwark først fisket migranter opp av Middelhavet, ventet de å finne verdens uthungrede, elendige og nødstedte. I stedet fant de dem ved relativt god helse, velkledd og utstyrt med mobiltelefoner og kredittkort, som de aktet å bruke når de kom i land i Italia. Militæret oppdaget da hva politikere bare sakte er i ferd med å forstå – at dette ikke bare er en flyktningkrise. Verdens fattige er i bevegelse fordi de ikke er så fattige som de pleide å være og har råd til å reise. En stor migrasjon har begynt og kan fortsette i flere tiår, forklarer Nelson.
– Bildet av den døde kroppen til tre år gamle Aylan Kurdi fra Syria illustrerer den menneskelige tragedien ved Europas grenser – men ikke kompleksiteten. Mange flykter fra krig, men mange flykter fra fattigdom. Royal Navy fant f.eks. en gravid kvinne fra Nigeria som hadde betalt 1200 pund for reisen og en far fra Faisalabad, som er en industriby i Pakistan. Etter europeiske regler vil de bli bedømt etter hvorvidt de flykter fra krig eller fattigdom – men forskjellen er diskutabel. Alle var beredt til å risikere døden for å gi sine familier et bedre liv, de søker bare retten til å starte fra bunnen av, fortsetter han.
Den store innvandringen var ikke ventet fordi politikere i årevis har trodd at den ville bli mindre i takt med at fattige land ble rikere. Gi bistand, ikke beskyttelse, lød argumentet. Bill Clinton forsikret amerikanerne: «Som fordelene av økonomisk vekst blir spredt i Mexico, vil det bli mindre ulovlig innvandring fordi flere mexicanere vil bli i stand til å forsørge sine barn i hjemlandet». Tidligere leder for EU-kommisjonen, José Manuel Barroso, argumenterte langs samme linje: Utvikling i den tredje verden ville takle problemets grunnleggende årsak. I realiteten er det det motsatte som er tilfelle.
Nelson viser til at tilstanden aldri har vært bedre. Siden Bill Clintons tid har andelen som lever i ekstrem fattigdom (definert som å overleve på mindre enn 1,25 pund per dag) blitt halvert. Det har aldri vært mindre vold: Konflikten i Syria er et unntak i en historisk periode hvor krig har vært på tilbaketog. – Det føles kanskje ikke sånn, men verden er mer blomstrende og fredelig enn på noe tidspunkt i menneskenes historie – og likevel er antallet migranter rekordhøyt. Men det er ikke noe paradoks her. Som flere mennesker har penger til å flytte, jo flere gjør det – med en ekstraordinært høy personlig risiko, skriver han.
Han konkluderer med at innvandringen er en bieffekt av den kanskje største suksessen i vår tid: den globale fattigdommens kollaps. Konklusjonen er fra det Washington-baserte senteret for Global Utvikling, som understreker dette i en studie av mer enn tusen nasjonale undersøkelser foretatt over en periode på femti år: når et fattig land blir rikere, øker utvandringen til det blir like rikt som dagens Albania eller Armenia. Denne prosessen tar flere tiår og først når den er fullført vil rikdommen overstige utvandringen. Krig er en katalysator. Hvis det inntrer en konflikt og landet ikke er så fattig som det engang var, har flere av de som blir berørt råd til å krysse verden. Den digitale alderen betyr også at de har den nødvendige informasjonen.
Utvandringen fra Gambia, Senegal og Nigeria illustrerer dette. Alle er fredelige land – til tross for islamistiske terrorgrupper i Nigeria – med politisk stabilitet og økonomisk vekst. Likevel opplever særlig de to første en enorm utvandring av unge mennesker med utdannelse som benytter menneskesmuglere for å komme seg til Europa.
I tillegg er diasporaer i utlandet en pådriver for mer innvandring. Flere forskere, som professor i økonomi og offentlig politikk, direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University og forfatter av boken «Exodus», Paul Collier, har påvist at dersom det finnes en stor gruppe tidligere landsmenn i et europeisk land, vil dette tiltrekke seg flere innvandrere fra samme land i en slags «brohode-effekt». Personer i diasporaen hjelper slekt og venner i opprinnelseslandet med opplysninger, penger og av og til ulovlig grensekryssing.
