Den 9.oktober 2014 publiserte vi en artikkel med tittelen «Varsellampene blinker mer og mer iltert» hvor vi peker på en forventet folkevandring til Europa og sikkerhetstrusselen som dette utgjør med henvisning til Den islamske stats (IS) sin organisering og spredning.
Skal Europa redde Midtøsten ved å ta imot millioner av mennesker de kommende årene (for dette er ikke over på få år, tvert om er det grunn til å frykte at krisen vil eskalere og bre ytterligere om seg i nabolandene, og vi kan snakke om mer enn en generasjons migrasjonstid)? Og hva med presset fra Afrika, som man forventer kan doble befolkningen sør for Sahara innen 2050? Skal Europa være sjenerøs med velferdsflyktninger derfra også?
I samme artikkel pekte vi på EUs tafatthet, i tillegg til at vi etterlyste reaksjoner fra Solberg-regjeringen: «Vil Solberg-regjeringen ta det som mer og mer fortoner seg som helt nødvendig sikkerhetsforanstaltninger ved våre grenser? Her kan man jo også minne om alle de titusener syrerne som i år innvilges opphold i Sverige? Hvem de er, har jo svenske myndigheter som kjent lite interesse i å vite.»
I ettertid har vi fulgt opp med artikkel etter artikkel om den «varslede krisen», parallelt med kritikk av mediene som ensidig har hatt fokus på flyktninger (spesielt barn), Syriakrigen og et Europa som må åpne våre hjerter og bevise vår dugnadsånd. Medias ensidige fokus ble ikke minst utløst av at hjelpeorganisasjonene, anført av Flyktningehjelpen og Jan Egeland, på vårparten forførte Arbeiderpartiet til å vedta det fatale 10.000-vedtaket, som med et stortingsflertall endte på 8.000 syriske flyktninger, et vedtak som vi mente vil forandre Norge. Siden kan jeg ikke si annet enn at mange medier mer eller mindre har abdisert i forhold til den krisen som utspiller seg i Europa og de bakenforliggende forhold til krisen.
Grensekaos i Europa
Mer eller mindre abdisert har også EU gjort. EU forholdt seg helt rolig mens krisen vokste foran øynene på dem. Tusenvis på tusenvis tok seg illegalt inn i Europa, nå nærmer vi oss rundt 500.000 registrerte asylsøkere (hvor mange uregistrerte har jeg ikke sett noe estimat på), og dødstallene steg i Middelhavet. Mottaksapparatet brøt først sammen i land som Hellas, Italia og Malta, siden har det brutt sammen stort sett over hele linja da folkevandringen begynte internt i Europa.
Det er stipulert at om lag 60 millioner mennesker er på flukt, ca. 8 millioner av disse er internt fordrevet i Syria. Hjelpebehovet i nærområdene er enormt, men ressursene strekker ikke til. For eksempel stoppet FNs matvareprogram 1.september bistanden til 229.000 syriske flyktninger i Jordan. Kassen var tom. Dette omtalte vi som «den virkelige flyktningekrisen» (7.september) – i motsetning til folkevandringen.
EU innrømmet på vårparten sin unnlatelsessynd, men da var det for sent. Siden har ikke EU klart å finne noen løsning og slett ikke å bli enige med medlemslandene – før i går. Men «løsningen» kan ende med å forlenge krisen.
EUs tafatte løsning
Det var på gårsdagens ministermøte i EU, som Norge deltar i som Schengenland, at et flertall av medlemslandene sa seg enige i EUs forslag, et forslag som også Norge sa ja til.
Løsningen, som vi omtalte i går, største svakhet er relokalisering av asylsøkere. En slik relokalisering innebærer at asylsøkerne i de mest belastede landene, det vil si landene med yttergrense i Europa som har størst tilstrømning av asylsøkere, skal avlastes ved at asylsøkerne fordeles utover i Europa etter en fordelingsnøkkel.
