Paul Collier er en bauta i tredjeverdenspolitikk. Vi har skrevet om hans visjoner en rekke ganger siste to årene. Ikke minst da Collier lanserte boken Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century. Her pekte han på ti byggesteiner som bør ligge til grunn for utvandrings- og innvandringsland.
”De fattige i verden er på vandring, ivrig etter et liv i rike land. Hva er konsekvensene? Å snakke om konsekvensene kan ikke være tabu,” sa Collier, som har viet hele sin yrkeskarriere til verdens fattige.
Nå er han på banen igjen og tar utgangspunkt i båtflyktningene som kommer over Middelhavet. 40 prosent av dem er syrere. 10 millioner syrere er på flukt, fem av dem på utsiden av det borgerkrigsherjede landet. Av disse syrerne er det kun to prosent som tar seg over Middelhavet.
To prosent altså.
Da ligger det i kortene at det er de mest velstående og ressurssterke som tar den farlige veien over havet. Du må kunne ”betale flere tusen dollar til en skurk”, fastslår Collier. Så hva med de resterende 98 prosentene? Det er de som er den viktigste utfordringen for Europa, mennesker som nå befinner seg i Syrias naboland, Jordan, Libanon og Tyrkia.
Collier besøkte nylig Jordans største flyktningleir, Za’atari. Han er vant med å jobbe i afrikanske land, og han var positivt overrasket over den materielle kvaliteten i leirene til UNHCR, De ivartetas på alle måter. Med ett forbehold. De får ikke lov å jobbe: ”Resultatet er at leiren er et kolossalt trygdekontor, der folk ikke bare mister hjemmene sine, men også uavhengigheten. Uten jobb mister familiens overhoder gradvis autoriteten; døtre drives inn i prostitusjon, sønner drives tilbake til Syria, fristet av væpnede grupper som betaler godt.”
Syriske båtflyktninger
Jordan verner sine lokale arbeidsplasser, og det er naturlig, sier Collier. Like forståelig er det at Jordan ikke vil gi syrerne permanent opphold. Det siste er heller ikke et problem, fortsetter Collier. Syrerne vil hjem når muligheten byr seg. Røttene kaller, akkurat som da nordmenn i landflyktighet søkte tilbake til Norge etter 2.verdenskrig.
Collier mener at for den syriske nasjonen ligger løsningen i å gjenreise landets økonomi når konflikten roer seg: ”Hvis Syria følger det ordinære konfliktmønsteret, vil områder i landet være fredelig i løpet av de neste årene. Men freden etter en konflikt er ofte usikker – så at arbeidsplassene kommer tilbake, virker stabiliserende. Vi kan dyrke frem denne gjenreisningen nå ved å skape områder med arbeidsplasser i nabolandene.”
Collier forteller at det befinner seg et stort og nesten tomt industriområde bare ti minutter fra leiren Za’atari. Industriområdet er fullt utstyrt med nødvendig infrastruktur. ”Dette kan bli både en trygg havn for syriske bedrifter som ikke kan fortsette i hjemlandet og en klynge for internasjonale selskaper som produserer for det europeiske markedet – og kreere arbeidsplasser både for syrere og jordanere. EU kan sparke i gang dette gjennom en kombinasjon av pengestøtte og særskilt markedsadgang.”
Collier ser for seg at når Syria gjenvinner freden, kan disse selskapene flytte de syriske arbeiderne tilbake til Syria og parallelt med dette utvikle videre den jordanske arbeidsstyrke i Jordan. Dette igjen vil føre til at internasjonale selskap ser muligheten i å investere i Jordan. Derfor vil Jordan med glede støtte et slikt prosjekt i utgangspunktet.
Collier mener samme modell kan brukes i andre naboland av Syria, aller helst så nær den syriske grensen som mulig: ”Slike tiltak vil gi et troverdig håp til de fem millionene som har forlatt landet, men også til de fem millionene som er igjen. De trygge områdene på den andre siden av grensen vil bli mer attraktive, og gjenreisningen vil bli raskere når den kommer.” Dette vil koste EU dyrt i utgangspunktet, men det vil ”være et moralsk velbegrunnet alternativ til den nåværende skampletten”.
Så drar Collier kraftig til mot Europas manglende moral. Han kaller trafikken over Middelhavet for en konsekvens av en ”skammelig politikk”. Jo da, vi har en plikt til å redde folk i havsnød, men vi hopper over den neste moralske plikten, plikten til ”ikke å lede andre ut i fristelse”.
Europa har forført syrere med utsikter om et europeisk velferdsparadis, sier Collier. Du må bare selv først sørge for å betale kriminelle og skruppelløse menneskesmuglere, og dernest satse på at havet ikke sluker deg.
”Bare to prosent gir etter for denne fristelsen, men uunngåelig dør tusener langs veien.”
Collier setter rett og slett Europa på tiltalebenken: Kontinentet medvirker moralsk til ”uaktsomt drap”, heller enn ”redningens dyd”.
Så hva er løsningen? Fisk opp båtflyktningene fra Syria, send dem til flyktningleirer ved Syria og gi dem jobb fra dag en, kombinert med utsikter til å vende tilbake til sitt kjære land den dagen freden er tilbake. Kun ved en slik politikk kan Europa oppnå «moralsk sjelefred». Da slipper folk å legge ut på den livsfarlige flukten over havet, og vi struper menneskesmuglerindustrien som bruker denne muligheten for å tjene seg søkkrik på andres nød og forhåpninger.
Vi redder syrerne før de må reddes på havet blant andre landsmenn og -kvinner og deres barn som drukner.
Hvis den norske regjeringen nå er klok, tar man innover seg hva Collier sier, og hva Rita Karlsen skrev for få dager siden: Ikke gi syrere og andre fra konfliktområder permanent opphold (unntak vil finnes). Ved å gi et slikt signal ut i verden, vil vi oppfylle vårt moralske ansvar ved ikke å lede folk inn i fristelser som koster dem alt de eier, og dertil med risikoen for å miste det eneste som er hellig: Livet.