Sist lørdag stod den norske komikeren Sigrid Bonde Tusvik foran Stortinget og skrek seg hes for at Norge skal ta imot flere syriske flyktninger enn de 8000 Stortinget allerede har vedtatt. Vi har altfor mye……. mange har ikke det en gang!, ropte hun. Hennes engasjement for fattige, rike og alle andre er jo viden kjent.
Skråblikk av Christian Tybring-Gjedde (FrP)
Tilstede var selvsagt også de aldri hvilende godhetens apostler Trine, Knut Arild og Audun. Ingen av dem vil noen gang la en mulighet til å markere avsky mot sitt eget land, sitt folk og sin kultur gå fra seg. Kom til oss alle jordens treller ropte!, de i kor.
Rausheten lå som et tykt lag over de fremmøtte. Hvorfor kan ikke alle være som oss tenkte de der de sto, men de sa det ikke. Vi er alle Guds barn, sa Knut Arild. De må gjerne bo hos meg, sa Trine. Dette dreier seg ikke om tro eller nærhet, sa Audun, vi skal bygge et nytt samfunn basert på solidaritet, sa han. En ny verdensordning er i emning!
Alle klappet.
La oss ta et oppgjør med de ubarmhjertige, ropte de tilstedeværende. Og så marsjerte de av sted. Null toleranse for de intolerante, ropte de. Vi hater de som hater andre, lød det taktfast. Ingen ting kunne stoppe dem nå. Norsk kultur ekskluderer. Norsk kultur er nasjonalistisk. Norsk kultur er sjåvinistisk. Norsk kultur finnes ikke lenger, la Audun til.
Det hørtes litt dramatisk ut, tenkte Knut Arild og Trine, men de lot han fortsette. Audun er jo intellektuell, og dette er tydeligvis noe han har lest seg opp på.
Marsjen gikk nedover Karl Johans gate i retning slottet. Partibannerne hadde de latt ligge og nå gikk de med FN fanen høyt hevet. Audun husket med nostalgi tidligere års marsjer med sang og røde flagg. Dette var nesten like flott. Knut Arild følte en eufori av godhet der han lot seg drive nedover gaten med mål om å omvende folket for det godes sak. Som en misjonær i arbeid. Trine hadde litt problemer med tempoet, og var ikke helt komfortabel med å ha tapt regien. Men hun sa ingenting. Hun likte oppmerksomheten hun fikk i dagens storting og ønsket ikke å gi den fra seg sånn uten videre. Uansett hvor edelt formålet måtte være. Alle er seg selv nærmest, tenkte hun, men bet det raskt i seg da hun forsto hvordan en slik tankegang brøt med prinsippene hun belærte alle andre i det offentlige rom.
Godhet, inkludering, raushet, barmhjertighet og varme, ropte de taktfast. De var villige til å gå langt for å forsikre seg om at andre blir like gode som dem selv, men de lot allikevel brosteinene ligge. De antok at deres målbevisste marsj og høye rop ville være nok. Men nå var det alvor, det var de alle enige om. Dersom folk ikke ville bli like rause som dem selv, måtte de ta andre midler i bruk.
Da de passerte Fremskrittspartiets valgbod bruste blodet kraftig hos de tre. Da de samtidig hørte en valgkampmedarbeider snakke om «nasjonal kulturell bærekraft» og «asylinnvandringens økonomiske konsekvenser» brast det helt for den barmhjertige troikaen.
I sin godhet og toleranse kastet de seg over den forskremte FrP-medarbeideren. Og der, mens hun lå på bakken, slo de gode tanker inn i hodet hennes. Nå skal du være god, sa de mens de tvang hånden hennes bak ryggen. Jeg er glad i landet mitt, stotret hun. Det er nettopp det, sa troikaen. Din kjærlighet ekskluderer! Du skal være like glad i alle land! Hører du? Alle land og alle mennesker er like gode, du skal elske dem like mye.
Men, forsøkte valgkampmedarbeideren, jeg setter min familie aller høyest. Dette gjorde troikaen rasende. Du er intolerant og egoistisk. Du segregerer og setter folk opp mot hverandre. Din holdning skyldes arroganse og fremmedfrykt! De lot henne ligge.
I Dagbladet dagen etter ble det inntrufne omtalt. Med overskriften «Rasisme hos FrP» fortalte avisen i detalj hvordan FrPs valgkampmedarbeider hadde gitt uttrykk for rasistiske holdninger i samtale med en potensiell velger og hvordan de tre partilederne tilfeldigvis hadde overhørt samtalen.
Partilederne hadde reagert spontant og irettesatt medarbeideren. De hadde imidlertid blitt sjokkert da medarbeideren hadde gått fysisk til angrep, og sammen hadde de måttet legge henne i bakken. Reportasjen ble supplert med en uttalelse fra en ekspert på sinnemestring som mente episoden viste at FrP åpenbart ikke har kontroll på sine medarbeidere, og at dette var en sak for FrPs ledelse.
Episoden ble også omtalt på kommentarplass hvor Marie Simonsen stilte spørsmålet om FrP noensinne vil klare å kvitte seg med rasismen. Simonsen viste til partiets historie og at det gikk en rød tråd gjennom den. I følge Simonsen mente hun å ha hørt at partiets grunnlegger skal ha uttalt at «negerne i Syd-Afrika» ikke var i stand til å styre seg selv. Dessuten hadde det vært en episode på Hamar noen år tilbake hvor lokal kandidat hadde kalt en somalisk asylsøker for svarting. At enkelte av partiets tillitsvalgte har uttrykt seg skeptisk til tempoet på dagens innvandring forsterket inntrykket. Simonsen mente at det var noe Siv Jensen måtte rydde opp i, slik hun uttrykket det.
Hvor Bonde Tusvik tilbragte lørdagskvelden vites ikke. Men det skulle forundre meg mye om det ikke var på vestkanten et sted – eller kanskje i Oslos hviteste bydel, Nordstrand.