I SSB-rapporten heter det at i 2009 fikk 12.800 innvandrere oppholdstillatelse som også hadde rett og/eller plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap (de som har opphold etter EØS-reglene er ikke med her). Så heter det at 64 prosent var i arbeid eller under utdanning tre år etter, i november 2012, mens 3 prosent var mottakere av sosialhjelp. Hvor de øvrige 33 prosentene har tatt veien får vi se om vi får noe svar på.
Formålet med rapporten «er å undersøke hvilken innvirkning norskopplæring kan ha hatt på innvandre som fikk oppholdstillatelse i 2009 (heretter omtalt som 2009-kohorten). Dette gjøres ved å se om innvandrernes deltakelse i arbeidslivet og utdanningssystemet varierer sammen med deltakelse i norskopplæring.»
Men så legges det beleilig til (min utheving): «Det er likevel ikke mulig ut fra denne rapporten å påvise direkte årsakssammenheng mellom norskopplæring og sysselsetting.» Da må jeg vel legge til at jeg opplever en viss nedtur på hele rapporten. Men vi kan jo selvsagt håpe at den gir noen indikasjoner.
Deltakere
SSB forteller at av de «12 800 personer i 2009-kohorten som var i aldersgruppen 16-55 år i 2012, deltok 10 400 personer minst én time i norskopplæring i perioden 2009-2012.»
Én time? Nå begynner motivasjonen min å få seg en alvorlig knekk.
Men ingenting er for lite for SSB som fastslår at dette tilsvarer en deltakerandel på 81 prosent. Jo da, tallet er nok riktig nok, men begrepet «deltakelse» fordrer noe mer i min verden enn å ha deltatt på én time.
Så omtales de 2.400 personer (19 prosent av 2009-kohorten) som ikke deltok (altså ikke med én time engang) i norskopplæringen: «I denne gruppen var 34 prosent registrert med arbeid, og like stor andel var registrert med familiegjenforening som innvandringsgrunn.» Dette tilsvarer altså noe over 800 personer i arbeid og like mange på familiegjenforening. Så heter det i samme avsnitt (som jeg da tolker til fortsatt å være blant de 2.400 som ikke deltok i norskopplæring) at «15 prosent hadde oppgitt flukt som grunnen til innvandring til Norge.» Det tilsier at 360 av disse hadde flukt som innvandringsgrunn.
Videre heter det at «blant dem som deltok i norskopplæringen, var 50 prosent registrert med familiegjenforening, mens 39 prosent var i Norge grunnet flukt.» Det forteller oss at av de 10.400 som deltok (med minst én time) var i overkant av 5.000 familiegjenforente, mens i overkant av 4.000 hadde fluktgrunner.
Summert opp i min verden sier det at de fleste av dem som både gikk og som ikke gikk på norskopplæring var familiegjenforente og de færreste hadde fluktgrunn som oppholdstillatelse. Bare noe over 800 personer av de som ikke gikk på norskopplæring var i arbeid.
Deltakelse/ikke-deltakelse versus sysselsetting
Ifølge SSB hadde flest deltakere landbakgrunn fra Eritrea, Afghanistan og Somalia. Av dem som ikke deltar var det flest fra India, Russland, Afghanistan og USA.
Så kommer det: «Andelen som var i arbeid eller utdanning, var større blant ikke-deltakere enn deltakere i norskopplæring, 84 mot 60 prosent.» Merk så her at det er snakk om arbeid eller utdanning. Ut fra tallene over, der det heter at 34 prosent (noe over 800 personer), av ikke-deltakerne var registrert med arbeid, må vi anta at de øvrige 50 prosent av disse 84 prosent var registrert i utdanning. 84 prosent av 2.400 utgjør i overkant av 2.000 personer, mens 60 prosent av 10.400 er i overkant av 6.000 personer.
Videre fremkommer at i tillegg til dem som var i arbeid eller utdanning, var 9 prosent av deltakerne i norskopplæring (altså de 10.400) fortsatt i introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere. Det tilsvarer i overkant av 900 personer. 4 prosent (i overkant av 400 personer) var registrert helt arbeidsledige og 3 prosent (i overkant av 300 personer) var mottakere av sosialhjelp.
Jeg vet ikke hvordan det er med departementets ansatte og politiske ledelse, men hadde jeg fått disse tallene på bordet hadde jeg følt meg noe usikker på hva de egentlig formidlet. Siden ikke-deltakelse på norskopplæring gir høyere andel i arbeid/utdanning kan en jo fristes til å legge ned hele norsktilbudet, men samtidig må det jo skules til hvilke land det er snakk om. Forvirringen er at for eksempel at Afghanistan opptrer i begge gruppene.
Menn versus kvinner
Enklere er det å forstå (ut fra andre sysselsettingstatistikker) at flere menn enn kvinner var sysselsatt eller under utdanning av 2009-kohorten i 2012. 74 versus 56 prosent.
Men så har vi det igjen: «Ni av ti menn som ikke deltok i norskopplæring, var i arbeid eller under utdanning, mens dette gjaldt syv av ti menn som deltok i opplæringen.»
Og det samme mønster gjelder for kvinner: 78 prosent av kvinner som ikke deltok i norskopplæring var registrert med arbeid/utdanning, mens det samme gjaldt for 52 prosent av dem som deltok.
Hva forteller egentlig disse tallene?
I min tolkning: svært lite. Til SSBs fordel kan sies at jeg ikke har lest hele rapporten, bare skannet og ellers forholdt meg til SSBs eget sammendrag. Uansett bidrar en del premissene til at tallenes tale ikke forteller så mye. Som nevnt snakker vi minimum én times deltakelse på norskopplæring, men kanskje enda verre: Sysselsatte defineres som personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken, samt personer som har et slikt arbeid, men som var midlertidig fraværende på grunn av sykdom, ferie, lønnet permisjon e.l. Personer som er inne til førstegangs militær- eller siviltjeneste regnes som sysselsatte. Personer på sysselsettingstiltak med lønn fra arbeidsgiver klassifiseres også som sysselsatte.
Ut fra dette er noen av SSBs kapiteloverskrifter, slik som «3 av 5 er i arbeid eller utdanning» eller «Fire av fem deltok i norskopplæringen», statistisk riktige nok, men for intetsigende som politisk beslutningsgrunnlag.
I min vurdering må en legge flere og mer presise premisser til grunn, for eksempel ved å differensiere mellom dem som deltar på norskopplæringen ut fra antall timer og ulike former for sysselsetting (del- og heltid).
SSB 2015/38: Norskopplæring og sysselsetting blant innvandrere som fikk opphold i 2009