Denne fordelingsnøkkelen ble ikke gjort kjent i går, men tidligere har denne nøkkelen bestått av følgende elementer og vekting:
- the size of the population – 40 procent
- the GDP – 40 procent
- the average number of past asylum applications – 10 procent
- the unemployment rate – 10 procent
Med andre ord skal det tas mest hensyn til befolkningsstørrelse (kapasitet) og BNP (velferden i landet og økonomiske muligheter for landet til å ta imot asylsøkerne), og noe hensyn til andelen asylsøkere som allerede er kommet (innsats tidligere) og sysselsettingsraten (muligheter for integrering). Uten å ha finregnet på det kan det for Norge sin del være snakk om rundt 4.500 til 6.500 asylsøkere, avhengig av om det er 120.000 eller 160.000 som skal fordeles (se gårsdagens omtale). Det har også tidligere vært snakk om et «fleksibelt system» uten at det har vært presisert hva det innbefatter.
Utvilsomt har EU, og Europa, akutt behov for å finne løsninger, men med et relokaliseringssystem vil krisen etter all sannsynlighet bare forlenges. Som nevnt er det 120.000-160.000 som nå skal fordeles, men hva med de ytterligere om lag 340.000 som er kommet? Ny fordeling om en viss tid? Og hva med de kanskje millioner som vil fortsette å komme neste årene?
Interessant vil det også være hvordan EU faktisk har tenkt at en slik relokalisering skal gjennomføres i praksis. Dagens system er henfalt til at asylsøkerne selv velger hvor de vil registrere seg, men nå tror vi at de samme vil akseptere f.eks. Romania fremfor Tyskland eller Norge?
Aksepten av et relokaliseringssystem er i min tolkning også å åpne Europas grenser, altså samme tabbe som Angela Merkel gjorde i Tyskland da hun satte gjeldende regelverk til side og annonserte at alle syrere ville få sin asylsøknad behandlet i Tyskland. Systemet brøt raskt sammen, og nå er nettopp den samme Merkel ute etter å få avlastning. Men millioner av potensielle asylsøkere vil kunne, med rette, oppfatte en slik relokalisering som en invitasjon til Europa.
Taperne
Europa utgjør ca. 10 prosent (500 millioner) av verdens befolkning, Norge utgjør ca. 1 prosent (5 millioner) av Europas befolkning. Den asyltilstrømningen vi så langt har sett, klarer nok Europa av med, men neppe den vi står overfor. Men uansett er det ingen god løsning å avhjelpe situasjonen med relokalisering. Første og eneste bud er å stoppe asyltilstrømningen til Europa.
For hvem er det som først og fremst kommer til Europa nå? Ifølge gårsdagens pressemelding fra Justisdepartementet (se gårsdagens sak) antas at om lag halvparten av de som ankommer Schengens yttergrense å komme fra land med relativt lav sannsynlighet for opphold. Så er spørsmålet hvor mange av den andre halvparten som faktisk har et beskyttelsesbehov, altså er reelle flyktninger. Spørsmålet er også blitt stilt av EurActiv, der det fremkommer at både EU, UNHCR og hjelpeorganisasjoner er godt kjent med at det er økonomisk motiverte innvandrere i «flyktningstrømmen». I tillegg antas dagens system å bli oppretthold av ca. 30.000 menneskesmuglere (!). Det er også fremkommet at kriminelle nå tjener mer på menneskesmugling enn på narkotika.
Hvorfor er det slik? Jo, fordi det er de mest velstående som kan ta seg til Europa. De som har råd å betale for det. Og det koster dyrt. I går i danske Politiken kunne vi f.eks. lese om den syriske underklassen som sitter fast i Libanon. Konklusjonen er rimelig klar: langt de fleste syriske flyktningene har ikke råd til å ta seg til Europa. Det samme gjelder for langt de fleste reelle flyktninger. Den «virkelige flyktningekrisen» er ikke her, den er der.