Dette finnes det da også eksempler på i Norge:
– Det er ofte slektninger som smugler familiemedlemmer inn i landet, forteller politiadvokat John Skarpeid i Østfold politidistrikt.
– Alle asylsøkere får hjelp på reisen. Alle sier at de har vært nødt til å betale menneskesmuglere på reisen. Men veldig ofte ser vi at de har blitt satt av i Sverige og må greie seg den siste biten inn til Norge på egen hånd, forteller han.
Da kommer slektninger som allerede er på plass i Norge til unnsetning. De reiser til Sverige for å bistå det siste stykket av reisen. Det risikerer de å havne i fengsel for.
– Da verden var fattigere, kunne Europa være rimelig slappe ift lover om innvandring. Den britiske loven av 1948 kunngjorde at alle kongens 600 millioner undersåtter hadde rett til å slå seg ned i Storbritannia – hvilket i dag fremstår som galskap. Men den gangen var det ingen som brydde seg: svært få av disse undersåttene hadde midlene (eller viljen) til å migrere til vår kalde øy med fallende folketall, fortsetter Nelson:
I 1951 undertegnet Storbritannia FNs flyktningekonvensjon av 1951, som lover beskyttelse til alle som har en «godt begrunnet frykt for forfølgelse». Kriger ble ført, men det ankom 100 nykommere daglig.
Nå kommer det 1500 daglig.
Nelson fortsetter: Globaliseringen har forvandlet den globale bevegelsen av mennesker, så vel som varer og penger – og Storbritannia håndterer dette kanskje bedre enn noe annet land i Europa. Vi er et av de få landene i verden hvor arbeidsledigheten blant innvandrere ikke er høyere enn for innfødte og hvor det ikke er noe ytre høyre-parti som skaper kaos i Parlamentet.
Vi har noenlunde tøffe regler (vi deporterer til og med franskmenn som ikke arbeider), men Storbritannia er nå den mest suksessfylte smeltedigelen i Europa. De landene som for tiden innstendig oppfordrer oss til å ta inn flere asylsøkere, er i all hovedsak de samme landene som befinner seg i krise etter å ha akseptert flere enn de har vært i stand til å håndtere.
Leksen David Cameron har lært seg er: Hvis du feilbedømmer flyktningkrisen, skaper du en politisk krise. Engasjement som er ment å hjelpe kan ende med å forårsake skade og koste flere liv. Siden den italienske marinen bestemte seg for å foreta redningsoperasjoner i Middelhavet, har antallet som krysser (og går til grunne) havet tredoblet seg. Angela Merkel mener utvilsomt godt når hun inviterte hver syrer til å søke om asyl i Tyskland. Men hun vil bli grillet av den nye arten menneskehandlere, som nå vil ha ende flere familier å utpresse og etterlate strandet i Budapest eller stuet samme i båter ved Libyas kyst.
Et fotografi av et druknet barn er hjerteskjærende, men bør ikke endre politikken: en feilaktig respons kan føre til enda flere døde barn. Hundrevis av barn i Jemen vil sannsynligvis sylte i vinter, ofre for landets borgerkrig – vi vil ikke se bildene, så det er usannsynlig at noen vil drive en kampanje for dem. Men det er ikke noen mindre tragedie.
Det er selvfølgelig mer Storbritannia kan og bør gjøre for syrere; selv å ta i mot de 10.000 Yvette Cooper foreslår er håndterbart for et land som absorberer dette antallet innvandrere hver uke. Men la oss ikke late som om å gjøre det vil hjelpe resten av Syrias fire millioner registrerte flykninger.
– Den store innvandringen er det 21.århundrets problem, langt større enn Syria og større enn myndighetene i Bryssel ser ut til å være i stand til å forstå. Å få panikk nå, som Merkel ser ut til, vil bare føre til mer panikk rundt omkring. Forrige århundrets løsninger – flyktningleire eller idèen om at du kan bremse innvandringen med utenlandsbistand – må fravikes og en ny agenda må tenkes frem. Kort sagt: Europa må begynne en ny samtale. Gitt at David Cameron er en av får mennesker i Europa som holder hodet kaldt i denne krisen, er han den ideelle mannen til å starte den, avslutter Fraser Nelson.
The Telegraph: Prepare yourselves: The Great Migration will be with us for decades