Taperne på dagens system er derfor de reelle flyktningene som sitter fastlåst i en mistrøstig situasjon. Men det er et perspektiv som ikke alle klarer å ta inn over seg.
Hva er så løsningen?
I VG presenterer forsker Berit Berg ved NTNU oss for sin løsning, nemlig kvotesystem.
– Systemet har kollapset. Vi har aldri sett en lignende situasjon i Europa, der flyktninger som har risikert livet for å komme hit møtes med piggtrådgjerder, skysses fra land til land, og ikke blir registrert som flyktninger, sier professor Berit Berg ved NTNU, som har forsket på migrasjon i over 30 år.
– Situasjonen viser at Dublin-avtalen er laget for en helt annen situasjon, og er overmoden for en omfattende endring, fortsetter hun.
( … )
– Det som utspiller seg er rystende, og det roper på et felles europeisk kvotesystem, mener Berg.
I samme artikkel påpeker flyktningrettsekspert Vigdis Vevstad at «flyktningkonvensjonen og menneskerettighetene, forpliktelser hele det europeiske samarbeidet er basert på, ikke respekteres.»
– Når flyktninger ikke gis rett til å søke asyl, og man skyver dem videre, så er det åpenbart at systemet ikke fungerer, sier hun.
Dublin-forordningen må oppgraderes til å inkludere «byrdefordeling» og relokalisering av flyktninger, slik som systemet Tyskland ønsker å innføre legger opp til, mener Vevstad.
– Dette handler om politisk vilje. FN klarer å registrere og bistå flere millioner i Syrias fattige naboland, mens det fører til kaos når noen hundre tusen skal fordeles i hele Europa. Det er perspektivet, sier hun.
Berg og Vevstad har helt rett i én ting: systemet har brutt sammen, men så er perspektivet fra de samme snevert. Ja, konvensjoner og avtaler er overmodne for omfattende endringer, som HRS har argumentert for i flere år, og som også ble foreslått i rapporten fra FrPs Bærekraftsutvalg, omtalt som «sjokktiltak». Reaksjonene var da at tiltakene medførte brudd på konvensjoner og avtaler, altså at de samme var å anse som hugget i stein. Det er også et poeng fra Vevstad at flyktningkonvensjonen og menneskerettigheter ikke respekteres, men i så fall må det kunne påpekes at den største synden nettopp er at disse ikke er dimensjonert for det vi står overfor nå – og kanskje heller aldri var tenkt slik. Videre utnyttes de samme konvensjoner og andre rettighetsbaserte avtaler på bekostning av reelle flyktninger. Men Vevstads tro på at FN klarer å registrere og bistå flere millioner i Syrias fattige naboland, holder ikke mål. Som nevnt sliter også FN, mens «løsningen» for noen er å la flere få bli i Europa, igjen på bekostning av de virkelig hjelpetrengende flyktningene.
Som del av EUs løsning presentert i går, er såkalt hot spots og mer hjelp til nærområdene. Dette er gode tiltak og det er her ressursene skal settes inn. Opprettelse av leire, fortrinnsvis i Afrika og Midtøsten, der registrering, identitetskontroll og behandling av asylsøknadene foretas, er eneste farbare vei. Det er dette hvert enkelt europeisk land skal bistå til, gjerne det etter en nærmere bestemt fordelingsnøkkel.
Men det innebærer også et annet tiltak, som gitt dagens krisesituasjon høres brutalt ut, og det er at alle asylsøkere i Europa returneres til disse hot spots. Kun i disse hot spots skal asylsøknadsbehandlingen skje. Det betyr ikke at Norge, eller andre land, nødvendigvis får færre flyktninger, kanskje endog mer, men det innebærer at det kan investeres i bedre kontroll, folkevandringen internt i Europa opphører, og vi kan bedre sikre oss at det er de virkelig hjelpetrengende som faktisk får hjelp.
Relokalisering er ikke byrdefordeling. Det er en kortsiktig «løsning» med feil signal.